Nei, gråt ikke en eneste tåre, og jeg følte ikke for det heller.
Sambo gråt da.
Men det er skikkelig rart at jeg ikke gråt. Jeg forventet at jeg skulle storgråte, for jeg er sånn at jeg gråter av alt som er litt trist eller rørende eller koselig på tv. Jeg gråter som en sil når jeg ser på jordmødrene, romantiske komedier, disneyfilmer, en litt trist eller romantisk episode av Greys Anatomy, ja you name it. Men mitt eget barns fødsel, åneidu.
Jeg tror det var fordi jeg var så sykt sliten, jeg klarte liksom ikke å skjønne det. Jeg ventet liksom bare på at jeg skulle skjønne det og bli helt overveldet av lykke og kjærlighet. Første gangen jeg gråt etter fødselen var vel et par uker etterpå da jeg prøvde fortvilet å få henne til å sove, så jeg kunne snike meg unna og ha litt tid for meg selv. Jeg var alene hjemme, og så frustrert og sliten. Plutselig innså jeg at jeg ikke var lykkelig i det hele tatt, og jeg hadde ikke noe morsfølelse eller intens forelskelse i barnet mitt. Da begynte jeg å gråte.
De riktige følelsene begynte heller å snike seg på noen uker etterpå, og kanskje fram til hun var et halvt år.
