Men samtidig er det ikke gitt at de 15 er for forbud eller ikke liker det av den grunn. Vi sendte av praktiske hensyn ikke opp, men vi liker det og vi så på det.
Erfaring tilsier også at mange svarer "jeg bruker 0 (men mannen min bruker 800)" hvor parantesen ikke kommer frem før man spør. Og mange som bruker 0 liker likevel å se på
Neida, og før røykeloven kom var det sikkert mange som ikke synes det var problematisk at folk fikk røyke på deler av restauranter heller. Inkludert meg (selv om jeg ikke røyka selv). Men når jeg fikk forklart i media hvor kjipt det var for de som jobbet på sånne steder å måtte gå i røyken 8 timer om dagen synes jeg det var noe annet.
Jeg syntes ikke privat fyrverkeri var noe problem da jeg var 20 og synes folk kunne slutte å klage og være så grinete. Men så hørte jeg om hunder hadde det forferdelig, inkludert hunden til en venninne av meg. De gikk ned i kjelleren med masse musikk, men det var ikke nok.
Etterhvert ble jeg eldre og mer empatisk og forsto at folk i en del forskjellige livssituasjoner ikke setter like stor pris på bråk som de ikke har noen måte å komme unna, som oppsøker dem i eget hjem. Enten det er folk som har opplevd krig, eller har angst eller andre mentale problemer. Eller det bare er slitne folk som trenger å sove, uavhengig om de er småbarnsforeldre, må jobbe skift fordi de jobber i helsesektoren og skal være på pletten for oss andre 1. januar, eller andre grunner.
Jeg synes ikke at fordi man selv synes er uproblematisk er det innafor å be andre ta seg sammen. Man vet ikke hvordan andre har det.
Jeg husker da jeg var liten (kanskje 6 år?) og dro på dørslang med fetteren min. Vi rang på dører og løp, hadde det sååå gøy. Så sa moren min til meg «tenk om dere ringte på hos en gammel dame som er dårlig til beins. Så brukte hun mye tid og krefter på å komme seg på beina og komme seg til døra og åpne opp, mens hun kjente spenningen bygge seg opp. Kanskje hun sjelden får besøk, og gledet seg over at kanskje et barnebarn hadde tatt turen. Også åpner hun også er det ingen der».
Det gjorde så sterkt inntrykk på meg (så jeg husker det fortsatt). Man kan ha det gøy, men ikke på andres bekostning. Man må vise hensyn. I boligområder innebærer det å ikke bråke masse.
Også tenker jeg at for MIN del er det greit med 20-30 min rundt klokka 12. Men for hunder og folk med panikkangst eller traumer er også det for mye.
Om det kun sendes opp i kommunesentra, er det litt lettere å holde seg unna for de som vil det.
Når vi går til barnehagen kl 7 om morgenen er min lille datter glad i å rope, synge og hoie. Jeg kunne jo bare ha ignorert det og tenkt at «folk får jammen tåle litt bråk klokka 7» fordi vi ALLTID er oppe i 5-6-tiden selv. Men jeg vet at det er flere i nabolaget som sover lenger, blant annet eldre som bor i en blokk vi går forbi. Så jeg stopper alltid opp og sier til dattera mi at det er fint at hun er glad, men at hun må være litt mer stille så hun ikke vekker de som sover. Å ta hensyn er veldig viktig, mener jeg. I den grad man kan. Ikke alltid det lar seg gjøre, men så lenge det lar seg gjøre bør man forsøke.
Og angående menn. Mannen min er enda mer hensynsfull og empatisk enn jeg er, og opptatt av å ikke plage andre, så han har alltid vært motstander av å fyre opp fyrverkeri annet enn akkurat ved midnatt, og ble motstander av privat fyrverkeri før jeg ble det.
