Nick: Skattemamma
Fødselsdato: 27.05.13
Termin: 04.06.13
Uke: 39+1
Kjønn: Gutt
Barnets navn: Jonas Leander 
Klokkeslett: 05.10
Vekt: 3114 g
Lengde: 50 cm
Hodeomkrets: 34
Gratulasjoner: http://forum.babyverden.no/threads/lillebror-er-født.1628368/
Fødselshistorie: Jeg stod opp med storebror som vanlig og spiser frokost med ham. Kl 9 må jeg på do, og oppdager at jeg blør så vidt. Ringer mamma for å høre om hun kan komme til oss i tilfelle det skal skje noe i dag. Jeg småblør gjennom dagen, men har ingen rier - bare de vanlige kynnerne som alltid er der. Etterhvert blir jeg usikker på om jeg lekker fostervann også, da jeg synes noe av blodutfloden virker litt tjukkere enn vanlig. Ringer føden og de mener alt høres normalt ut og at blødningen nok er en tegningsblødning i forhold til at livmorhalsen beveger på seg, noe som vil si at fødsel nærmer seg. Jeg skal ringe igjen når riene tar seg opp.
Pappaen, mormoren, storebror og jeg er ute og leker store deler av dagen før vi avslutter den varme, deilige dagen med et besøk på åpen gård
Der kjenner jeg rier som så vidt begynner, lette rier og jeg må stoppe når de kommer slik som når jeg har hatt sterke kynnere. Ikke noe å snakke om og jeg er ved godt mot.
Kvelden kommer og vi snakker om at vi burde legge oss tidlig siden det antagelig skjer i natt. Jeg har ikke lyst til å legge meg, og har bare lyst til å sjekke tiden og varigheten på de lette riene. Rundt midnatt legger vi oss, og jeg får sove fordi jeg er så innmari trøtt. Jeg våkner imidlertid med rier som begynner å gjøre vondt. Eller kanskje aller mest irriterende fordi jeg bare har lyst til å sove.. Finner etterhvert fram varmeflasken jeg har pakket til fødebagen og fyller den med varmt vann. Den er god å ha på korsryggen, syns jeg.
Mamma vil jeg skal ringe føden, men jeg vil egentlig vente lenger da riene er helt overkommelige. No problemo!
Med tanke på forrige fødsel hvor det gikk ekstremt fort på slutten, beslutter jeg å ringe for å høre med sykehuset. De lar meg vel egentlig bestemme selv, siden riene ikke er regelmessige. Det var de forsåvidt ikke med storebror heller - aldri. Vi kjører derfor inn likevel, bare for å få en sjekk på åssen ståa er der nede
Mannen vil rett inn, og er vel redd ungen skal komme i bilen! Jeg ser det er billig diesel, så foreslår at vi skal kjøre innom og fylle. Mannen er skeptisk, men går med på det da jeg sier det går helt fint.
Vi er på føden 2.20 hvor det blir konstatert 3 cm åpning og misfarget fostervannsavgang. Blir lagt inn og kjenner riene kommer sterkere og sterkere. Jeg har gode pauser mellom, i kontrast til første fødsel hvor de haglet på, så jeg syns det er helt okay å ligge der.
De har noe nytt for å avlede smertene på Ullevål, noen elektriske impulser som de setter på korsryggen min. De hadde ikke prøvd det før, og jeg syns det var helt i orden å være forsøkskanin
Jeg syns ikke det hjelper så mye, kanskje litt på riene som sitter i korsryggen, men de ble desto vondere i magen. Varmeflasken var min gode venn gjennom fødselen med god smertelindrende effekt. Jordmorstudenten lurer på om jeg vil ha epidural, og jeg sier jeg vil det siden jeg vet det vil bli enda mer intenst og vondt.
Anestesilegen kommer inn og holder på.. fikk to j* vonde rier som gjorde at jeg holdt på å tisse på meg. Han satt en testdose som ikke skulle ha noen særlig effekt, men for å sjekke at det gikk til riktig sted? Jeg la meg ned og kjente med en gang at jeg måtte presse!! Hjelpes, allerede?!
Anestesilegen sier med en snål dialekt at "Hun sier hun må presse" til jordmødrene som ikke var i nærheten av meg. De styrer inn og sjekker åpning, og jadda, her er det bare å presse på! De rakk ikke skru på slike håndtak jeg kunne holde i eller noe, så jeg føler fødestillingen jeg var i var helt vemmelig.. jeg måtte nesten ligge.. Babyen fikk litt dårlig fosterlyd, så legen og en barnepleier kom inn i rommet også og truet med vakuum. Jordmoren var optimistisk og sa at dette klarer jeg helt selv, og vips så var han ute
Verdens fineste lillebror!
Formen min har vært upåklagelig og jeg følte meg som vanlig med en gang etter fødselen. Hvis det noen gang blir fødsel på meg igjen, har jeg lyst å føde uten smertelindring igjen.
Men det er vel ikke mulig å skjule 
