Gravid og muligens alene.

[lalita]

Hei.

Nå vet jeg at det finnes hundrevis av disse historiene på nett, men samtidig så føler jeg kanskje det er godt å skrive min historie, og kanskje få ett nytt råd, eller en ny historie tilbake som hjelper meg.
Lei av å lese andres historier som er lik mine, vil fortelle min egen. Beklager på forhånd langt innlegg.

Fant for 2,5 uke siden ut at jeg er gravid. Sitter idag og er 9 +2.
Har samboer, vi har vært sammen i 2,5 år. Bodd sammen så å si i 2 år. Vi har aldri pratet om barn, og jeg har gått på p-pillen. Jeg er 25 snart, han er 27. Vi har begge fast jobb, god økonomi, leilighet og hver vår bil uten gjeld. Vi sitter godt i det med andre ord.
Ble innlagt sykehus i uke 6 grunnet dehydrering, som da gjorde at jeg fant ut om graviditeten. Hatt ekstrem svangerskapskvalme. Fortalte samboer samme dag som jeg fant ut om det at jeg var gravid.

Han reagerte med en gang at han ikke ville ha barnet, og den meningen har han stått for siden.
Han er ikke klar, og har ikke lyst til å bli far nå.

Så har du meg. Med pcos. Meget sjokkert over å være gravid, da jeg alltid har fryktet at jeg ikke skal kunne bli det, min drøm er jo å få bli mamma.

Det har vært to jævlige uker, med mye følelser, frykt, gråt og ja. Samboer har pratet med foreldrene sine om dette for noen dager siden, og etter den samtalen kom han hjem og fortalte meg at han støtter meg i det valget jeg tar (Noe jeg ikke føler han mener, etter det han har vist hvor sterkt han ønsker en abort, jeg føler mer at han føler seg tvunget til å si det.)

Så igår satt vi oss ned, og prøvde å ta en ordentlig prat. Han sier hvor glad han er i meg, men at dette ikke er tidspunktet for barn. Han vil at det skal være delvis planlagt i det minste, og at han skal kunne glede seg over å fortelle at han skal bli far. Jeg forteller han at en abort virker så fjernt unna for meg, og at jeg ikke tror jeg vil klare å gjennomføre det. Jeg synes valget er vanskelig fordi skal jeg la han velge, eller meg selv velge når vi står med så forskjellige meninger.

Jeg vet at han vil være med på ultralyd, fødsel og ha samværsrett, men vi vil jo antageligvis ikke være kjærester lenger.

Og der kommer alle tankene inn. Jeg har hundrevis av spørsmål. Igår følte jeg meg så sikker på at jeg ikke klarer en abort, og idag sitter jeg med disse spørsmålene:
Vil jeg ha barn med en som ikke vil ha det?
Skal jeg ta en abort for å beholde han? Kjærlighetssorgen stikker allerede i meg, i stor frykt av at han skal gå fra meg.

Jeg vet flere tenker at for en dust som presser på abort, og han er ikke verdt det. Men det er fryktelig vondt å muligens miste en jeg tror er den rette for meg, for ett barn som ikke er født.
Og jeg kan virkelig forstå han. Dette var ikke planlagt, vi har snakka om å reise overalt i verden, nyte hverandre og bare være oss.

Huff, jeg vet ikke hva jeg føler eller tenker lenger, for sorgen tar litt overhånd.
Ble kanskje litt rotete, men trengte å lufte tanker litt.

 

[~*LilleBlomst*~]

Kanskje han bare trenger tid til å fordøye det? Håper det ordner seg uansett.

 

[Jentemamma♡]

Hmm.. Høres ut som du er i en vanskelig situasjon, men i mine ører er det ingen tvil om hva jeg ville gjort. Nå har du jo ikke barn fra før av så du vet ikke hvilken fantastisk stor glede dette er. Jeg kan garantere deg over at denne lille gutten eller jenta vil du elske mer en noe annet hvis du velger å bære det fram. Samboeren din vil nok etterhvert som magen vokser og dere har snakket litt mer om det skifte mening. Når han sitter med den lille varme klumpen i armene en dag tror jeg han vil angre på tankene sine, sikkert dine tanker også. Man blir vel egentlig aldri helt klar for barn. Men dersom du er så heldig å kunne få et ville jeg gjort det beste ut av det og se hvordan det ville endt. Et barn er nemlig ikke alle gitt. Jeg håper inderlig du finner en løsning. Men en løsning du ikke vil angre på. Jeg tror fortsatt samboeren din vil endre mening etter hvert som det går opp for han at han skal bli pappa til en liten jente eller gutt. Sender deg en god klem og gode tanker.

 

[lalita]

Huff, ja jeg tenker jo masse på at han vil elske dette barnet.
Men tanken på at han skal gå fra meg og jeg sitte her alene er så tøff å bære.
Jeg hadde helt fint klart meg som alenemor - ikke noe grunnlag til å ikke skulle det.
Men er det ikke galt å tvinge noen til å bli far som ikke ønsker? Iallefall ikke ønsker nå.

Jeg er så redd for å miste han at jeg nesten ikke vet om jeg ønsker barnet lenger, og jeg hater meg selv for å tenke det. Men ja, hormoner og tanker løper vilt, og det er ikke lett å vite hva man skal gjøre.

 

[Jentemamma♡]

Huff, ja jeg tenker jo masse på at han vil elske dette barnet.
Men tanken på at han skal gå fra meg og jeg sitte her alene er så tøff å bære.
Jeg hadde helt fint klart meg som alenemor - ikke noe grunnlag til å ikke skulle det.
Men er det ikke galt å tvinge noen til å bli far som ikke ønsker? Iallefall ikke ønsker nå.

Jeg er så redd for å miste han at jeg nesten ikke vet om jeg ønsker barnet lenger, og jeg hater meg selv for å tenke det. Men ja, hormoner og tanker løper vilt, og det er ikke lett å vite hva man skal gjøre.

Hvorfor tror du han vil gå ifra deg? Har han sagt det eller er det noe du føler og er redd for? Dette kan ikke være lett for deg stakker :-/ men hva hvis Han en dag plutselig er klar for barn? Om et halvt år eller et år? Hvordan ville du hatt det da hvis du hadde utført aborten?:-/ du må tenke lenger frem i tid en som så. Så du ikke plutselig har mistet begge deler. Lykke til!

 

[Myshelle]

Huff, for en vanskelig situasjon.. Ikke helt lett, men hadde det vært meg hadde jeg aldri tatt abort pga det. Da hadde jeg heller blitt alene en stund. For tror nok at din samboer vil skifte mening etterhvert med tiden. Er jo ikke alltid ting går som man hadde tenkt.. Ikke alt man kan planlegge her i livet. Rett og slett.

 

[lalita]

Han sa igår at han ikke visste hvor vi, eller han sto hvis jeg beholdt barnet.
Så jeg tror det er en virkelig reell mulighet for at han faktisk går fra meg. Derfor er dette så innmari tungt.

Jeg sa forsåvidt igår at jeg ville beholde, og da gjorde han det jo tydelig at han ble usikker på oss. Han blir på en måte sint på meg for at jeg velger det han ikke vil, og går imot han når vi burde være to om avgjørelsen som vil endre livet vårt.
Derfor jeg sitter her nå, og ikke vet om jeg klarer å stå ved det. At jeg beholder.

Jeg vil jo egentlig beholde. Jeg tror virkelig det er det jeg vil. Men det å si det høyt, og da havne i situasjonen med at han går, og utsette meg selv for den sorgen - det er så vanskelig.

 

[Ønskerbaby]

Jeg tror, at med den minste tvil om at abort er rett, så vil du angre på det.. Du vil aldri angre på et barn som er født! Skjønner at dette er en kjempe vanskelig situasjon, men jeg ville hvertfall vært 100% sikker på en abort!

 

[Jentemamma♡]

Jeg tror, at med den minste tvil om at abort er rett, så vil du angre på det.. Du vil aldri angre på et barn som er født! Skjønner at dette er en kjempe vanskelig situasjon, men jeg ville hvertfall vært 100% sikker på en abort!

Enig her. Abort er også en smertefull situasjon man ALDRI glemmer

 

[mmicha2]

Selv har jeg en datter og er nå gravid med nr 2. Ingen har vært planlagt. Jeg er 23 og samboeren min 28. Personlig kunne jeg aldrig klart og ta abort.men vi er alle forskjellige.

Kanskje du bare skal følge hjertet ditt? Stå for det du mener er rett for deg og den lille i magen. Selv om det er vanskelig. Det står jo bokstavelig talt mellom liv og død for den lille.
Det tar nok en god stund for han og fordøye det. Min samboer skjønte det ikke før datteren vår kom til verden. Han kommer nok til å elske barnet høyere enn noe annet når h*n har komt ut. Kan ikke forestille meg noe annet.

Lykke til, og stol på deg selv

 

[Nelly84]

Hei kjære deg,

jeg fikk så vondt av å lese om deg, og føler veldig med deg! Det må være utrolig frustrerende å oppleve det du opplever nå.

Jeg tenker at uansett hvilket valg du nå tar, så må du leve med det resten av livet. Tror du at dere kommer til å være kjærester dersom han får "presset" deg til en abort? En abort er en fryktelig tung avgjørelse som du aldri kommer til å glemme. Kommer du til å kunne elske og leve sammen med en som fikk deg til å gjøre det - mot din vilje?

Sannheten er jo at dere slettes ikke har god tid på å ta denne avgjørelsen, ettersom du snart er i uke 10 allerede.

Velger du å få barnet så er det omtrent 50/50 om du blir sittende som alenemor eller om dette får en "happy ending".
Det er jo også en ekstremt vanskelig situasjon for han, som eventuelt blir far "mot sin vilje".

Heldigvis så er det relativt gode forutsetninger for å være alenemor i Norge, så du må jo bare lytte til hjertet ditt og kjenne på magefølelsen før du tar avgjørelsen.

En abort kan være tungt psykisk, er han forberedt på å støtte deg i ettertid?

Ønsker deg lykke til, og håper du har familie/gode venner rundt deg som kan støtte deg.

Klemmer

 

[Joyfull]

Skjønner godt at dette er vanskelig for deg..
Hadde det vært meg som var i din situasjon hadde jeg beholdt av følgende årsak:
Du har pcos, og det er absolutt ikke sikkert du blir gravid igjen/ værtfall ikke lett.. Har selv ventet på å bli gravid i 4 år nå, og jeg har pcos...
Vet han at du har pcos, og hva det innebærer? Hva om du fremstiller det slik at dere kan risikere at dette er eneste muligheten dere har til å få barn? Beholde eller aldri bli mamma?
Vet det er hardt, men det er faktisk en sjangs når man har pcos.
Utrolig mange ufrivillig barnløse har pcos..

Jeg tenker på en måte at dersom han vet disse tingene, ditt ønske om å få bli mamma, og at han elsker deg samt planlegger å stifte familie med deg etterhver så syns ikke jeg han er verd det dersom han går ifra deg om du velger å beholde. Da er han fryktelig barnslig og egoistisk. :/

Å ta abort er ett valg du må leve med resten av live, mange sliter etter aborter, og som flere over sier: du vil aldri angre på et barn du beholder, men det er store sjangser for at du angrer på en abort. Værtfall når du er så klart på hva DU egentlig vil nå..

Uansett ønsker jeg deg masse lykke til med valget <3

 

[lalita]

Selv har jeg en datter og er nå gravid med nr 2. Ingen har vært planlagt. Jeg er 23 og samboeren min 28. Personlig kunne jeg aldrig klart og ta abort.men vi er alle forskjellige.

Kanskje du bare skal følge hjertet ditt? Stå for det du mener er rett for deg og den lille i magen. Selv om det er vanskelig. Det står jo bokstavelig talt mellom liv og død for den lille.
Det tar nok en god stund for han og fordøye det. Min samboer skjønte det ikke før datteren vår kom til verden. Han kommer nok til å elske barnet høyere enn noe annet når h*n har komt ut. Kan ikke forestille meg noe annet.

Lykke til, og stol på deg selv

Hvordan var samboeren din mens du var gravid da, og når han fant ut at du var gravid?

 

[Ane_Rikke]

Jeg fikk beskjed om at det kunne bli vanskelig å bli gravid pga cyster, når jeg da faktisk ble gravid med vesla så var jeg livredd for å kaste bort (muligens) den eneste sjansen jeg hadde til å bli mamma. Ei venninne av meg sa til meg, at om jeg tok abort, og ble gravid igjen senere, så ville jeg mest sannsynligvis alltid tenke at det skulle ha vært nr 2... Jeg beholdt, og til tross for en tøff fødselsdepresjon, så er jeg så sjeleglad for at jeg tok det rette valget der og da... Nå satt jeg ikke i din situasjon ang samboer da, men har venninner som har sitti akkurat der. De valgte og beholde, og alle mannfolkene "tok til vett" i løpet av svangerskapet.
Det å bli mamma er ofte en rolle man vokser med, og det starter med svangerskapet. Sånn er det for fedre også, at man modnes underveis. Det er selvfølgelig ingen garanti for at han ikke går fra deg, men det finnes ikke garantier for noenting her i livet. I blant må man ta sjansen på magefølelsen.

Lykke til, jeg håper du ender opp med å ta det rette valget for DEG. Å spørre en gjeng med mødre/gravide om råd i denne saken, vil nok gi et tålig ensartet svar er jeg redd. Det er ditt liv, og du som må leve med valgene du tar. Ikke vi... Jeg skjønner at dette er uhorvelig vanskelig for deg, å velge mellom mannen i ditt liv, og kjærligheten til et barn, ufødt eller ei.

 

[lalita]

Ja, han vet godt at jeg har pcos, og han sier at siden jeg har det og gått på p-pillen så er ikke det grunnlag til å beholde for da kan det jo ikke være så vanskelig å bli gravid igjen,.
Han sliter veldig med å sette seg inn i min situasjon, selv om jeg tror han prøver.

Jeg vet ikke om jeg klarer å være kjæresten hans hvis jeg hadde tatt abort - dette er en av tingene jeg virkelig sliter med å finne ut. Men så formulerer han seg så fint med at vi skal kjøpe hus/noe større etterhvert, og at ting da vil falle på plass for oss, så jeg tenker jo også på at kanskje det er ment at vi skal starte ett familieliv sammen senere.

Det er ekstremt vanskelig. Jeg kjenner at jeg vil på en måte bøye meg for hans ønske for å beholde han, samtidig som jeg ikke tror jeg kanskje da vil beholde han.
Men så må jo igjen han da bøye seg for min vilje og bli far på grunn av mine ønsker, og da vil jo antageligvis ikke han beholde meg.

JA - jeg synes kanskje han er litt dust, men samtidig så klarer jeg å se hans side og situasjon så godt at det gjør vondt. Skulle vel bare ønske han så min.

Jeg tok tidlig ul igår, ikke spør hvorfor, delvis i panikk for at noe var galt, og litt for å se om det hjalp på valget. Og når jeg ser på bildet så blir jeg både glad og kjempetrist. Han vil ikke se bilde i det hele tatt, og det sårer det og.

 

[Ane_Rikke]

Eller så kan man si at dette barnet er meningen fordi det har trosset både prevensjonsmiddel og pcos? Å spekulere i hva som er ment at skal skje, er i grunn temmelig håpløst.

Kan det være en idé at han blir med til legen din og får høre fra han hva pcos er og hvor vanskelig det kan være å bli gravid, til tross for at du har blitt det denne gangen? Jeg vet ikke jeg, men jeg ser håpløsheten din oppe i det her. *trøsteklem*

 

[lalita]

Lykke til, jeg håper du ender opp med å ta det rette valget for DEG. Å spørre en gjeng med mødre/gravide om råd i denne saken, vil nok gi et tålig ensartet svar er jeg redd. Det er ditt liv, og du som må leve med valgene du tar. Ikke vi... Jeg skjønner at dette er uhorvelig vanskelig for deg, å velge mellom mannen i ditt liv, og kjærligheten til et barn, ufødt eller ei.

Jeg regner med en del ensartet svar, men man får også en del spørsmål som får en til å tenke på ting på en måte som man kanskje ikke hadde tenkt på selv.
Disse venninnene dine som valgte å beholde, truet da mennene med å gå, eller var de bare redde?

 

[lalita]

Eller så kan man si at dette barnet er meningen fordi det har trosset både prevensjonsmiddel og pcos? Å spekulere i hva som er ment at skal skje, er i grunn temmelig håpløst.

Kan det være en idé at han blir med til legen din og får høre fra han hva pcos er og hvor vanskelig det kan være å bli gravid, til tross for at du har blitt det denne gangen? Jeg vet ikke jeg, men jeg ser håpløsheten din oppe i det her. *trøsteklem*

Han vil ikke prate med noen egentlig, eller høre på noe. Han er en meget sta mann, og veldig innesluttet så jeg ble temmelig sjokkert da han faktisk åpnet seg og pratet med foreldrene om det. Foreldrene sier jo at det er ett mirakel at jeg har klart å bli gravid, og de vil jo til og med at vi skal beholde. Til og med det får han ikke til å tenke to ganger på hva han ber meg om.

 

[Ane_Rikke]

Jeg har flere venninner som har vært i den situasjonen, av forskjellige grunner. Det var bare én av dem som sa rett ut at hun måtte velge mellom barnet og han. Han er nemlig en del år eldre og hadde tre barn fra før, så han var ferdig med å ha barn... Han flytta ut, og hun gjorde det hun kunne for å få endene til å møtes for å ikke miste huset. Han kom krypende tilbake lenge før fødsel og skammet seg over oppførselen sin. Han hadde rett og slett fått panikk. I de andre situasjonene har det vært mer redsel, og mye frem og tilbake. Men det har som sagt alltid ordnet seg til slutt. Jeg har snakket litt med han ene, og han sa at han var livredd for endringen det ville føre med seg, og at han ikke var klar i det hele tatt. Han ville være fri til å gjøre som han ville en stund til. Men det kunne ikke veie opp for kjærligheten til venninna mi, og han hadde ikke klart å leve med at den lille jenta han elsker i dag ikke skulle ha kommet til verden pga han. Han har sklidd helt fint inn i papparollen, og stortrives i dag.

 

[Lykkeliten]

Uff, mye lykke til med valget ditt =/ Er veldig enig med de som har skreve her inne. Sender en trøste klem