Første (jeg var 17, vi hadde vært sammen siden jeg var 15).
Han: Jeg vil vel ikke ha noe unge!
Heldigvis så trodde legen og jeg at jeg var lenger på vei enn jeg var så da var abort uaktuelt.
Andre (Karoline var da 2 og jeg syntes det var på tide med en til)
Jeg: nå har det skjedd, vi er gravide igjen!
Han: Javel!
Tredje gangen (forholdet vårt hadde skrantet en stund nå)
Jeg: Hva sier du til å bli pappa igjen?
Han: Ikke faen, jeg skal ikke ha flere unger dermed basta!
Denne gangen endte det med at jeg tok abort, jeg var utrolig langt nede psykisk og han var kald som bare det. Jeg måtte tvinge ham til å kjøre meg til sykehuset, men han giddet ikke komme hente meg igjen etterpå, broren min gjorde det.
Jeg var sønderknust for dette var noe av det jævligste jeg noen gang har måttet gå gjennom. Da han kom hjem fra jobb gikk han rett og satte seg på dataen, ringte en kompis og forsvant for kvelden.
Jeg hatet ham lenge for at han lot meg gå gjennom dette (tror jeg har klart å tilgi ham)
5 år etter denne aborten klarte jeg å gå fra ham..
MEN, han er en god far til de to vi har, det skal han ha!!
Denne gangen:
Min samboer og jeg hadde ikke vært sammen mer enn noen mnd, og dagen etter at jeg fant ut at jeg var gravid skulle han reise på mc treff til sverige så jeg bestemte meg for å vente til han kom hjem med å fortelle nyheten.
Det var en av de lengste og jævligste helgene jeg har hatt, jeg gråt før jeg la meg og sov utrolig dårlig. Fant ut at jeg heller ville forvente meg det verste og heller bli gledelig overrasket. Bestemte meg med en gang at om han ikke ville ha dette barnet så skulle jeg klare meg fint alene.
Da han kom hjem var jeg nervevrak..
Jeg: jeg har både fledet meg og gruet meg til du skulle komme hjem.
Han: å, hvorfor det?
Jeg: jeg skal slippe en bombe skjønner du (ser at han blir veldig alvorlig, setter meg på fanget hans og ser ham rett inn i øynene), du skal bli pappe!
Han: (smiler og kysser meg) Skal jeg få lov til å bli pappe?! Når? Er du sikker? 100% sikker?
Mamma ringte meg selvfølgelig akkurat da og da jeg kikket bort på ham satt han der med et digert smil om munnen, tror han smilte konstant den første uken.
Jeg er så lykkelig!!! Jeg var utrolig dårlig de første 3,5 mnd og bare kastet opp, han var der for meg og gjorde alt for at jeg skulle ha det mest mulig komfortabelt.
Han gleder seg noe enormt og jeg vet at han blir en god pappa og støttespiller for jeg ser hvor flink han er med de to andre ungene mine. Sønnen min på 8 kan ikke gå og legge seg uten at han har fått en klem av samboeren min..