Jeg venter bare på blødning for min 3 SA. Testen er blitt nesten helt negative på morgenurin. Tempen synker stadig.
Imens ser jeg verden fortsette mens jeg føler jeg står på stedet hvil. Jeg går forbi store flotte babymager når jeg henter og leverer i bhg. Folk jeg skulle være i barsel med. Vi skulle trille sammen. Får barn i samme årskull. Venninner som allerede har født, som jeg skulle være i barsel med. Fordi hos dem satt jo spiren på 1 forsøk.
2019 var året vi skulle få vårbarn. Det lå etter et halvår an til augustbaby, så novemberbaby og nå desemberbarn. Men slik ble det ikke. Det blir ikke 2019barn på oss. Og de to tette barna jeg skulle ha vil få minimum 3,5 år i aldersforskjell om det klaffer neste runde.
Jeg har satt livet på vent i ett år med dårlige unnskyldninger for å unngå jobbturer, sosiale arrangement, alkohol osv. Fordi jeg kanskje var gravid/var gravid osv. Men nå sitter jeg her straks og mister spiren igjen.
Ifølge statistikken er det kun 1% som opplever habituell abort. Og kun 1/3 av disse som har tidligere født barn.
Hvorfor skal vi være en del av denne lille prosentandelen?
Det gir kanskje mening når jeg ser hvor lett det er for alle rundt meg som har ingen problemer med å få barn og som faktisk planlegger når barna skal fødes MED hell.
Alt oppi dette føler jeg at jeg går glipp av oppveksten til det ene barnet jeg har klart å få fordi livet mitt går i grus hver måned, og fallet blir større og større. Jeg er lei av å ikke leve. Jeg er lei av smertene ved å gå gjennom flere aborter. Jeg er lei av alle spørsmålene og timene på å fortape seg i internett etter håp, symptomer og tegn.
Hvorfor skal dette være så vanskelig?