Jeg forstår mange syns det vi vurderer er galskap, og tilknyttinger starter allerede når frøet er sådd i mors mage. Mange kunne aldri tenkt seg å reist fra sitt barn før det blir 18 og flytter ut. Jeg stoler på mormor og at hun vil bli tatt godt vare på om vi drar, hun var 6 uker på første overnatting. Jeg ønsker ikke kritikk for at jeg i det hele tatt vurderer det. Men er det noen der ute som har vært borte fra sitt barn før det var 6 mnd og kan dele erfaring? Føler meg som tidenes verste mor bare for og spør og lese svarene deres. Noen kan gi slipp tidlig og andre ikke. Enkelt og greit.
Jeg forstår godt at dere har lyst på egentid, og syns som deg at det absolutt må være lov å spørre om dette uten å bli "skutt ned" - det er sånt man har forum til, her må det være takhøyde nok til at man kan spørre om alt! Du skal derfor ikke føle deg som en dårlig mor fordi du spør, det er absolutt lov!
Når så det er sagt, så er jeg enig med de andre over her i at en uke er virkelig altfor lenge å skulle være borte fra et så lite barn. Jeg tviler ikke på at mormor gjør en framifrå jobb med å passe den lille, men i så ung alder har barna i all hovedsak en primærtilknytning, og det er mamma med pappa som en god nummer to.
Selv fulgte vi tommelfingerregelen om antall måneder = maks antall timer mor er borte fra barnet i det store og hele frem til hun var halvannet. Unntaket var en natt jeg var bortreist pga jobb da hun var ca et år, da var sambo i perm og kunne derfor være med henne hele tiden, så det gikk helt supert.
Derimot har vi et vennepar som var borte en helg (lørdag til søndag) fra sønnen. Første gang var han vel ca fire måneder, de var da i Bergen i bryllup mens han var hjemme i Oslo med mormor. Det gikk for så vidt fint, men til tross for at venninnen vår pumpet seg de gangene hun var borte fra sønnen, så slet hun med å opprettholde melkeproduksjonen slik at de måtte begynne å gi mme i tillegg. I tillegg så var det begrenset hvor gøy det var, tror spesielt hun følte mye på dårlig samvittighet og angret på at de ikke heller hadde tatt med sønnen i bryllupet. De har derfor innrømmet i ettertid at de ikke ville ha gjort det samme igjen, og at når nr to en gang kommer vil de vente mye lengre før de er borte en hel natt.
For oss var første og foreløpig eneste gang vi har vært ordentlig borte fra datteren vår en langhelg i Spania da hun var halvannet år gammel. Vi dro da onsdag etter jobb og kom tilbake lørdag midt på dagen. Vi gjorde det slik for at vesla skulle få det mest mulig slik hun er vant til: vi leverte henne da i barnehagen som vanlig onsdag morgen, og så ble hun hentet av foreldrene mine på ettermiddagen. Hun var da i barnehagen igjen torsdag og fredag som vanlig, og var ellers hos foreldrene mine som hun kjenner ekstremt godt (de bor ti minutter unna oss). På lørdag formiddag kom vi så hjem til en superblid unge, den gjensynsgleden var herlig! Men at hun hadde savnet oss er det ingen tvil om, hun var merkbart mer klengete og mammadalt i en måneds tid etterpå.
Nå er hun drøyt to og sover over en natt hos mine foreldre fra tid til annen (maks en gang i måneden), og det trives både hun og besteforeldrene ekstremt godt med, hun snakker om det i dagesvis på forhånd og sier knapt ha det når vi går
Dette ble langt, men poenget mitt er vel: det er tøft å være nybakte foreldre, og det er lov å ville ha egentid, men en uke er virkelig altfor lenge for små barn som ikke har noe begrep om tid. For å ta en analogi jeg har hørt om spedbarns manglende tidsbegrep: tenk deg at du trodde at samboeren din bare skulle ut med søpla en tur. Men tiden går og han kommer ikke tilbake - du begynner å uroe deg og skjønner ikke hva som skjer og har ingen måte å kontakte ham på. Etter en uke kommer han igjen fra en guttetur som om ingenting har hendt...