Ja den ser jeg absolutt. Men jeg stiller spørsmålet allilevel jeg, er det da greit å kalle seg fattig? Altså ikke tenk at du definerer andre (burde heller brukt fiktive personer og eksempler skjønner jeg), men tenk deg selv isteden. Hvis man har nok penger til hus, mat og klær via sosialen, men velger å bruke det på røyk, sminke, pynteting til huset, pizzabringeren, kaffe på bensinstasjon osv (dette er bare helt tilfeldige eksempler).
Ja det er lettere å finne løsninger på andres problemer. Men jeg har selv vært uten jobb og uten mulighet til å jobbe, alene med barn. I 3 mnd hadde jeg ingen intekt, kun mastercard i påvente på penger fra nav. Deretter rett under 10 000 i mnd. Uten barn har jeg også levd på 6000 i mnd til alt. Gikk aldri sulten, hadde klær og penger til buss. Men følte meg ikke fattig, selv om jeg ikke hadde råd til "noen ting". Tenkte jeg var heldig som levde i Norge. Men det er MEG da. To i familien min klager hele tiden over å ikke ha penger. Men å røyke, kjøpe seg klær som strengt tatt ikke er nødvendig men bare fordi de har lyst på noe nytt ol. Er det fattigdom? Jeg synes det er synd hvis samfunnet legger så press på at luksus blir selvfølgeligheter og nødvendigheter. Å leve med kun råd til det mest nødvendige i mange år er sikkert tungt, spesielt med barn. Så det var også litt spørsmålet mitt. Er det slik at de vet det er unødvendig men ønsker å skåne barna? Jeg håper sistnevnte.