Håperpånr3 lufter litt tanker

Skjønner at dette var et stressmoment! Selv om sjansene er så minimale, er det alltid en liten stemme som hvisker "tenk om...". Jeg hadde selv ganske ustabile sykluser den første tiden etter at TR kom tilbake etter syklus, så kan det hende det bare er litt kluss i systemet fortsatt?

TR kom for et par dager siden :) Har sykluser på 29-31 dager, så det har vært stabilt nå etter fødsel.

Selv om jeg er lettet over at TR kom, så merket jeg også en bitteliten skuffelse for at det ikke var noe mer. Jeg tror jeg aldri kommer til å føle meg helt ferdig med å få barn. Størstedelen av min identitet og det eneste jeg føler jeg mestrer i livet er å være mamma. Jeg elsker det, men det triste i den identiteten er at jeg føler barna og morsrollen er det eneste trygge jeg har. Oppveksten min var ikke helt optimal med trygghet, så akkurat det er superviktig for meg ovenfor barna mine. Og de vokser jo opp og trenger meg mindre og mindre, så jeg har tenkt endel på hva jeg er når jeg ikke tar vare på barna mine hver dag.. Og det er jo litt trist, må jeg innrømme..
 
TR kom for et par dager siden :) Har sykluser på 29-31 dager, så det har vært stabilt nå etter fødsel.

Selv om jeg er lettet over at TR kom, så merket jeg også en bitteliten skuffelse for at det ikke var noe mer. Jeg tror jeg aldri kommer til å føle meg helt ferdig med å få barn. Størstedelen av min identitet og det eneste jeg føler jeg mestrer i livet er å være mamma. Jeg elsker det, men det triste i den identiteten er at jeg føler barna og morsrollen er det eneste trygge jeg har. Oppveksten min var ikke helt optimal med trygghet, så akkurat det er superviktig for meg ovenfor barna mine. Og de vokser jo opp og trenger meg mindre og mindre, så jeg har tenkt endel på hva jeg er når jeg ikke tar vare på barna mine hver dag.. Og det er jo litt trist, må jeg innrømme..
Skjønner tankene dine:Heartred Jeg hadde en tøff oppvekst selv, om jeg føler virkelig mitt livs oppgave har vært-og er å være mamma:love7 Vil liksom gi barna mine alt jeg ikke selv hadde:Heartred Forventer nok at jeg må ‘finne megselv’ litt på nytt når barna blir større, for det å være omsorgsperson, kokk, hushjelp, organisator etc er liksom alt jeg har vært de siste 9 årene snart:rolleyes: Men slapper litt av i at barn alltid kommer til å trenger foreldrene sine, bare på andre måter enn nå:) Og nå som mine er 2-8 (+ straks en baby til), blir det jo mange år med typiske mamma-oppgaver fortsatt:) Men blir nok å prøve å finne litt tilbake til gamle interesser/hobbyer etterhvert som jeg får mer tid&ork? Og kanskje noen nye også? :rolleyes: Er jo så mye spennende man kan gjøre!:Heartred
 
TR kom for et par dager siden :) Har sykluser på 29-31 dager, så det har vært stabilt nå etter fødsel.

Selv om jeg er lettet over at TR kom, så merket jeg også en bitteliten skuffelse for at det ikke var noe mer. Jeg tror jeg aldri kommer til å føle meg helt ferdig med å få barn. Størstedelen av min identitet og det eneste jeg føler jeg mestrer i livet er å være mamma. Jeg elsker det, men det triste i den identiteten er at jeg føler barna og morsrollen er det eneste trygge jeg har. Oppveksten min var ikke helt optimal med trygghet, så akkurat det er superviktig for meg ovenfor barna mine. Og de vokser jo opp og trenger meg mindre og mindre, så jeg har tenkt endel på hva jeg er når jeg ikke tar vare på barna mine hver dag.. Og det er jo litt trist, må jeg innrømme..
Du skal ikke tenke at barna trenger deg mindre og mindre med det første♥️ Jeg jobber jo på ungdomsskolen, og foreldre spiller en stor rolle for ungdommen, både som forbilder, som fortrolige og som rådgivere. Selv om dagene kanskje gir mer rom for at du kan gjøre egne ting, er man fortsatt ufattelig viktig for større barn og! Veldig trist å lese at det har skortet på trygghet i din egen oppvekst ♥️ Jeg tror du gjør en utmerket jobb med barna!
 
Skjønner tankene dine:Heartred Jeg hadde en tøff oppvekst selv, om jeg føler virkelig mitt livs oppgave har vært-og er å være mamma:love7 Vil liksom gi barna mine alt jeg ikke selv hadde:Heartred Forventer nok at jeg må ‘finne megselv’ litt på nytt når barna blir større, for det å være omsorgsperson, kokk, hushjelp, organisator etc er liksom alt jeg har vært de siste 9 årene snart:rolleyes: Men slapper litt av i at barn alltid kommer til å trenger foreldrene sine, bare på andre måter enn nå:) Og nå som mine er 2-8 (+ straks en baby til), blir det jo mange år med typiske mamma-oppgaver fortsatt:) Men blir nok å prøve å finne litt tilbake til gamle interesser/hobbyer etterhvert som jeg får mer tid&ork? Og kanskje noen nye også? :rolleyes: Er jo så mye spennende man kan gjøre!:Heartred
Du skal ikke tenke at barna trenger deg mindre og mindre med det første♥️ Jeg jobber jo på ungdomsskolen, og foreldre spiller en stor rolle for ungdommen, både som forbilder, som fortrolige og som rådgivere. Selv om dagene kanskje gir mer rom for at du kan gjøre egne ting, er man fortsatt ufattelig viktig for større barn og! Veldig trist å lese at det har skortet på trygghet i din egen oppvekst ♥️ Jeg tror du gjør en utmerket jobb med barna!

Tusen takk for fine ord, begge to :Heartpink Jeg tror jeg er redd for hva identiteten min egentlig er. Mannen min har en interesse som han både ser på tv og utøver selv, men jeg ser at jeg ikke kommer til å ha tid til å prioritere min interesse / fritidsaktivitet når jeg begynner å jobbe igjen. På en måte føles det som jeg har utslettet meg selv til det punkt at jeg ikke vet hvem jeg er når jeg ikke er mamma.

Jeg vil alltid være her for barna mine uansett alder, men når de har flyttet hjemmefra og jeg ikke har den daglige omsorgen for de lenger, det gruer jeg meg til.

Stedatteren min går i 8.klasse nå og jeg ser hvor mye hun krever, så det er når mine egne flytter hjemmefra jeg gruer meg til. Nå er jo lillebror baby, så det er jo lenge til, men tankene er der.

Jeg går veldig mye rundt og føler meg underlegen både alle andre og mannen min, så den eneste rollen jeg føler at jeg mestrer er mammarollen. Jeg opplever at jeg er en god mamma, men ikke en god kone. Jeg vet jeg har så mye mer å gi i den rollen, men den dårlige selvfølelsen min gjør meg bare sur og grinete ovenfor mannen min og det igjen gjør meg så trist. Men allikevel klarer jeg ikke å komme ut av den følelsen av at jeg ikke er en god kone :( Jeg er ikke pen nok, morsom nok, raus nok, engasjert nok, ikke bra nok kropp, ikke interessant nok.. Listen er lang.
 
Tusen takk for fine ord, begge to :Heartpink Jeg tror jeg er redd for hva identiteten min egentlig er. Mannen min har en interesse som han både ser på tv og utøver selv, men jeg ser at jeg ikke kommer til å ha tid til å prioritere min interesse / fritidsaktivitet når jeg begynner å jobbe igjen. På en måte føles det som jeg har utslettet meg selv til det punkt at jeg ikke vet hvem jeg er når jeg ikke er mamma.

Jeg vil alltid være her for barna mine uansett alder, men når de har flyttet hjemmefra og jeg ikke har den daglige omsorgen for de lenger, det gruer jeg meg til.

Stedatteren min går i 8.klasse nå og jeg ser hvor mye hun krever, så det er når mine egne flytter hjemmefra jeg gruer meg til. Nå er jo lillebror baby, så det er jo lenge til, men tankene er der.

Jeg går veldig mye rundt og føler meg underlegen både alle andre og mannen min, så den eneste rollen jeg føler at jeg mestrer er mammarollen. Jeg opplever at jeg er en god mamma, men ikke en god kone. Jeg vet jeg har så mye mer å gi i den rollen, men den dårlige selvfølelsen min gjør meg bare sur og grinete ovenfor mannen min og det igjen gjør meg så trist. Men allikevel klarer jeg ikke å komme ut av den følelsen av at jeg ikke er en god kone :( Jeg er ikke pen nok, morsom nok, raus nok, engasjert nok, ikke bra nok kropp, ikke interessant nok.. Listen er lang.
Huff, det kan ikke være godt å ha det sånn! :( Er det noe som gjør deg glad da? Venninnetid, en reise, en frisørtime, kjøpe ny garderobe, trene, lære noe nytt (språk, male, skrivekurs, treningsform etc)? Jeg har alltid vært en veldig energisk person med en hektisk timeplan, og har en lang utdannelse. Etter første svangerskap har jeg ikke vært tilbake i jobb pga rygg-og bekkensmerter, og det forhindrer meg både i arbeidslivet og på fritiden. Har derfor litt sånn ‘identitetskrise’ selv, for selv om jeg er optimistisk, er jeg også realistisk og ser at jeg kanskje aldri blir helt bra igjen.. Og hva skal jeg gjøre med livet mitt da? :wideyed: Men tenker at et godt sted å starte er å gjøre mer av det som gjøre deg glad her og nå, og ikke vente med det til senere i livet:) Og kanskje prate med mannen din om dette? Han har jo valgt deg, så han er nok ikke enige i tankene du har om degselv! :Heartred Hva hadde du sagt til ham dersom han kom til deg med disse tankene om segselv?:) Jeg antar at han vil at du skal ha det bra, så hvis du snakker med ham kanskje dere kan finne løsninger som gjør at du får det bedre? :Heartred Evt kanskje det kan være godt å snakke med en psykolog el? :Heartred Håper det ordner seg for deg!:love7
 
Huff, det kan ikke være godt å ha det sånn! :( Er det noe som gjør deg glad da? Venninnetid, en reise, en frisørtime, kjøpe ny garderobe, trene, lære noe nytt (språk, male, skrivekurs, treningsform etc)? Jeg har alltid vært en veldig energisk person med en hektisk timeplan, og har en lang utdannelse. Etter første svangerskap har jeg ikke vært tilbake i jobb pga rygg-og bekkensmerter, og det forhindrer meg både i arbeidslivet og på fritiden. Har derfor litt sånn ‘identitetskrise’ selv, for selv om jeg er optimistisk, er jeg også realistisk og ser at jeg kanskje aldri blir helt bra igjen.. Og hva skal jeg gjøre med livet mitt da? :wideyed: Men tenker at et godt sted å starte er å gjøre mer av det som gjøre deg glad her og nå, og ikke vente med det til senere i livet:) Og kanskje prate med mannen din om dette? Han har jo valgt deg, så han er nok ikke enige i tankene du har om degselv! :Heartred Hva hadde du sagt til ham dersom han kom til deg med disse tankene om segselv?:) Jeg antar at han vil at du skal ha det bra, så hvis du snakker med ham kanskje dere kan finne løsninger som gjør at du får det bedre? :Heartred Evt kanskje det kan være godt å snakke med en psykolog el? :Heartred Håper det ordner seg for deg!:love7

Du kommer med mange gode tips og ord, tusen takk for det :Heartpink Jeg setter stor pris på at du deler dine egne erfaringer. Utfordringen min er at jeg rett og slett ikke aner hva det er som gjør meg glad. Det varierer fra det å surfe på nettet etter julegaver i timevis, gjøre aktiviteter med barna, lære meg sangtekster på nye sanger, se tv-serier osv). Jeg kan plutselig finne glede i diverse ting, men det er veldig avhengig av dagsformen på hva det er jeg liker akkurat den dagen. Jeg har derfor ikke en skikkelig stor interesse som opptar meg mye, som jeg ser andre venninner har (strikking, sykling, gå tur i fjellet o.l).

Mye av utfordringen hos meg er at jeg mistrives veldig på jobb og på tross av god utdannelse har jeg fortsatt ikke anelse om hva det er jeg faktisk vil jobbe med. Hadde jeg funnet noe jeg trives med jobbmessig vil en stor del av hverdagen føles bedre, tror jeg hvertfall. Å omskolere meg kan jo være et alternativ, dog ikke akkurat nå pga livssituasjon og økonomi, samt at jeg i såfall må finne ut hva det er jeg virkelig vil for at det skal være verdt det.

Når det kommer til min "utilstrekkelighet" som partner / kone, så er det basert på oppvekst og tidligere erfaringer. Jeg har gått til flere ulike psykologer, men den ene jeg følte jeg fikk utbytte av var privat og jeg brukte ganske mange tusenlapper på han før jeg til slutt måtte stoppe pga økonomien. Det er skikkelig slitsomt for både meg og mannen min at jeg til stadighet ikke har troen på meg selv og at jeg ofte mistror han. Jeg er oppriktig redd for at han skal synes andre kvinner er flottere enn meg og sammenligne meg med andre, slik jeg sammenligner meg selv. Veldig ofte ser jeg andre flotte kvinner og misunner de av ulike grunner, og da blir selvbildet mitt enda dårligere og jeg føler meg mindre attraktiv og verdt som kone.

Det rare er at jeg oppriktig ikke kjenner det slik når det kommer til det å være mamma. Jeg vet at jeg ikke er perfekt og har gjort feil (og kommer til å gjøre masse feil i årene fremover), men jeg er 100% trygg på min kjærlighet og omsorg for alle tre, og jeg vet at jeg vil gjøre alt for at de skal ha det best mulig. Og det er en trygghet jeg har inni meg som gjør at jeg føler at jeg mestrer den rollen.
 
Du kommer med mange gode tips og ord, tusen takk for det :Heartpink Jeg setter stor pris på at du deler dine egne erfaringer. Utfordringen min er at jeg rett og slett ikke aner hva det er som gjør meg glad. Det varierer fra det å surfe på nettet etter julegaver i timevis, gjøre aktiviteter med barna, lære meg sangtekster på nye sanger, se tv-serier osv). Jeg kan plutselig finne glede i diverse ting, men det er veldig avhengig av dagsformen på hva det er jeg liker akkurat den dagen. Jeg har derfor ikke en skikkelig stor interesse som opptar meg mye, som jeg ser andre venninner har (strikking, sykling, gå tur i fjellet o.l).

Mye av utfordringen hos meg er at jeg mistrives veldig på jobb og på tross av god utdannelse har jeg fortsatt ikke anelse om hva det er jeg faktisk vil jobbe med. Hadde jeg funnet noe jeg trives med jobbmessig vil en stor del av hverdagen føles bedre, tror jeg hvertfall. Å omskolere meg kan jo være et alternativ, dog ikke akkurat nå pga livssituasjon og økonomi, samt at jeg i såfall må finne ut hva det er jeg virkelig vil for at det skal være verdt det.

Når det kommer til min "utilstrekkelighet" som partner / kone, så er det basert på oppvekst og tidligere erfaringer. Jeg har gått til flere ulike psykologer, men den ene jeg følte jeg fikk utbytte av var privat og jeg brukte ganske mange tusenlapper på han før jeg til slutt måtte stoppe pga økonomien. Det er skikkelig slitsomt for både meg og mannen min at jeg til stadighet ikke har troen på meg selv og at jeg ofte mistror han. Jeg er oppriktig redd for at han skal synes andre kvinner er flottere enn meg og sammenligne meg med andre, slik jeg sammenligner meg selv. Veldig ofte ser jeg andre flotte kvinner og misunner de av ulike grunner, og da blir selvbildet mitt enda dårligere og jeg føler meg mindre attraktiv og verdt som kone.

Det rare er at jeg oppriktig ikke kjenner det slik når det kommer til det å være mamma. Jeg vet at jeg ikke er perfekt og har gjort feil (og kommer til å gjøre masse feil i årene fremover), men jeg er 100% trygg på min kjærlighet og omsorg for alle tre, og jeg vet at jeg vil gjøre alt for at de skal ha det best mulig. Og det er en trygghet jeg har inni meg som gjør at jeg føler at jeg mestrer den rollen.
Bare hyggelig!:Heartred Høres jo ut som omskolering kan være en ide da ja? Kanskje ta noen sånne karrie-tester på nett for å kartlegge hva som kan passe for deg? Jeg tror alle kan passe til å gjøre mange forskjellige ting, det gjelder bare å finne mulighetene!:) Men kan jo høres ut som du er litt deprimert hvis jeg ikke tolker helt feil? Og da er det jo typisk at man ser ekstra svart på ting:( Jeg var deprimert i starten av 20-årene, og mistet liksom sll lyst til å gjøre noe som helst og bare eksisterte.. Men er veldig synd det skal være så dyrt med psykologisk hjelp! Det er nok noen helt annet å ha det sånn i voksen alder med ansvar for barn enn når man er ung og barnløs, for jeg kunne jo gjøre hva som helst for å føle meg bedre- som for min del ble reising bl.a:) Kanskje du kan snakke med helsesøster på helsestasjonen ved neste kontroll av babyen? Det kan være et sted å starte? De skal være opptatt av foreldrenes ve&vel, så hvis du har det dårlig finnes det sikkert noen tilbud som kan hjelpe? :Heartred Høres vondt ut å føle det sånn i forholdet! Kan du snakke med mannen om dette da? :Heartred Min erfaring er at menn generelt (sikkert ikke alle) ikke tar hint så lett, men man må være rett frem;) Kanskje det kan være lettere å skrive ned tankene i et brev til ham? Jeg føler iaf det kan hjelpe å skrive lister etc for å sortere egne tanker:) Håper virkelig du får det bedre snart kjære deg, bare begynne i det små? :rolleyes:
 
Bare hyggelig!:Heartred Høres jo ut som omskolering kan være en ide da ja? Kanskje ta noen sånne karrie-tester på nett for å kartlegge hva som kan passe for deg? Jeg tror alle kan passe til å gjøre mange forskjellige ting, det gjelder bare å finne mulighetene!:) Men kan jo høres ut som du er litt deprimert hvis jeg ikke tolker helt feil? Og da er det jo typisk at man ser ekstra svart på ting:( Jeg var deprimert i starten av 20-årene, og mistet liksom sll lyst til å gjøre noe som helst og bare eksisterte.. Men er veldig synd det skal være så dyrt med psykologisk hjelp! Det er nok noen helt annet å ha det sånn i voksen alder med ansvar for barn enn når man er ung og barnløs, for jeg kunne jo gjøre hva som helst for å føle meg bedre- som for min del ble reising bl.a:) Kanskje du kan snakke med helsesøster på helsestasjonen ved neste kontroll av babyen? Det kan være et sted å starte? De skal være opptatt av foreldrenes ve&vel, så hvis du har det dårlig finnes det sikkert noen tilbud som kan hjelpe? :Heartred Høres vondt ut å føle det sånn i forholdet! Kan du snakke med mannen om dette da? :Heartred Min erfaring er at menn generelt (sikkert ikke alle) ikke tar hint så lett, men man må være rett frem;) Kanskje det kan være lettere å skrive ned tankene i et brev til ham? Jeg føler iaf det kan hjelpe å skrive lister etc for å sortere egne tanker:) Håper virkelig du får det bedre snart kjære deg, bare begynne i det små? :rolleyes:

Jeg hadde faktisk en depresjon for et par - tre år siden, så jeg kjenner at dette ikke er det samme. Men tusen takk - jeg hadde kanskje trodd det hadde jeg ikke hatt det tidligere. Da husker jeg at jeg kjente meg nedstemt og ikke klarte å se lyst på noe. Nå er det absolutt ikke sånn. Jeg finner masse glede i barna og ting av og til, men jeg sliter med andre ting (som nevnt over). Sånn har jeg forøvrig hatt det i mange år, men selvfølelsen har gradvis blitt dårligere etter jeg traff mannen min. Vi har snakket masse om det, men uansett hvor "flink" jeg er til å forklare og fortelle, så er det nok vanskelig å forstår når ikke han har det på samme måte. Ingen av venninnene jeg har åpnet meg opp om dette har det på samme måte, så det føles litt ensomt til tider.
Ja, utrolig kjedelig at privat hjelp er så kostbart. Jeg følte stor forskjell på kommunal og privat psykolog. Men det kan like godt være personavhengig.
Men absolutt en lur ting å skrive ned ting. Det hjelper meg uansett situasjon, for da får jeg litt mer oversikt over tanker og følelser, så det blir litt sortert på en måte.

Jeg skal sjekke ut karrieretester, takk for tipset! :) Skal titte litt rundt nå :)
 
Her er resultatet fra en test jeg nettopp tok:

Har dere noen forslag på yrker / retninger jeg burde gå? :)




upload_2021-10-7_20-37-26.png

upload_2021-10-7_20-37-50.png

upload_2021-10-7_20-38-3.png
 
Jeg hadde faktisk en depresjon for et par - tre år siden, så jeg kjenner at dette ikke er det samme. Men tusen takk - jeg hadde kanskje trodd det hadde jeg ikke hatt det tidligere. Da husker jeg at jeg kjente meg nedstemt og ikke klarte å se lyst på noe. Nå er det absolutt ikke sånn. Jeg finner masse glede i barna og ting av og til, men jeg sliter med andre ting (som nevnt over). Sånn har jeg forøvrig hatt det i mange år, men selvfølelsen har gradvis blitt dårligere etter jeg traff mannen min. Vi har snakket masse om det, men uansett hvor "flink" jeg er til å forklare og fortelle, så er det nok vanskelig å forstår når ikke han har det på samme måte. Ingen av venninnene jeg har åpnet meg opp om dette har det på samme måte, så det føles litt ensomt til tider.
Ja, utrolig kjedelig at privat hjelp er så kostbart. Jeg følte stor forskjell på kommunal og privat psykolog. Men det kan like godt være personavhengig.
Men absolutt en lur ting å skrive ned ting. Det hjelper meg uansett situasjon, for da får jeg litt mer oversikt over tanker og følelser, så det blir litt sortert på en måte.

Jeg skal sjekke ut karrieretester, takk for tipset! :) Skal titte litt rundt nå :)
Skjønner at du føler deg alene i dette da ja:Heartred Håper du finner en du føler du kan stole på å prate med! Et ikke godt å gå med sånne følelser og tanker over tid:Heartred Klarer du å finne ut av hvorfor du føler det sånn? Et tidligere forhold eller noe kanskje? Vi alle har jo forskjellig bagasje fra tidligere hendelser og forhold som preger oss i nåtid, men det kan hjelpe å forstå og få det bedre om man finner ut av hva som ‘trigget’ en til å føle det sånn? :Heartred Håper du får det bedre snart! Det fortjener du :)
 
Her er resultatet fra en test jeg nettopp tok:

Har dere noen forslag på yrker / retninger jeg burde gå? :)




Vis vedlegget 367901
Vis vedlegget 367902
Vis vedlegget 367903
Basert på testen tenkte jeg umiddelbart at du kanskje hadde passet til å jobbe i barnehage? Da får du jo også brukt morsegenskapene dine også etter at dine egne barn har blitt store :happy:. Men helsesituasjonen din passer kanskje ikke med å jobbe i barnehage?

Eller hvis du etter hvert er klar for ta fatt på en lang utdannelse, så kunne du kanskje passe som psykolog selv?
 
Basert på testen tenkte jeg umiddelbart at du kanskje hadde passet til å jobbe i barnehage? Da får du jo også brukt morsegenskapene dine også etter at dine egne barn har blitt store :happy:. Men helsesituasjonen din passer kanskje ikke med å jobbe i barnehage?

Eller hvis du etter hvert er klar for ta fatt på en lang utdannelse, så kunne du kanskje passe som psykolog selv?

Takk for at du tar deg tid til å svare, det setter jeg stor pris på :Heartpink

Dette med barnehage mener mannen min jeg vil passe til også. Jeg tror jeg kan like det, men det vil være endel lavere lønn + jeg er usikker på om det vil være stimulerende nok i lengden. Men det er det jeg heller mest mot, så interessant at du nevner det :) Det skal gå helt fint mht helse.

Psykolog har jeg også tenkt mye på da jeg var yngre, men det er en veldig omfattende og lang utdannelse ja. Men du treffer veldig på hva jeg selv har tenkt :)
 
Skjønner at du føler deg alene i dette da ja:Heartred Håper du finner en du føler du kan stole på å prate med! Et ikke godt å gå med sånne følelser og tanker over tid:Heartred Klarer du å finne ut av hvorfor du føler det sånn? Et tidligere forhold eller noe kanskje? Vi alle har jo forskjellig bagasje fra tidligere hendelser og forhold som preger oss i nåtid, men det kan hjelpe å forstå og få det bedre om man finner ut av hva som ‘trigget’ en til å føle det sånn? :Heartred Håper du får det bedre snart! Det fortjener du :)

Jeg ble ofte behandlet som om jeg ikke var god nok av foreldrene mine, så det er nok der det stammer fra. Jeg har vært i flere forhold tidligere hvor han var utro, så det hjelper heller ikke på akkurat. Min nåværende mann og jeg hadde en tøff tid for noen år siden hvor det var et tillitsbrudd, så derfor kjenner jeg på vanskeligheter med å stole på han fullstendig. Jeg er så redd for å bli såret, men aller mest lurt og ført bak lyset. Disse tankene har lettere for å ta overhånd når jeg er sliten og stresset, noe jeg stort sett har vært siden skilsmissen til mine eldste barn for 5-6 år siden. Ting har gått i ett og jeg rekker liksom aldri å samle tankene og få et skikkelig pusterom.
 
Jeg ble ofte behandlet som om jeg ikke var god nok av foreldrene mine, så det er nok der det stammer fra. Jeg har vært i flere forhold tidligere hvor han var utro, så det hjelper heller ikke på akkurat. Min nåværende mann og jeg hadde en tøff tid for noen år siden hvor det var et tillitsbrudd, så derfor kjenner jeg på vanskeligheter med å stole på han fullstendig. Jeg er så redd for å bli såret, men aller mest lurt og ført bak lyset. Disse tankene har lettere for å ta overhånd når jeg er sliten og stresset, noe jeg stort sett har vært siden skilsmissen til mine eldste barn for 5-6 år siden. Ting har gått i ett og jeg rekker liksom aldri å samle tankene og få et skikkelig pusterom.
Skjønner godt at du føler deg usikker da- er jo vanskelig å ikke dra med seg noe bagasje fra tidlige forhold inn i nåværende.. :HeartredOg hvis han har gjort noe som gjør at du ikke føler du kan stole 100% ham også, er det jo vanskelig! Vet han at du fortsatt sliter med dette? Kom dere gjennom det sammen, eller bare satt dere strek liksom? Ofte fortsetter jo ting man ikke har bearbeidet å gnage helt til man tar tak i det.. Men har dere det godt i forholdet da? Er det ‘små-issues’ som føles større i perioder du er sliten etc, eller har dere fundamentale problemer? Husker du skrev noe ang eksen og dårlig samarbeid rundt bonus-barna for en stund siden. Det virker som dere har flere grunner til at familievernkontoret kunne hjulpet dere? :Heartred Man kan også kontakte dem å dra på en samtale alene uten parter- en venninne av meg gjorde det for å få klarhet i tankene-og følelsene sine rundt samlivs-situasjonen sin. Håper du finner en løsning som kan hjelpe deg! :)
 
Skjønner godt at du føler deg usikker da- er jo vanskelig å ikke dra med seg noe bagasje fra tidlige forhold inn i nåværende.. :HeartredOg hvis han har gjort noe som gjør at du ikke føler du kan stole 100% ham også, er det jo vanskelig! Vet han at du fortsatt sliter med dette? Kom dere gjennom det sammen, eller bare satt dere strek liksom? Ofte fortsetter jo ting man ikke har bearbeidet å gnage helt til man tar tak i det.. Men har dere det godt i forholdet da? Er det ‘små-issues’ som føles større i perioder du er sliten etc, eller har dere fundamentale problemer? Husker du skrev noe ang eksen og dårlig samarbeid rundt bonus-barna for en stund siden. Det virker som dere har flere grunner til at familievernkontoret kunne hjulpet dere? :Heartred Man kan også kontakte dem å dra på en samtale alene uten parter- en venninne av meg gjorde det for å få klarhet i tankene-og følelsene sine rundt samlivs-situasjonen sin. Håper du finner en løsning som kan hjelpe deg! :)

Vi har nok ikke helt ordnet opp i det, det er så vanskelig å gå fra et tillitsbrudd til å skulle stole fullt på partner igjen. Tillit må bygges over tid, så det er noe vi bare må gjennom tror jeg. Han vet at jeg fortsatt sliter med det og gjør forsåvidt sitt til at jeg skal ha tillit, men det er to hovedutfordringer som utgjør problemet.
1. Håndtere selve tillitsbruddet og det at jeg ble løyet til gjentatte ganger
2. Vil det skje igjen? Altså, kan jeg stole på han? Kan jeg være trygg på at han snakker sant?

Disse tankene er helt klart mer styrende i hodet når jeg er sliten og stresset. Kjenner det er litt mye nå.
Vi står midt i en konflikt med hans barns mor, jeg mistrives med situasjonen rundt barna hans, jeg stortrives i permisjonen med lillebror, men stresser over at jeg må tilbake på jobb om halvannen måned, jeg føler meg utilstrekkelig store deler av døgnet, jeg er forkjølet nå og vi har hatt sykdom i hus siden starten av august, jeg er aldri alene hjemme med lillebror, stebarna tar bortimot all tiden til mannen når han ikke er på jobb, så lillebror og jeg får kun tid sammen med han annenhver helg.

Jeg ton kontakt med familievernkontoret på sensommeren pga alt dette, men hovedsakelig pga utfordringer rundt dette med bonusfamilie, men de ville ikke ta imot kun meg. De sa jeg burde ta kontakt med fastlegen for å bli henvist til psykolog da jeg nevnte utfordringene rundt dette med familielivet, så der følte jeg meg ganske avvist. Fint at venninnen din fikk hjelp, men hvordan klarte hun det? Var det noe spesielt hun la frem på telefon for å få time? Jeg fikk som sagt beskjed om at de kun hjalp par/familier når selve kjæresteparet og/eller hele familien dukket opp sammen :(
 
Vi har nok ikke helt ordnet opp i det, det er så vanskelig å gå fra et tillitsbrudd til å skulle stole fullt på partner igjen. Tillit må bygges over tid, så det er noe vi bare må gjennom tror jeg. Han vet at jeg fortsatt sliter med det og gjør forsåvidt sitt til at jeg skal ha tillit, men det er to hovedutfordringer som utgjør problemet.
1. Håndtere selve tillitsbruddet og det at jeg ble løyet til gjentatte ganger
2. Vil det skje igjen? Altså, kan jeg stole på han? Kan jeg være trygg på at han snakker sant?

Disse tankene er helt klart mer styrende i hodet når jeg er sliten og stresset. Kjenner det er litt mye nå.
Vi står midt i en konflikt med hans barns mor, jeg mistrives med situasjonen rundt barna hans, jeg stortrives i permisjonen med lillebror, men stresser over at jeg må tilbake på jobb om halvannen måned, jeg føler meg utilstrekkelig store deler av døgnet, jeg er forkjølet nå og vi har hatt sykdom i hus siden starten av august, jeg er aldri alene hjemme med lillebror, stebarna tar bortimot all tiden til mannen når han ikke er på jobb, så lillebror og jeg får kun tid sammen med han annenhver helg.

Jeg ton kontakt med familievernkontoret på sensommeren pga alt dette, men hovedsakelig pga utfordringer rundt dette med bonusfamilie, men de ville ikke ta imot kun meg. De sa jeg burde ta kontakt med fastlegen for å bli henvist til psykolog da jeg nevnte utfordringene rundt dette med familielivet, så der følte jeg meg ganske avvist. Fint at venninnen din fikk hjelp, men hvordan klarte hun det? Var det noe spesielt hun la frem på telefon for å få time? Jeg fikk som sagt beskjed om at de kun hjalp par/familier når selve kjæresteparet og/eller hele familien dukket opp sammen :(
Huff, det kan ikke være lett å stå i! Du virker veldig sterk, tålmodig og omsorgsfull:) Det kommer jo gjerne ned til hva/hvor mye man orker- dvs hvor går grensen for hva du aksepterer fra parter/parforholdet. Man er selvsagt bundet til hverandre når man har felles barn (bolig, liv etc), og jeg synes man bør prøve å holde sammen for familiens del og prøve det man kan, men selv om jeg straks har 6 barn med samme mann hadde jeg absolutt ikke akseptert hva som helst- utroskap er feks en deal-breaker for oss begge. Jeg skjønner at alle forhold er ulike, og man er også forskjellige ang hvor grensene går for hver enkelt, men jeg synes ikke det er riktig å bli i et forhold der man ikke blir hørt/sett, man ikke stoler på hverandre, ikke har det bra og der den ene parten er uinteressert i å prøve p forbedre ting… :Heartred Håper mannen din får en oppvekker og ‘tar seg sammen’ og hører på dine ønsker og behov! Det fortjener jo alle:)

Når det gjelder venninnen min og familievernkontoret, vet jeg ikke hva hun sa du hun kontaktet dem, men hun var i prosessen i å gå ut av et nesten 20år langt forhold/ekteskap med mannen sin som hun har 2 barn med. Hun fikk komme inn på en prat, og terapeuten hadde iaf sagt at ‘i de fleste tilfeller prøver vi å hjelpe familier å finne ut av konflikter og holde sammen, men i ditt tilfelle forstår jeg at du er helt ferdig med dette forholdet og at det ikke er noe vei tilbake. Jeg kan heller hjelpe deg å sortere tankene dine, og gjøre samlivsbruddet enklest mulig for dere alle’. Så hvis du sier at du ikke vet om du orker å fortsette i forholdet (hvis du er komfortabel med å si det), så må de jo ta deg på alvor og ta deg inn til samtale? Det er jo hele poenget med familievernkontoret? Er det ikke? ;) Etter en samtale der, kanskje mannen din er mer interessert i å bli med neste gang? Håper du/dere finner en løsning der alle får det bedre altså! :Heartred
 
Huff, det kan ikke være lett å stå i! Du virker veldig sterk, tålmodig og omsorgsfull:) Det kommer jo gjerne ned til hva/hvor mye man orker- dvs hvor går grensen for hva du aksepterer fra parter/parforholdet. Man er selvsagt bundet til hverandre når man har felles barn (bolig, liv etc), og jeg synes man bør prøve å holde sammen for familiens del og prøve det man kan, men selv om jeg straks har 6 barn med samme mann hadde jeg absolutt ikke akseptert hva som helst- utroskap er feks en deal-breaker for oss begge. Jeg skjønner at alle forhold er ulike, og man er også forskjellige ang hvor grensene går for hver enkelt, men jeg synes ikke det er riktig å bli i et forhold der man ikke blir hørt/sett, man ikke stoler på hverandre, ikke har det bra og der den ene parten er uinteressert i å prøve p forbedre ting… :Heartred Håper mannen din får en oppvekker og ‘tar seg sammen’ og hører på dine ønsker og behov! Det fortjener jo alle:)

Når det gjelder venninnen min og familievernkontoret, vet jeg ikke hva hun sa du hun kontaktet dem, men hun var i prosessen i å gå ut av et nesten 20år langt forhold/ekteskap med mannen sin som hun har 2 barn med. Hun fikk komme inn på en prat, og terapeuten hadde iaf sagt at ‘i de fleste tilfeller prøver vi å hjelpe familier å finne ut av konflikter og holde sammen, men i ditt tilfelle forstår jeg at du er helt ferdig med dette forholdet og at det ikke er noe vei tilbake. Jeg kan heller hjelpe deg å sortere tankene dine, og gjøre samlivsbruddet enklest mulig for dere alle’. Så hvis du sier at du ikke vet om du orker å fortsette i forholdet (hvis du er komfortabel med å si det), så må de jo ta deg på alvor og ta deg inn til samtale? Det er jo hele poenget med familievernkontoret? Er det ikke? ;) Etter en samtale der, kanskje mannen din er mer interessert i å bli med neste gang? Håper du/dere finner en løsning der alle får det bedre altså! :Heartred

Takk for gode ord, det varmer :Heartpink

Mannen min har sagt han kan bli med, men jeg har lyst å gå alene. Rett og slett fordi jeg ikke kan si alt til han som gjelder hans barn. Jeg har så mange tanker og følelser rundt alt som skjer, men jeg har ikke nødvendigvis lyst at han skal vite om alt. Og det er fordi det vil være vanskelig for han å høre og forholde seg til etterpå. Nei, det er ikke bare-bare :)

Jeg føler at jeg blottlegger meg veldig her inne nå og at babyverden skal være en rosa boble hvor man deler alt det fantastiske og spennende rundt det å bli/gå gravid og selve familielivet. Jeg beklager hvis jeg sverter dette forumet nå med alt jeg kommer med. Jeg liker jo også det å lese om andres prøvetid og svangerskap, men kjenner det er greit at ikke alt blir fremstilt perfekt og idyllisk hele tiden også :)
 
Takk for gode ord, det varmer :Heartpink

Mannen min har sagt han kan bli med, men jeg har lyst å gå alene. Rett og slett fordi jeg ikke kan si alt til han som gjelder hans barn. Jeg har så mange tanker og følelser rundt alt som skjer, men jeg har ikke nødvendigvis lyst at han skal vite om alt. Og det er fordi det vil være vanskelig for han å høre og forholde seg til etterpå. Nei, det er ikke bare-bare :)

Jeg føler at jeg blottlegger meg veldig her inne nå og at babyverden skal være en rosa boble hvor man deler alt det fantastiske og spennende rundt det å bli/gå gravid og selve familielivet. Jeg beklager hvis jeg sverter dette forumet nå med alt jeg kommer med. Jeg liker jo også det å lese om andres prøvetid og svangerskap, men kjenner det er greit at ikke alt blir fremstilt perfekt og idyllisk hele tiden også :)
Dette er jo din dagbok, så du har virkelig all rett til å skrive hva du vil! :) Noen ganger kan det jo hjelpe å lufte tankene anonymt til fremmede fremfor å snakke direkte med folk i livet sitt:Heartred Både samliv&familieliv går jo i bølger, og ingenting er rosenrødt hele tiden! Vi har alle vårt å slite med, på forskjellige måter tenker jeg, og hvis det å skrive litt på bv kan hjelpe litt på noen som helst måte, tenker jeg at det er lurt jeg:) Kanskje det er lurt å ta noen samtaler med en psykolog på egen hånd for å sorterer dine egne tanker først, og helt deretter dra til parterapi/familievernkontoret sammen med mannen? Hvis du hører med fastlegen din, kanskje det finnes noen andre lavterskel-tilbud der du bor som ikke koster skjorta? :rolleyes: Evt skriv dagbok eller snakk med en venninne eller noe du stoler på? Ønsker deg masse lykke til iaf, og håper du får det bedre på alle måter snart:):Heartred
 
Takk for gode ord, det varmer :Heartpink

Mannen min har sagt han kan bli med, men jeg har lyst å gå alene. Rett og slett fordi jeg ikke kan si alt til han som gjelder hans barn. Jeg har så mange tanker og følelser rundt alt som skjer, men jeg har ikke nødvendigvis lyst at han skal vite om alt. Og det er fordi det vil være vanskelig for han å høre og forholde seg til etterpå. Nei, det er ikke bare-bare :)

Jeg føler at jeg blottlegger meg veldig her inne nå og at babyverden skal være en rosa boble hvor man deler alt det fantastiske og spennende rundt det å bli/gå gravid og selve familielivet. Jeg beklager hvis jeg sverter dette forumet nå med alt jeg kommer med. Jeg liker jo også det å lese om andres prøvetid og svangerskap, men kjenner det er greit at ikke alt blir fremstilt perfekt og idyllisk hele tiden også :)
Kjære Dråpeblomst, du må ikke tenke at du sverter forumet! Jeg tenker at forumet er til for nettopp å dele det man går og tenker på, og det kan være så mangt. Og, som Mamacita sier, er jo dette din dagbok, så her kan du dele akkurat det du vil. Jeg synes det er mye hyggeligere og tryggere å «prate» med «ekte mennesker» her på forumet enn at alt skal være en rosa sky.

Jeg får lyst til å sende deg en stor klem. Du er kjempesterk som står i denne situasjonen:Heartred Enig med Mamacita i at det kan være verdt å prøve å få henvisning til en psykolog, men det kan dessverre også ta lang tid hvis det skal gå gjennom det offentlige. Men jo før du havner på venteliste, jo tidligere får du time:happy:.

Du sier at du ikke kan prate med mannen din om problemene med barna hans, fordi det kan være vanskelig for ham i ettertid. Men vil det være verre for ham da enn det det er for deg nå? Husk at din mentale helse er like viktig som hans :Heartred Hvis det til slutt blir så ille at du føler du vil avslutte forholdet, vil det jo uansett være verdt det å prøve å ta den samtalen først, vil det ikke?
 
Back
Topp