Hadde dere akseptert det?

ORIGINAL: eLLe*meLLe

Synes han det er greit da å være så mye borte fra familien sin?
Synes nesten det er en verre tanke enn det å sitte med alt alene.

All ære til deg!
Her hadde det ikke vært aktuelt ihvertfall.
Håper dere finner en løsning som funker for dere begge.


De 3 årene dette har pågått har han ringt hjem flere ganger daglig å forteller at han savner oss, og vil prate med ungene. Han er en veldig god pappa de få dagene han har med barna. Han sier at han helst vil jobbe nært oss, men det virker ikke som han er villig til å gi slipp på denne jobben... eller i det minste lete etter noe annet. 
 
ORIGINAL: Bøddi Hålli

ORIGINAL: Juliette

Ja, det blir jo en alenemortilværelse i hverdagen. Har han prøvd å søke andre jobber, da? Er vel verdt et forsøk i småbarnsperioden?


Han sier at det ikke finnes noe interessant... for han trives i den jobben han har, å han kan aldri få noe tilsvarende igjen.
Det er jo forsåvidt sant, men han har ikke noe interesse av å lete etter en annen jobb engang.

 
Da bør du sette deg ned med ham en gang til. I et langvarig forhold vil endringer som påvirker tilværelsene våre alltid skje, og da er vel kommunikasjon nøkkelen for å ha en sjans til å lykkes. Dersom dette (situasjonen) er for tøff for deg, så bør du formidle det så tydelig som mulig. Ikke anklagende, men vær tydelig. Lykke til!
 
men om du flytter fra han må du jo ihvertfall gjøre alt alene ?

men jeg ville kanskje fått han til å se seg om etter en ny jobb som passet for dere begge[;)]
 
ORIGINAL: Tanrette

men om du flytter fra han må du jo ihvertfall gjøre alt alene ?

men jeg ville kanskje fått han til å se seg om etter en ny jobb som passet for dere begge[;)]


Ja, men heller alenemor, enn å irritere meg over han som "slipper unna" alt [8D]
Altså, ikke misforstå meg, jeg unner han ett bra liv, men det føles litt urettferdig at han skal få leve livet som "singel og fri" å gjøre absolutt som han vil etter jobb, mens jeg må slite ræva av meg å aldri kan dra hjemmefra for å trene en time engang. Jeg kan aldri handle mat uten at ungene er med, jeg kan ikke ta solarium. Jeg kan ikke dra på besøk hos venninner. Jeg må ta alle våkennetter med ungene selv. Mens han har kun seg selv å tenke på. Vi har faktisk nesten samme mndlønn også...

Så ja, da ville jeg heller vært singel. Hatt ett par helger i mnd med totalt fri.
 
Nei hadde ikke akseptert det.
 
ORIGINAL: siljegulli

NEI, du forventer ikke for mye. Jeg hadde aldri i livet akseptert det! All ære til deg som faktisk har holdt ut så lenge... Du skal faktisk fungere når ungene er store også.


signerer
 
ORIGINAL: Bøddi Hålli

ORIGINAL: Tanrette

men om du flytter fra han må du jo ihvertfall gjøre alt alene ?

men jeg ville kanskje fått han til å se seg om etter en ny jobb som passet for dere begge[;)]


Ja, men heller alenemor, enn å irritere meg over han som "slipper unna" alt [8D]
Altså, ikke misforstå meg, jeg unner han ett bra liv, men det føles litt urettferdig at han skal få leve livet som "singel og fri" å gjøre absolutt som han vil etter jobb, mens jeg må slite ræva av meg å aldri kan dra hjemmefra for å trene en time engang. Jeg kan aldri handle mat uten at ungene er med, jeg kan ikke ta solarium. Jeg kan ikke dra på besøk hos venninner. Jeg må ta alle våkennetter med ungene selv. Mens han har kun seg selv å tenke på. Vi har faktisk nesten samme mndlønn også...

Så ja, da ville jeg heller vært singel. Hatt ett par helger i mnd med totalt fri.


misforstår deg ikke for følte det sånn med BF til edlste... og bodde vekk fra han i 3 mnd å det var heeerlig!! helt til vi flytta sammen[:'(]
 
vel... jeg tror jeg ville foreslått at jeg kunne jobbe redusert. hatt en dag fri i uken til å handle, rydde og slappe av siden de andre dagene var ganske hektiske. om han jobber så mye så bør han få bra betalt.
 
jeg er alenemor og dro fordi jeg orket ikke være alene om alt i et forhold....
 
ORIGINAL: Sparkebukse

Jeg hadde ikke klart å være så mye borte fra sambo, og ikke han heller. For en periode ja, men ikke i lengden.
 
Har gjort det i 5 år jeg[&o][&o][&o]

Han har reist søndag kveld og ikke kommet hjem før fredag kveld
 
ORIGINAL: Bøddi Hålli

ORIGINAL: Gothia

Ja det hadde jeg akseptert.
Dere snakka vel sammen før han tok en slik type jobb.



Han hadde samme arbeidsgiver da vi ble sammen. Bare at han hadde en 7-15 jobb hele året da. Det er først de siste årene at arbeidsgiver har funnet ut at han skal sende vekk sambo på vår, sommer og høsten. Hadde sambo nektet, hadde han fått fyken.


Er det ikke noen muligheter for at han skal få en annen jobb? Jeg hadde ikke klart det. Jeg blir skikkelig gåen bare samboeren min drar på seminar et par dager. Jeg synes det er kjempetungt å jobbe, pluss dra lasset hjemme aleine. Og vi har bare ett barn.

Nå som jeg er så kvalm og sliten, begynner jeg nesten å grine bare han skal på et todagers-seminar..... [8|]
 
ORIGINAL: siljegulli

NEI, du forventer ikke for mye. Jeg hadde aldri i livet akseptert det! All ære til deg som faktisk har holdt ut så lenge... Du skal faktisk fungere når ungene er store også.
 
Det hadde ganske enkelt ikke gått her. Jeg har et liv jeg også, og jeg hadde ikke hatt mulighet til å ha barna 24/7 hver uke.
 
Synes det der høres ut som en vanskelig situasjon. For på den ene siden liker han jo jobben sin, og tror ikke han kommer til å få noe lignende igjen, men på den andre siden skjønner jeg jo at det er hardt for deg. Et problem er jo at om du "tvinger" han til å begynne i en annen jobb, og han mistrives så kan det skape mye friksjon i forholdet senere om han klandrer deg. En annen ting er jo at du må tenke på om du evt er villig til å leve mer sparsommelig om han må ta en mindre betalt jobb fordi han ikke har noen utdannelse. Synes det blir veldig bastant å si at han må velge. Er der ikke noen form for kompromiss dere kan komme frem til ? f.eks du reduserer stillingen din med 20 %, da får du jo en dag i uka å hente deg inn på [:)]

Jeg har selv en sambo som jobber mye borte, og vet det er hardt, men så vet jeg at han også står på å strever, og synes egentlig det er kjipt å måtte jobbe borte og gå glipp av så mye av barnas oppvekst.
 
ORIGINAL: Høstbarn

Synes det der høres ut som en vanskelig situasjon. For på den ene siden liker han jo jobben sin, og tror ikke han kommer til å få noe lignende igjen, men på den andre siden skjønner jeg jo at det er hardt for deg. Et problem er jo at om du "tvinger" han til å begynne i en annen jobb, og han mistrives så kan det skape mye friksjon i forholdet senere om han klandrer deg. En annen ting er jo at du må tenke på om du evt er villig til å leve mer sparsommelig om han må ta en mindre betalt jobb fordi han ikke har noen utdannelse. Synes det blir veldig bastant å si at han må velge. Er der ikke noen form for kompromiss dere kan komme frem til ? f.eks du reduserer stillingen din med 20 %, da får du jo en dag i uka å hente deg inn på [:)]

Jeg har selv en sambo som jobber mye borte, og vet det er hardt, men så vet jeg at han også står på å strever, og synes egentlig det er kjipt å måtte jobbe borte og gå glipp av så mye av barnas oppvekst.


Er det et kompromiss?
Han er jo like lenge borte[:-]
 
ORIGINAL: YsePyse

Hadde ikke vært aktuelt her ihvertfall.
 
ORIGINAL: siljegulli

NEI, du forventer ikke for mye. Jeg hadde aldri i livet akseptert det! All ære til deg som faktisk har holdt ut så lenge... Du skal faktisk fungere når ungene er store også.
 
ORIGINAL: Kranglefanten

ORIGINAL: Høstbarn

Synes det der høres ut som en vanskelig situasjon. For på den ene siden liker han jo jobben sin, og tror ikke han kommer til å få noe lignende igjen, men på den andre siden skjønner jeg jo at det er hardt for deg. Et problem er jo at om du "tvinger" han til å begynne i en annen jobb, og han mistrives så kan det skape mye friksjon i forholdet senere om han klandrer deg. En annen ting er jo at du må tenke på om du evt er villig til å leve mer sparsommelig om han må ta en mindre betalt jobb fordi han ikke har noen utdannelse. Synes det blir veldig bastant å si at han må velge. Er der ikke noen form for kompromiss dere kan komme frem til ? f.eks du reduserer stillingen din med 20 %, da får du jo en dag i uka å hente deg inn på [:)]

Jeg har selv en sambo som jobber mye borte, og vet det er hardt, men så vet jeg at han også står på å strever, og synes egentlig det er kjipt å måtte jobbe borte og gå glipp av så mye av barnas oppvekst.


Er det et kompromiss?
Han er jo like lenge borte[:-]


men litt av poenget var jo at det var veldig slitsomt å være alene med små barn, ikke få tid å handle, rydde osv osv alene..
 
Nei synes ikke du forventer for mye!
Hadde ikke orket å hatt det slik selv, da vi bare har 1 barn[8D]
Sambo er utdannet elekriker men jobber ikke som det.. Menn har nok lettere for å få seg jobb utdanning eller ikke da de ofte lærer underveis og har arbeids vilje. (ikke alle selvfølgelig, men de fleste)
At han har jobbet på samme plass i 8år er bra[:D]

Håper dere blir enige![:D]

Enig med deg, all ære til alenemødre!!!!
 
Eg hadde ikkje orka å jobba fult og hatt ansvaret for ungane, hus osv halve året. Så vi hadde nok at det hadde vært best for oss at eg hadde redusert stillingen min, dersom han ikkje vil bytta jobb.. [:)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp