Takk, ja det et godt å snakke med noen som kan få deg på rette veierJa, gjør det! Ring nå, og få en time rasktjeg har gått til jordmor selv ofte for å kunne fokusere på det som er viktig, og passe på min mentale helse og har hatt veldig nytte av det.
14+5 - UKE 15
Nå er det på tide med en aldri så liten utblåsning. For jeg har det ikke så veldig greit for tiden.
Kan starte med å si at alt står bra til med mini og jeg har hørt hjertelydenSiste legebesøket var også helt perfekt. Blodprøvene var fine og urinprøven kunne ikke vært bedre!
Og det er da da ikke går så greit heller.... det eneste jeg ønsker er å dele hver minste ting, hver dag, hver glede med min perfekte livspartner. Jeg klarer ikke beskrive med ord hva jeg føler, men jeg vet at jeg hater det og jeg må grine litt hver dag for å få utløp for følelsene mine. Jeg er kort og kranglete de gangene jeg får snakket med han og samtalene har ikke vært koselige på litt over en mnd kanskje.. han har vært borte i 8 uker og har 6 uker igjen før han kommer hjem.
Alle rundt meg har kjæresten sin i nærheten - ihvertfall i Norge - og får støtte og kjærlighet når de trenger det. De som er gravide rundt meg har en partner rett ved sin side som kan gå på butikken å handle noe de er veldig glad i - uten at de blir bedt om det og uten at dama egentlig er klar over at hun ønsker det.
Jeg har verdens BESTE partner, kjæreste, samboer, bestevenn og forlovede. Men han er 5 timer bak og langt utenfor Europa. Jeg føler meg SÅ ensom og må klare ALT på egenhånd (det stemmer ikke helt, for jeg har en helt fantastisk mor som kan hjelpe meg med hva enn jeg spør om, men det er ikke hennes hjelp jeg vil ha...) Bekkenet mitt har vært dårlig lenge før svangeskapet og det blir bare verre og verre. Magen vokser sakte men sikkert og mannebein får oppdatering på SNAP! Jeg vil at han skal oppleve det i virkeligheten, kjenne og føle på det sjøl. Han gjør så utrolig mye gøy der han er og jeg sliter meg gjennom eksamener.
En av de største bekymringene mine gjelder fødselspermisjon og fedrekvoten... jeg er student og han har 14 ukers turnus. Det vil være helt umulig å gjøre så han får pappapermen sin og jeg må være alene med baby lenge av gangen.
Støtten jeg får fra folk er «dere har jo planlagt dette, dere visste det kom til å bli tøft» og det er det verste jeg kan høre. Jeg har aldri vært gravid før, jeg visste ikke hvor overveldende det er eller hvor emosjonell jeg ville bli. Jeg har ønsket dette så lenge og jeg har ikke enda delt nyheten med glede til folk. Det var et tidspunkt hvor jeg trodde alle rundt meg fikk vite det og reaksjonen min var å stenge meg inne på rommet og grine. Vi fikk heldigvis kontroll på situasjonen.
Det eneste jeg ønsker er å dele stolt og rungende til alle at vi skal bli en perfekt familie på 3, men jeg hater hele denne situasjonen og klarer ikke å finne gleden i den.
Nå er du 3 uker lengre enn jeg kom meg. 
Litt sånn gammelklassisk Men der er jo alle forskjellig; jeg finner verdi og stolthet i det, andre antakeligvis ikke. Masse lykke til videre <3
Takk for fint og utfyllende svar!!Som tiden går!!
Kan ikke si annet enn at jeg kjenner meg igjen, selv om jeg kun var gravid mens samboeren min var hjemme (de 12 ukene det varte) - så har det vært knallhardt å sitte i vakumet av å miste fosteret vårt, abort og alt - helt alene. Alt måtte jeg takle alene. Mens han var på kysten av Chile og knappest hadde telefondekning utover at vi kunne ringe hverandre i 30 minutter for 500kr eller noe (satellitttelefon). Det jeg som "sjømannsfru" vil spørre deg om er: er dette nye tanker, eller har du alltid hatt et nag mot at han drar vekk? For å stille spørsmålet enda klarere: har du noen sinne følt et slags "hvorfor gjør du dette mot meg" når han drar vekk? Eller endret det seg en eller annen gang på graviditetsvegen? Jeg spør bare fordi jeg vet at med disse tidsperiodene og avstandene (jeg har enda ikke sett min samboer siden 17 Desember 2018, og han kommer enda ikke hjem på over 1 måned og 2 uker...) så er det så forferdelig viktig å aldri ha litt tvil eller noe uoppgjort, usagt mellom seg. Vi har en 100% ren-policy: før han drar skal alt ut. Hver en minste idiotiske tanke: uansett om det er utroskap, tidsperspektiver, kjærlighet, den oppvaskkummen jeg ikke rengjorde eller dolokket som var oppe for 6 uker siden.. Alt MÅ snakkes om. For hvis ikke så ligger det inni deg og gnager som en jævel. Når man er gravid og med gravidehormoner tipper jeg det er enda mer viktig. Har dere tatt denne runden? Kanskje dere bør ta en kjempeoppvask til neste gang så det ikke blir sånn "kort og kranglete" hver gang. Og at dere rydder opp i all logikken og all fornuft før neste gang han drar: hvorfor han gjør det, hva som er målene deres, framtidsutsiktene. Det er viktig å ha knagger å henge på når man er fra hverandre. Jeg tok f.eks det valget at samboer skulle dra videre i 7 uker ekstra, i stedet for å komme hjem nå om ca 3 dager (de legger til kais for første gang på 6 uker i natt) - pga ferieløsning så måtte han jobbet på bursdagen min og på julaften om han kom hjem om 3 dager. Så jeg sa, nei vet du, da gjør vi det sånn. Da reiser du til slutten av April. Så kan du være hjemme når det teller. Han lot den avgjørelsen falle i mine hender, dermed føler jeg 100% ro ved det. Selv om jeg var sint, frustrert, deprimert nesten, sleit på privaten og alt i 1 måned etterpå fordi det var tungt. Men lot det aldri gå utover han, for mellom oss er ingen ting usagt... Håper det gir noen mening, tenkte bare å dele litt erfaringer om hvordan vi takler disse lange periodene fra hverandre.
Det verste er kanskje at jeg tenker nettopp det når jeg tenker på vår familieplan: dette har jeg planlagt selv. Jeg valgte en sjømann, jeg valgte han, jeg kunne sagt nei takk for lenge siden. Derfor bærer jeg ingen nag om å måtte sitte hjemme alene. Det er mitt valg, og verdens fineste mann får jeg som bonus for å forsake et normalt liv. Når man har denne "rene" følelsen inni seg, så gjør det det enklere å takle de slagene man får i magen når man ser normale folk gå hånd i hånd på tur hver ettermiddag. De som får oppleve å bygge hus sammen: jeg har sett vårt hus vokse fra jord, via grunnmur til å nå stå med en etasje ferdig "råbygg". Det gjør vondt å ikke kunne dele det med han, å ikke få dele det normale, å ikke kunne dra på kino sammen, å ikke kunne se på tv-serier på ekte-tv sammen, å ikke oppleve våren sammen, å ikke oppleve vinteren sammen, å ikke kunne dra på konserter sammen, det er så drit. I stedet handler livet om mobiltelefonen, for der er han. Hos oss har de ikke snapchat eller noe, de har bare whatsapp og telefon, en sjelden gang internett om de er i sentrale farvann noe de selvfølgelig som forskningsskip ikke gjør... Meh. Han får reise til Grønland og Antarktis, noe jeg bare kan drømme om. Ærlig talt så gjør det også vondt i hjertet mitt for min store drøm var alltid å besøke Grønland: i stedet sitter jeg hjemme og venter på han som overhodet ikke vil dra på ferie når han endelig er hjemme (logisk nok) siden han borte fra huset 8 mnd i året... For han er det en luksus å være hjemme. Man får et slags "nag", på den måten. Kanskje særlig når man gjør seg selv enda mer hus-bunden i det man får barn, og dermed praktisk talt forteller seg selv at nå blir det ingen reising overhodet. Nå blir det familie. Vi må være grunnmuren hjemme for våre menn, vi må håndtere vannlekkasjer og mystiske strømfeiler i lampene i huset. Vi må holde hagen, huset, familien og alt på stell. Vi må vise de at alt er rolig hjemme, slik at de ikke skal bekymre seg ute på tur. Er litt stolt jeg, til tross for at jeg overhodet ikke har ønsker om å bli en leder i jobbmarkedet så føles det litt tøft å være en sterk kvinne som holder familien sammen mens mannen er ute i dårlig vær og tjener penger
Jaja. Det var et langt tankesprang. Du må gjerne si i fra om jeg er helt på trynet, haha
AbsoluttTakk, ja det et godt å snakke med noen som kan få deg på rette veier
Så koselig at du ble inspirert til å lage egen dagbok! Det er deilig å lufte tankene en plass og ihvertfall når man får litt respons innimellomhei så koselig dagbok!
jeg blir inspirert til å lage min egen.
Vi venter også med å fortelle det til OUL. den er 12 april. flere jeg jobber med og min familie veit det. men ikke sambo sin. jeg syntes det begynner å bli vanskelig å skule magen. er 16+2 og den syntes godt! men vi får bare vente. jeg ønsker å si det nå men sambo vil vente til han veit alt er ok. jeg får bare respektere det. alle er ikke like.
jeg syntes du er tøff jeg. og du skal ikke høre på de som sier " dere har planlagt dette og du viste det kom til å bli tøft" ingen veit hvordan svanger skapet eller barseltiden blir.
jeg var selv alene med baby de 3 første mnd. han som jeg bodde med da, reiste bort med jobben og var hjemme i helgene.
jeg fikk fødseldepresjon, jeg husker ingenting fra de første 4 mnd, og hadde en kolikk baby i tillegg. hvorfor jeg fikk det aner jeg ikke,
jeg har allerede så langt i svangerskapet følt at noe ikke stemmer, jeg tok kontakt med jordmor, forklarte sist at jeg hadde svangerskaps depresjon og at jeg nå føler meg nedstemt over tid, mye bekymring. nå får jeg ekstra oppfølging.
du burde kontakte jordmor og forklare situasjonen du er i, de er der for deg og jeg ville også fått tidlig kontakt med helsestasjon for å etablere kontakt og lage en plan for når babyen kommer.
jeg håper du får til å få tettere oppfølging med jordmor for det hjelper å snakk med noen som kan hjelpe deg og sortere tankene.
har du vært på UL?
Setter veldig pris på når folk sier det!! Jeg håper jeg klarer meg uten fødselsdepresjon.....har veldig mye støtte i mamma, så tror det skal gå godt uansett ) så hun er klar over situasjonen og satt opp en ekstra time før det hun egentlig hadde tenkt. Så vet jeg også at jeg kan ringe å bestille time hvis jeg trenger noen å snakke med, ellers har hun et godt samarbeid med familiekontoret i kommunen og tilbø seg å skrive en mail til de for meg! Men jeg sa jeg vil fikse deg selv om jeg fortsatt føler behov for det om noen uker. Så koselig at du ble inspirert til å lage egen dagbok! Det er deilig å lufte tankene en plass og ihvertfall når man får litt respons innimellom
Ja, jeg syns også det begynner å bli vanskelig med magen, men har en del store gensere i skapet, heldigvis! Blir verre når vinterjakka må pakkes bort og vårjakka må frem.... Er mange rundt meg som vet det, men de viktigste som bestemor og mine to nevøer vet det ikke enda og de får vite det RETT etter ultralyd 26.april! Bestemor er dement, så hun kan ikke vite det før jeg er helt klar for at resten av verden kan vite det
Jeg syns selv jeg er tøff og har i det siste fått mye tilbakemeldinger på det! Tusen takk
Var hos jordmor på tirsdag og vi hadde en veldig fin samtale (20 min på overtid
Si ifra hvis du lager dagbok da!
Uff...jeg har vært litt på forum, men mens inne på termingruppen og ikke tatt meg tid eller ork til å skrive på dagboka! Koselig at du spurte uansett!Hei! Fant dagboken din
Hvordan går det? Ser det kommer en baby snart!
Hvordan er det med mann på sjøen og graviditet?
Ser det har vert en del frustrasjon, er det blitt bedre?
Håper alt står vell med dere!
Jeg var så fryktelig utålmodig mot slutten, så det var deilig å bli ferdig! I tillegg hadde jeg vært så spent på fødsel og gledet meg litt til det. Og det gikk over all forventning! For en tøff jobb med en deilig belønning 
Mer om det senere!