Jeg føler meg ikke helt vel med å melde meg inn i tråder og er litt forsiktig av meg. Så jeg starter like godt min egen dagbok der jeg kan skrive litt hva jeg tenker på og hva som skjer.
Jeg er en tobarnsmor som er skilt og har funnet den store kjærligheten etter at jeg ble alene. Det var full klaff på alle mulige måter og jeg er nesten lei meg for at vi ikke møttes for mange år siden. Ønsket om et felles barn dukket opp ganske fort, men vi har brukt tid på å diskutere og bli trygg på at vi begge er på samme sted i denne prosessen. Vi forsto etterhvert at vi måtte søke ivf behandling.
Vi har spart opp sammen og skaffet oss trygt sted å bo sammen. Alt ligger nå tilrettelagt for at vi skal kunne gi et barn en trygg og god oppvekst. Så nå mangler det i grunn bare å starte opp.
Vi har fått time hos Hausken og venter spent på hvordan veien videre blir. Jeg har håp om å få startet allerede nå neste syklus, men det avhenger av kapasitet på klinikken og om jeg rekker å få politiattest. Jeg søkte den 21. Mai og var så dum at jeg ikke opprettet digipost først. Så her har jeg nok mistet verdifull tid. Samboeren fikk sin attest rett etter å ha søkt. Så han er iallefall klarert og klar for oppstart.
Det er en kabal som skal gå opp med jobb og de to barna jeg har fra før. Samboeren har en jobb der han ikke bare kan ta seg fri uten videre. Det må planlegges litt i forkant. Så må si jeg er spent på hvordan vi skal balansere alt dette og få det til. Vi har litt reisevei til klinikken, så vi er avhengige av hjelp fra familie til å sitte barnevakt. Vi har ikke fortalt familien at vi skal gjennom ivf så det kan jo bli vrient å finne på unnskyldning for å reise. Korona gjør det jo ikke enklere.
Men vi er to optimister. Vi kan ikke gi opp før vi har prøvd. Så vi er spent på timen hos Hausken og håper at alt ordner seg for oss.
Jeg er en tobarnsmor som er skilt og har funnet den store kjærligheten etter at jeg ble alene. Det var full klaff på alle mulige måter og jeg er nesten lei meg for at vi ikke møttes for mange år siden. Ønsket om et felles barn dukket opp ganske fort, men vi har brukt tid på å diskutere og bli trygg på at vi begge er på samme sted i denne prosessen. Vi forsto etterhvert at vi måtte søke ivf behandling.
Vi har spart opp sammen og skaffet oss trygt sted å bo sammen. Alt ligger nå tilrettelagt for at vi skal kunne gi et barn en trygg og god oppvekst. Så nå mangler det i grunn bare å starte opp.
Vi har fått time hos Hausken og venter spent på hvordan veien videre blir. Jeg har håp om å få startet allerede nå neste syklus, men det avhenger av kapasitet på klinikken og om jeg rekker å få politiattest. Jeg søkte den 21. Mai og var så dum at jeg ikke opprettet digipost først. Så her har jeg nok mistet verdifull tid. Samboeren fikk sin attest rett etter å ha søkt. Så han er iallefall klarert og klar for oppstart.
Det er en kabal som skal gå opp med jobb og de to barna jeg har fra før. Samboeren har en jobb der han ikke bare kan ta seg fri uten videre. Det må planlegges litt i forkant. Så må si jeg er spent på hvordan vi skal balansere alt dette og få det til. Vi har litt reisevei til klinikken, så vi er avhengige av hjelp fra familie til å sitte barnevakt. Vi har ikke fortalt familien at vi skal gjennom ivf så det kan jo bli vrient å finne på unnskyldning for å reise. Korona gjør det jo ikke enklere.
Men vi er to optimister. Vi kan ikke gi opp før vi har prøvd. Så vi er spent på timen hos Hausken og håper at alt ordner seg for oss.
Jeg gikk også på Bemfola og Fyremadel og det er ikke noe problem, det er vanskelig å gjøre noe feil. Jeg synes det var mest stressende å sette Ovitrelle fordi jeg bare hadde én sprøyte som måtte settes til et spesielt tidspunkt. Hadde jo ikke rukket å få tak i ny dersom jeg gjorde feil. Men det gikk veldig fint det også altså!
Herregud nå er vi i gang!
Husker jeg tenkte akkurat det samme som deg! Overraskende lett å stikke inn, men hardt å trykke inn medisinen. Jeg pleier å trykke med tommelen, synes det er det letteste!
Jeg stoppa og venta litt da jeg kjente det. Da gikk det bra å trøkke inn det siste. Nå var jeg helt tydelig mer stødig på hånden også. De forrige stikkene er fortsatt synlige, men dette ble omtrent usynlig og jeg måtte lete etter det etterpå.