Ååå gratulerer så myeKommer med oppdatering engang det passer seg
Alt vel, hjemme og har jenta på brystkassen
Bare å nyte
Gratulerer så mye!!!Kommer med oppdatering engang det passer seg
Alt vel, hjemme og har jenta på brystkassen
Gratulerer så myeKommer med oppdatering engang det passer seg
Alt vel, hjemme og har jenta på brystkassen
Gratulerer!Kommer med oppdatering engang det passer seg
Alt vel, hjemme og har jenta på brystkassen
Smått om senn begynner vi å lande litt, og jeg har endelig tid til å sette meg ned med laptopen! 
En litt utålmodig frøken meldte sin ankomst den 13. desember 2024. Det hele startet med vannavgang kl. 11, og dagen etter, kl. 13:34, kom hun til verden. Hun valgte fredag den 13, Luciadagen og ikke minst bursdagen til svigerfar (nå bestefar) som sin fødselsdag
Fødselen ble vaginal, og jeg valgte epidural som smertelindring. Den var utrolig effektiv og ga meg muligheten til å hvile uten nevneverdig ubehag. Bare noen få timer etter epiduralen kom hun til verden.
Alt i alt er jeg ganske fornøyd med fødselen, selv om riene var uutholdelige, og jeg må innrømme at jeg skrek en del på et tidspunkt; litt flaut, fordi jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle gjøre det. Det oppsto noen utfordringer etter fødselen på grunn av morkakerester, som førte til kraftig blødning (totalt 1,6 liter) og endte med en utskraping. Jeg utrolig fornøyd med å ha født på St. Olavs, personalet var svært kunnskapsrike, og jeg følte meg godt ivaretatt hele veien.
Lille jenta ble født 37+0, 3165 gram, 48 cm, og helt perfekt
Forresten; tusen takk for alle gratulasjonene
En litt utålmodig frøken meldte sin ankomst den 13. desember 2024. Det hele startet med vannavgang kl. 11, og dagen etter, kl. 13:34, kom hun til verden. Hun valgte fredag den 13, Luciadagen og ikke minst bursdagen til svigerfar (nå bestefar) som sin fødselsdag
Fødselen ble vaginal, og jeg valgte epidural som smertelindring. Den var utrolig effektiv og ga meg muligheten til å hvile uten nevneverdig ubehag. Bare noen få timer etter epiduralen kom hun til verden.
Alt i alt er jeg ganske fornøyd med fødselen, selv om riene var uutholdelige, og jeg må innrømme at jeg skrek en del på et tidspunkt; litt flaut, fordi jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle gjøre det. Det oppsto noen utfordringer etter fødselen på grunn av morkakerester, som førte til kraftig blødning (totalt 1,6 liter) og endte med en utskraping. Jeg utrolig fornøyd med å ha født på St. Olavs, personalet var svært kunnskapsrike, og jeg følte meg godt ivaretatt hele veien.
Lille jenta ble født 37+0, 3165 gram, 48 cm, og helt perfekt
Forresten; tusen takk for alle gratulasjonene
Godt nyttår alle sammen!
Lille Babbi er snart 3 uker nå og det har vært en opplevelse. Har så mye kjærlighet for henne og så koselig å møte 2025 med liten krabat
Prøver å nyte hvert øyeblikk, fordi jeg ser hvor fort tiden går og hvor stor hun er allerede fra første uka.
Måtte tiden stoppe bittelitt opp og at tiden går noe saktere i 2025.
Igjen, håper 2025 blir godt nyttår for alle her inne. Masse gode tanker og ønsker!
Lille Babbi er snart 3 uker nå og det har vært en opplevelse. Har så mye kjærlighet for henne og så koselig å møte 2025 med liten krabat
Prøver å nyte hvert øyeblikk, fordi jeg ser hvor fort tiden går og hvor stor hun er allerede fra første uka.
Måtte tiden stoppe bittelitt opp og at tiden går noe saktere i 2025.
Igjen, håper 2025 blir godt nyttår for alle her inne. Masse gode tanker og ønsker!
Førstegangsmamma2020
Gift med forumet
Tilgangsansvarlig
Julistrålene 2025 ♡
Snøkrystallene2021❄️
Februarbarna 2023
Gratulerer så mye med lille 
Tiden går så utrolig fort så er om å gjøre å nyte tiden så godt som mulig - spesielt (men ikke kun) nå i starten
De vokser jo i rakettfart når de er så små!
Tiden går så utrolig fort så er om å gjøre å nyte tiden så godt som mulig - spesielt (men ikke kun) nå i starten
De vokser jo i rakettfart når de er så små!
Last edited:
Takk!Gratulerer så mye med lille
Tiden går så utrolig for så er om å gjøre å nyte tiden så godt som mulig - spesielt (men ikke kun) nå i starten
De vokser jo i rakettfart når de er så små!
Og ja guri! Utrolig hvor stor forskjell det er på så kort tid
njutes så hardt det kan. Håper ting står fint med deg og at formen er snill. Koselig å sjå juli 2025 banner på deg
Førstegangsmamma2020
Gift med forumet
Tilgangsansvarlig
Julistrålene 2025 ♡
Snøkrystallene2021❄️
Februarbarna 2023
Enn så lenge ser det heldigvis ut som alt ser bra ut med lille i magenTakk!
Og ja guri! Utrolig hvor stor forskjell det er på så kort tid
Håper ting står fint med deg og at formen er snill. Koselig å sjå juli 2025 banner på deg
Fått se hjertet slå allerede ved to anledninger.Skal ikke klage (for mye
).Plages nå med mye sure oppstøt/halsbrann. Bare krysser fingrene for at det svtar litt så jeg slipper å ha det slik konstant de neste 25-ish ukene.
Kjempe glad å høre det går fint med lille!Enn så lenge ser det heldigvis ut som alt ser bra ut med lille i magen
Skal ikke klage (for mye
Plages nå med mye sure oppstøt/halsbrann. Bare krysser fingrene for at det svtar litt så jeg slipper å ha det slik konstant de neste 25-ish ukene.
det er både magisk og betryggende å se hjertet banke.Satser på at det går over, eller iallefall ikke hele tiden! Halsbrann er noe dritt
B1 - V straks 3 måneder og tanker
Tiden flyr, og jeg kjenner meg så utrolig heldig som har datteren min. Hun er så sosial og herlig; jeg kunne lett hatt ti sånne!
Jeg ser for meg en aldersforskjell på 3–4 år mellom første og andre barn, men jeg skal innrømme at jeg kjenner meg ganske babysyk allerede. Jeg trivdes godt med å være gravid (bortsett fra tredje trimester, som var tungt og vondt). Men først og fremst må vi kjøpe en større bolig, så jeg får ta meg selv i nakkeskinnet og være litt tålmodig. Vi får se hva fremtiden bringer, og når det føles riktig å starte prøvingen igjen.
Planen var egentlig alltid to barn, men nå kjenner jeg at tanken på tre også frister litt. Uffameg, jeg ser på det som et godt tegn.. Det betyr vel at jeg trives i rollen som mamma og med familielivet generelt.
Så til en litt mer kontroversiell innrømmelse: Jeg tror ikke nyfødtperioden er helt min greie. Kroppen verket, det var vondt å sitte, ammingen fungerte ikke (endte med å pumpe i sju uker), jeg blødde i minst seks uker, og søvn var bare å glemme.
I tillegg ble det rett og slett for mye sosialt. Folk inviterte seg selv på besøk, ville treffes tidlig, og jeg dro til og med i bursdagsselskaper mens jeg fortsatt var helt utmattet. I ettertid ser jeg at jeg burde satt tydeligere grenser og prioritert ro, hvile og å bli kjent med babyen vår. Kanskje jeg ville fått til amming. Jeg tror jeg ville trivdes mye bedre med å møte folk fra rundt 2–3 måneders alder enn rett etter fødselen.
Om ikke annet har jeg lært av erfaringen, og én ting er sikkert: Jeg har blitt veldig bestemt på kort tid!
Men til tross for utfordringene den første tiden, så er livet ganske fint akkurat nå. V blir bare mer og mer herlig for hver dag som går. Det er så gøy å se personligheten hennes komme frem. Jeg nyter virkelig denne tiden, selv om den går litt for fort!
Tiden flyr, og jeg kjenner meg så utrolig heldig som har datteren min. Hun er så sosial og herlig; jeg kunne lett hatt ti sånne!
Jeg ser for meg en aldersforskjell på 3–4 år mellom første og andre barn, men jeg skal innrømme at jeg kjenner meg ganske babysyk allerede. Jeg trivdes godt med å være gravid (bortsett fra tredje trimester, som var tungt og vondt). Men først og fremst må vi kjøpe en større bolig, så jeg får ta meg selv i nakkeskinnet og være litt tålmodig. Vi får se hva fremtiden bringer, og når det føles riktig å starte prøvingen igjen.
Planen var egentlig alltid to barn, men nå kjenner jeg at tanken på tre også frister litt. Uffameg, jeg ser på det som et godt tegn.. Det betyr vel at jeg trives i rollen som mamma og med familielivet generelt.
Så til en litt mer kontroversiell innrømmelse: Jeg tror ikke nyfødtperioden er helt min greie. Kroppen verket, det var vondt å sitte, ammingen fungerte ikke (endte med å pumpe i sju uker), jeg blødde i minst seks uker, og søvn var bare å glemme.
I tillegg ble det rett og slett for mye sosialt. Folk inviterte seg selv på besøk, ville treffes tidlig, og jeg dro til og med i bursdagsselskaper mens jeg fortsatt var helt utmattet. I ettertid ser jeg at jeg burde satt tydeligere grenser og prioritert ro, hvile og å bli kjent med babyen vår. Kanskje jeg ville fått til amming. Jeg tror jeg ville trivdes mye bedre med å møte folk fra rundt 2–3 måneders alder enn rett etter fødselen.
Om ikke annet har jeg lært av erfaringen, og én ting er sikkert: Jeg har blitt veldig bestemt på kort tid!
Men til tross for utfordringene den første tiden, så er livet ganske fint akkurat nå. V blir bare mer og mer herlig for hver dag som går. Det er så gøy å se personligheten hennes komme frem. Jeg nyter virkelig denne tiden, selv om den går litt for fort!
Fint å høre at du trives som mamma og vil ha flere! Syns det samtidig er viktig å snakke om at ikke alt er rosenrødt, jeg syns babytiden var vanskelig, er mye mer fan av alderen datteren min er nå, straks 2 år
Høres ut som nyfødtperioden også ble slitsom pga det med besøk osv. Bra du har lært av det og blitt bestemt! Da har du det til neste gang.
Fortsett å nyte og ta vare på deg selv
Høres ut som nyfødtperioden også ble slitsom pga det med besøk osv. Bra du har lært av det og blitt bestemt! Da har du det til neste gang.
Fortsett å nyte og ta vare på deg selv
Usj, barseltiden er så kort og rask, og ja, alle inviterer seg på besøk!!!! Man er liksom ikke sååååå gira på huset fullt når man selv fremdeles løper rundt i digre bleier, såre pupper og smerter.
Til eventuelt nr 2 er du mer forberedt og vet å sette grenser Herlig at du trives så godt i morsrollen
Til eventuelt nr 2 er du mer forberedt og vet å sette grenser
Herlig at du trives så godt i morsrollen
Takk for hyggelig svar! Ja, nyfødtperioden var krevende, men jeg har definitivt lært av det til neste gang. Det er fint å høre at du trives med toåringen din. Jeg gleder meg også til å oppleve den fasen! Enn så lenge nyter jeg denne tidenFint å høre at du trives som mamma og vil ha flere! Syns det samtidig er viktig å snakke om at ikke alt er rosenrødt, jeg syns babytiden var vanskelig, er mye mer fan av alderen datteren min er nå, straks 2 år
Høres ut som nyfødtperioden også ble slitsom pga det med besøk osv. Bra du har lært av det og blitt bestemt! Da har du det til neste gang.
Fortsett å nyte og ta vare på deg selv
Ja, akkurat! Man er jo midt i å komme seg etter fødselen, så det blir fort litt overveldende. Neste gang vet jeg heldigvis bedre og kommer til å prioritere det som føles rett.Usj, barseltiden er så kort og rask, og ja, alle inviterer seg på besøk!!!! Man er liksom ikke sååååå gira på huset fullt når man selv fremdeles løper rundt i digre bleier, såre pupper og smerter.
Til eventuelt nr 2 er du mer forberedt og vet å sette grenser
Dessuten er det mye hyggeligere å treffe folk nå enn de første ukene; vi har mye mer overskudd, og baby som er mer sosial
Tanker - V snart 5 måneder
Som jeg har påpekt mange ganger: Tiden går så fort! Spesielt med baby. Herlighet, jeg elsker barnet mitt over alt på jord og nyter hvert eneste øyeblikk. Jeg gleder meg også til alt fremtiden vil bringe; når hun begynner å gå, snakke... Når man blir mer pedagogisk (barneoppdragelse).
Typen min er veldig frelst og ønsker flere barn, og jeg undres på om jeg kommer til å vente lenge, slik planen var, eller hoppe i det tidligere enn ventet. Vi får se. Jeg elsker å være mamma, og jeg savner ikke livet jeg hadde før barn. Jeg var ganske klar, og dette føles så rett på alle måter.
Som jeg har påpekt mange ganger: Tiden går så fort! Spesielt med baby. Herlighet, jeg elsker barnet mitt over alt på jord og nyter hvert eneste øyeblikk. Jeg gleder meg også til alt fremtiden vil bringe; når hun begynner å gå, snakke... Når man blir mer pedagogisk (barneoppdragelse).
Typen min er veldig frelst og ønsker flere barn, og jeg undres på om jeg kommer til å vente lenge, slik planen var, eller hoppe i det tidligere enn ventet. Vi får se. Jeg elsker å være mamma, og jeg savner ikke livet jeg hadde før barn. Jeg var ganske klar, og dette føles så rett på alle måter.
Et trygt barn trenger en trygg mor - V 6 måneder
Den første tiden var intens og vakker. Jeg gråt mye, ofte fordi jeg var rørt. Over at hun var her. At vi fikk henne. At kjærligheten kunne være så stor. Men samtidig kom det noe annet. Ikke mellom meg og babyen, eller meg og partneren, men fra en annen kant. En relasjon endret seg. Jeg forsto det ikke helt med en gang. Jeg holdt fast i håpet om at det bare var misforståelser. At vi kunne finne tilbake til noe trygt.
Jeg ga sjanser. Jeg var ærlig om behovene våre, ga innsikt i hvordan vi hadde det, var tydelig på grensene våre, og håpet det ville føre til gjensidig respekt. Selv etter både små og større alvorlige grensebruddene holdt jeg fast i tilliten. Selv etter at jeg ble forsøkt triangulert med partneren min. Det var et sjokk å innse at det ikke handlet om klønete forsøk på nærhet, men bevisst posisjonering. At hun ikke spilte med meg, men mot meg.
Jeg bar det meste alene, fordi det ikke var synlig for andre. Ikke med én gang. Først kom en slags kollektiv utfrysning, som traff meg i magen og etterlot meg forvirret. Så kom kritikken, pakket inn som bekymring. Små stikk, antydninger, kommentarer som dyttet på skyld og forventning. Og når jeg satte tydelige grenser, ble det møtt med passiv aggresjon og stillhet; ikke som fred, men som sanksjon. Som om tydelighet i seg selv var noe som burde straffes.
Da det ikke virket og jeg trakk meg mer tilbake, ble det lagt lokk over alt. Plutselig var alt “normalt” igjen. Bilder, smil, invitasjoner. Alt med samme underliggende beskjed: Vi later som ingenting har skjedd. Som om jeg bare skal gjenoppta tillit og åpenhet, uten at noen tar ansvar for hvordan vi havnet her.
Jeg sørger ikke over relasjonen som den er nå, men over det jeg håpet den kunne være. Det kostet meg mye å komme hit. Men jeg trenger ikke mer bevis. Jeg vet hva jeg har sett, og hvem jeg er. Det er ensomt å stå i det usynlige. Tungt å bære alene. Men jeg har vært ærlig, tydelig og raus. Jeg vet hvor mye jeg har forsøkt. Jeg vet hvor mye jeg har tålt.
Jeg tenker mye på datteren min. På hvem hun skal ha rundt seg. Og hva jeg må tåle, og ikke tåle, for å være den trygge voksne hun trenger. Alt jeg gjør, gjør jeg med blikket vendt mot henne. For hennes skyld, og for min egen. Det er ikke lett å stå i en storm mens man bærer et nytt liv i armene. Men jeg gjør det. Og jeg står stødig. Kanskje sterkere enn noen gang.
Jeg deler dette for å lette hjertet. For å sette ord på alt som ble stille. Og fordi noe i meg trenger å bli sett, selv om det bare er på skjerm.
Den første tiden var intens og vakker. Jeg gråt mye, ofte fordi jeg var rørt. Over at hun var her. At vi fikk henne. At kjærligheten kunne være så stor. Men samtidig kom det noe annet. Ikke mellom meg og babyen, eller meg og partneren, men fra en annen kant. En relasjon endret seg. Jeg forsto det ikke helt med en gang. Jeg holdt fast i håpet om at det bare var misforståelser. At vi kunne finne tilbake til noe trygt.
Jeg ga sjanser. Jeg var ærlig om behovene våre, ga innsikt i hvordan vi hadde det, var tydelig på grensene våre, og håpet det ville føre til gjensidig respekt. Selv etter både små og større alvorlige grensebruddene holdt jeg fast i tilliten. Selv etter at jeg ble forsøkt triangulert med partneren min. Det var et sjokk å innse at det ikke handlet om klønete forsøk på nærhet, men bevisst posisjonering. At hun ikke spilte med meg, men mot meg.
Jeg bar det meste alene, fordi det ikke var synlig for andre. Ikke med én gang. Først kom en slags kollektiv utfrysning, som traff meg i magen og etterlot meg forvirret. Så kom kritikken, pakket inn som bekymring. Små stikk, antydninger, kommentarer som dyttet på skyld og forventning. Og når jeg satte tydelige grenser, ble det møtt med passiv aggresjon og stillhet; ikke som fred, men som sanksjon. Som om tydelighet i seg selv var noe som burde straffes.
Da det ikke virket og jeg trakk meg mer tilbake, ble det lagt lokk over alt. Plutselig var alt “normalt” igjen. Bilder, smil, invitasjoner. Alt med samme underliggende beskjed: Vi later som ingenting har skjedd. Som om jeg bare skal gjenoppta tillit og åpenhet, uten at noen tar ansvar for hvordan vi havnet her.
Jeg sørger ikke over relasjonen som den er nå, men over det jeg håpet den kunne være. Det kostet meg mye å komme hit. Men jeg trenger ikke mer bevis. Jeg vet hva jeg har sett, og hvem jeg er. Det er ensomt å stå i det usynlige. Tungt å bære alene. Men jeg har vært ærlig, tydelig og raus. Jeg vet hvor mye jeg har forsøkt. Jeg vet hvor mye jeg har tålt.
Jeg tenker mye på datteren min. På hvem hun skal ha rundt seg. Og hva jeg må tåle, og ikke tåle, for å være den trygge voksne hun trenger. Alt jeg gjør, gjør jeg med blikket vendt mot henne. For hennes skyld, og for min egen. Det er ikke lett å stå i en storm mens man bærer et nytt liv i armene. Men jeg gjør det. Og jeg står stødig. Kanskje sterkere enn noen gang.
Jeg deler dette for å lette hjertet. For å sette ord på alt som ble stille. Og fordi noe i meg trenger å bli sett, selv om det bare er på skjerm.
Last edited: