Fødsel/barsel etter en lang vei mot baby

[lmn86]

Jeg gikk gjennom 6 ferskforsøk, lille gullet mitt satt på 8. Innsett. Fikk cmv infeksjon i første trimester med klar beskjed om at det var store sjanser for at dette ikke skulle gå bra. Holdt pusten fremtil ultralyd hos fostermedisin, for å sjekke om fosteret var smittet av cmv Heldigvis var ikke babyen smittet. Slet veldig med infeksjoner og forkjølelse gjennom hele vinteren. Fikk akutt svangerskapsforgiftning /hellp syndrom, så det ble akutt keisersnitt i uke 29+3. 6,5 uker på nyfødtintensiven, heldigvis ukomplisert forløp for lille prinsen. Idag er prinsen blitt 5,5 måned ( 3 mnd korrigert). Må begynner jeg å lande, ta inn over meg alt som har skjedd de siste årene. Kjenner at jeg har fortrengt mye og hadde nok inntatt en overlevelsesmodus for å klare å overleve alt dette. Jeg blir ofte spurt om hvordan det går av helsepersonell, men så har de egentlig ikke tid til å høre på hva jeg har å si. Nevnte for helsesøster at tårene sitter veldig løst hos meg nå, sitter ofte og griner når jeg sitter med prinsen i fanget. Føler meg så utrolig lykkelig og takknemlig for endelig å ha fått han. Stolt over at jeg ikke gav opp underveis.

Skjønner deg innmari godt, vanskelig å vite hvordan man kommer til å reagere på forhånd. Men veldig fint at du reflektere over dette allerede nå lykke til.

Tusen takk for svar[emoji173]️[emoji173]️

Jøye meg for en reise du har tatt!!! Så godt å høre at alt går bra nå[emoji173]️ skjønner godt at du gikk inn i et slags overlevelsesmodus! Håper du har folk rundt deg du kan snakke med! Er nok viktig å få det ut[emoji5]

Tusen takk[emoji8][emoji8]

 

[Gledeståre]

Jeg gledet meg utrolig mye!

Så fikk jeg en stygg fødselsskade og det gjorde den første tiden nokså tøff i tillegg til kolikk hos barnet.

Men, det tok ikke gleden fra meg. Jeg sto på og koste meg masse.

Det jeg kan si er at særlig de første 3 mnd kan være tøffe! Med ammeproblemer i starten osv...

Jeg forbante meg på at jeg skulle få det til og siden jeg fikk veldig god hjelp på barsel, så fikk jeg det til!

Mitt råd er: Bli på barsel så lenge du kan! Spør etter hjelp og råd der det dukker opp vanskeligheter.
Vær obs på barseltårer, det er veldig vanlig. De kan overrumple deg. Man kjenner gjerne på tusen sterke følelser på en gang!

Hvis barnet får kolikk kan det hende du får tanker som " kast han ut av vinduet" når du knapt har sovet tredje natta på rad, men ikke gi opp. Det endrer seg og du klarer det!
Det viktigste du og mannen din gjør, er å gi hverandre nok søvn.
Om det betyr at en sover i et annet rom, for så å ta over, så la det skje. Det er bare for en periode. To- tre timer søvn alene for meg selv gjør meg til supermamma! Derfor: La mannen slippe til! Det kan være vanskeligere enn det virker som i utgangspunktet.

Lag barselmat! Pizzasnurrer, boller, noen nedfryste gryteretter osv...vi hadde 3,5 ukers middager nedfryst. Det var SÅ supert! Ingen energi til å bruke på planlegging, handling og laging av middag de første ukene!

Tro meg, det høres rart ut, men det kommer garantert veldig godt med, mer enn du forestiller deg på forhånd!

Ta gjerne mot besøk :MEN IKKE AVTAL NOE FØR BABYEN ER FØDT. Du vet ikke hvordan det blir for dere! Avtal ETTER at dere har kommet hjem.
Det er også en overgang å komme hjem fra sykehuset. For meg var den stor fordi det ble så mange utfordringer som vi plutselig skulle takle helt alene.

Evt ammeproblemer varer som regel bare 2-3 uker. Det er startfasen som er verst ( for de fleste. Klart hvis man får 6 brystbetennelser er det vel greit å gi seg.....)
Det kan være greit å vite når man sitter der med blødende sår i nipplene og lurer på hvorfor man i det hele tatt prøver....det GÅR OVER.
Spør på forumet etter råd evt. Og ta kontakt med helsestasjonen hvis du sliter før du gir deg.

Det er fordeler for både barn og mor ved amming og etter den første mnd ca, er de fleste mødre og barn et superteam. Så enkelt å slenge ut puppen i stedet for å ta med flasker over alt.

Er det vanskelig, vurder også delamming, men gi deg for all del hvis det blir for tøft. MME barn blir like flotte mennesker de også!

 

[lmn86]

Jeg gledet meg utrolig mye!

Så fikk jeg en stygg fødselsskade og det gjorde den første tiden nokså tøff i tillegg til kolikk hos barnet.

Men, det tok ikke gleden fra meg. Jeg sto på og koste meg masse.

Det jeg kan si er at særlig de første 3 mnd kan være tøffe! Med ammeproblemer i starten osv...

Jeg forbante meg på at jeg skulle få det til og siden jeg fikk veldig god hjelp på barsel, så fikk jeg det til!

Mitt råd er: Bli på barsel så lenge du kan! Spør etter hjelp og råd der det dukker opp vanskeligheter.
Vær obs på barseltårer, det er veldig vanlig. De kan overrumple deg. Man kjenner gjerne på tusen sterke følelser på en gang!

Hvis barnet får kolikk kan det hende du får tanker som " kast han ut av vinduet" når du knapt har sovet tredje natta på rad, men ikke gi opp. Det endrer seg og du klarer det!
Det viktigste du og mannen din gjør, er å gi hverandre nok søvn.
Om det betyr at en sover i et annet rom, for så å ta over, så la det skje. Det er bare for en periode. To- tre timer søvn alene for meg selv gjør meg til supermamma! Derfor: La mannen slippe til! Det kan være vanskeligere enn det virker som i utgangspunktet.

Lag barselmat! Pizzasnurrer, boller, noen nedfryste gryteretter osv...vi hadde 3,5 ukers middager nedfryst. Det var SÅ supert! Ingen energi til å bruke på planlegging, handling og laging av middag de første ukene!

Tro meg, det høres rart ut, men det kommer garantert veldig godt med, mer enn du forestiller deg på forhånd!

Ta gjerne mot besøk :MEN IKKE AVTAL NOE FØR BABYEN ER FØDT. Du vet ikke hvordan det blir for dere! Avtal ETTER at dere har kommet hjem.
Det er også en overgang å komme hjem fra sykehuset. For meg var den stor fordi det ble så mange utfordringer som vi plutselig skulle takle helt alene.

Evt ammeproblemer varer som regel bare 2-3 uker. Det er startfasen som er verst ( for de fleste. Klart hvis man får 6 brystbetennelser er det vel greit å gi seg.....)
Det kan være greit å vite når man sitter der med blødende sår i nipplene og lurer på hvorfor man i det hele tatt prøver....det GÅR OVER.
Spør på forumet etter råd evt. Og ta kontakt med helsestasjonen hvis du sliter før du gir deg.

Det er fordeler for både barn og mor ved amming og etter den første mnd ca, er de fleste mødre og barn et superteam. Så enkelt å slenge ut puppen i stedet for å ta med flasker over alt.

Er det vanskelig, vurder også delamming, men gi deg for all del hvis det blir for tøft. MME barn blir like flotte mennesker de også!

Fine gledeståre, du har alltid så mye gode råd å komme med[emoji173]️ tusen takk for langt og utfyldende svar, absolutt mange gode tips jeg skal ta med meg!

Jeg håper jeg kan dra fra St.Olavs ganske raskt og ha barsel på lokal fødestue ikke så langt fra her vi bor! Der er man mest sannsynlig for seg selv, og man får utrolig tett og god oppfølging! I tillegg kan man så og si bli så lenge man vil!

Søvn har vi snakket mye om, og dette med at vi begge må passe på å få til både søvn og en viss «arbeidsfordeling»!

Barselmat er jeg allerede i gang med, og det koser jeg meg skikkelig med! Elsker å lage mat, så her blir det mye mat i fryseren[emoji23][emoji23]

Dette med besøk synes jeg er vanskelig!! Jeg bor 55 mil fra min familie, så når de kommer så må de bo hos oss noen dager! De ser liksom for seg å være en uke[emoji85] og gjerne tvert bebis er født! jeg har sagt ifra om at dette ikke går, og det ble ikke veldig godt mottatt[emoji20] jeg sa maks en helg i første omgang, og gjerne ikke tvert vi er hjemme! Så vi får se hvordan det går[emoji85][emoji85]

Amming tenker jeg mye på, håper å få det til!! Skal absolutt lese meg godt opp på dette og søke råd! Jeg håper å få til å gi litt flaske også, for når jeg skal tilbake i jobb så blir jeg borte i 2/3 døgn[emoji51] da er det en fordel at bebis også tar flaske!! Men amming blir selvfølgelig hovedfokuset[emoji5]

 

[Gledeståre]

Fine gledeståre, du har alltid så mye gode råd å komme med[emoji173]️ tusen takk for langt og utfyldende svar, absolutt mange gode tips jeg skal ta med meg!

Jeg håper jeg kan dra fra St.Olavs ganske raskt og ha barsel på lokal fødestue ikke så langt fra her vi bor! Der er man mest sannsynlig for seg selv, og man får utrolig tett og god oppfølging! I tillegg kan man så og si bli så lenge man vil!

Søvn har vi snakket mye om, og dette med at vi begge må passe på å få til både søvn og en viss «arbeidsfordeling»!

Barselmat er jeg allerede i gang med, og det koser jeg meg skikkelig med! Elsker å lage mat, så her blir det mye mat i fryseren[emoji23][emoji23]

Dette med besøk synes jeg er vanskelig!! Jeg bor 55 mil fra min familie, så når de kommer så må de bo hos oss noen dager! De ser liksom for seg å være en uke[emoji85] og gjerne tvert bebis er født! jeg har sagt ifra om at dette ikke går, og det ble ikke veldig godt mottatt[emoji20] jeg sa maks en helg i første omgang, og gjerne ikke tvert vi er hjemme! Så vi får se hvordan det går[emoji85][emoji85]

Amming tenker jeg mye på, håper å få det til!! Skal absolutt lese meg godt opp på dette og søke råd! Jeg håper å få til å gi litt flaske også, for når jeg skal tilbake i jobb så blir jeg borte i 2/3 døgn[emoji51] da er det en fordel at bebis også tar flaske!! Men amming blir selvfølgelig hovedfokuset[emoji5]

Wow!

Du er så gjennomtenkt!
Håper du får til barseltida i nærheten av der du bor ja! Veldig fint med mye oppmerksomhet, særlig førstemann.
Vi var så heldige! Det var bare vår fødsel den dagen og nesten ingen disse dagene, så vi fikk et 3- kvinnesrom for oss selv. En jordmor og en barnepleier på vårt rom som fulgte oss opp. Ikke minst fikk jo mannen bo der. Det var bare helt toppers!
Syns alle skulle få ha det slik når de føder!

Masse lykke til nå med innspurten.
Håper du får en nummer en baby som min nr to baby er .
Knuselsker min nr en altså! Det har jo ingenting med det å gjøre, men han ga oss en ilddåp som foreldre

 

[Mossi]

Kanskje den lille har kommet ut nå, men uansett ønsker jeg deg masse lykke til! Det høres ut som du har tenkt på det meste. Det er en heldig liten gutt som kommer

Jeg tenkte en del på hvordan fødsel og barseltid kom til å bli selv, og forventet en reaksjon. Den kom egentlig ikke her, ikke sånn som jeg så for meg i hvert fall.

Det jeg har kjent på, er at det hele var så overveldende at det var litt vanskelig å ta inn. Vi hadde ikke barn fra før, og hadde lite erfaring med babyer, så alt var nytt. I tillegg var det så rart og uvirkelig at vi hadde fått et barn. Jeg hadde en fin fødsel, som gikk veldig raskt, men husker nesten ingenting fra de første timene etterpå. Barseltiden er også fin, med en baby som sover godt og ikke har noen plager, og uproblematisk amming. Etter den lange veien til graviditeten, og et tøft svangerskap med sykemelding og sykehusinnleggelser, forventet jeg liksom mer trøbbel videre også.

Nå, fem måneder etter fødselen, tenker jeg noen ganger at jeg skulle ønske jeg kunne spole tilbake og gjøre det en gang til. Jeg skulle gjerne vært mer til stede de første dagene og ukene, ta det hele mer inn, virkelig bruke tid på å nyte det med den tryggheten jeg har fått nå. Men uansett har det vært de beste månedene jeg noen gang har opplevd.

 

[lmn86]

Kanskje den lille har kommet ut nå, men uansett ønsker jeg deg masse lykke til! Det høres ut som du har tenkt på det meste. Det er en heldig liten gutt som kommer

Jeg tenkte en del på hvordan fødsel og barseltid kom til å bli selv, og forventet en reaksjon. Den kom egentlig ikke her, ikke sånn som jeg så for meg i hvert fall.

Det jeg har kjent på, er at det hele var så overveldende at det var litt vanskelig å ta inn. Vi hadde ikke barn fra før, og hadde lite erfaring med babyer, så alt var nytt. I tillegg var det så rart og uvirkelig at vi hadde fått et barn. Jeg hadde en fin fødsel, som gikk veldig raskt, men husker nesten ingenting fra de første timene etterpå. Barseltiden er også fin, med en baby som sover godt og ikke har noen plager, og uproblematisk amming. Etter den lange veien til graviditeten, og et tøft svangerskap med sykemelding og sykehusinnleggelser, forventet jeg liksom mer trøbbel videre også.

Nå, fem måneder etter fødselen, tenker jeg noen ganger at jeg skulle ønske jeg kunne spole tilbake og gjøre det en gang til. Jeg skulle gjerne vært mer til stede de første dagene og ukene, ta det hele mer inn, virkelig bruke tid på å nyte det med den tryggheten jeg har fått nå. Men uansett har det vært de beste månedene jeg noen gang har opplevd.

Tusen takk for fint svar[emoji173]️ jeg er veldig spent på hvordan det blir her! Det trenger jo ikke bli slik jeg tenker i det hele tatt, så det hele handler vel om å leve i nuet og bare ta ting innover meg som de kommer! Jeg er veldig spent, men gleder meg så enormt til å møte han og til at vi endelig skal bli foreldre[emoji173]️

Han har ikke kommet ennå, men jeg har termin idag[emoji173]️[emoji173]️ så er heldigvis ikke lenge igjen til han kommer nå[emoji173]️[emoji173]️

 

[Veivalsa]

Vi har jo ikke historie med ivf, eller lang prøvetid sånn regnet i tid, men mistet en spire og datteren vår før lillegutt kom i januar, så frykten for at noe skulle gå galt overskygget egentlig gleden ved å å vente på et barn, og det hele kjentes for godt ut til å være sant, også etter at han var ute. Han måtte rett ut til lege etter han kom ut (men ingen stor dramatikk) også fikk jeg han i armene mine noen minutter etterpå. Jeg kjente meg lettet, men mest utslitt etter en lang fødsel og svangerskap, og overhodet ikke lykkelig og forelska slik man hører om.
På barsel var jeg en zombie som ikke turte å sove i frykt for at noe skulle skje babyen, og hadde ganske store oppstartsproblemer med amming og melkeproduksjon. Husker det mest som en tåke, men fikk masse hjelp på barsel og ringte masse etter hjelp etter første døgnet (turte ikke først, men de er der jo for å hjelpe med alt en måtte lure på).
Jeg visste at det var vanlig at lykkefølelsen ville utebli litt, men lurte likevel på når det skulle dukke opp. Det tok for meg hvertfall over 2 uker før jeg følte at jeg mestret litt å være mamma, da hadde han tatt igjen fødselsvekt og amming gikk litt bedre.
Så noen uker senere var jeg blitt litt mer trygg på ammingen, og gutten min lå ved brystet og smilte ut i lufta, sånne velbehagssmil, ikke helt bevisst enda. Men det var så nydelig at tårene bare trillet og jeg kjente endelig at "ja, jeg elsker virkelig dette barnet, og han er min sønn". Nå etter 9 mnd er jeg hodestups forelska i han, og overbevist om at det nok ikke finnes finere baby men det tok bittelitt tid.

Vær raus med deg selv for hva du skulle komme til å føle etter fødsel og i barseltida, og snakk med noen om tankene dine dersom det skulle bli vanskelig heller før enn siden.
Masse lykke til, snart får du møte gutten du er mamma til og dere kommer til å være de beste foreldrene han kan få

 

[lmn86]

Vi har jo ikke historie med ivf, eller lang prøvetid sånn regnet i tid, men mistet en spire og datteren vår før lillegutt kom i januar, så frykten for at noe skulle gå galt overskygget egentlig gleden ved å å vente på et barn, og det hele kjentes for godt ut til å være sant, også etter at han var ute. Han måtte rett ut til lege etter han kom ut (men ingen stor dramatikk) også fikk jeg han i armene mine noen minutter etterpå. Jeg kjente meg lettet, men mest utslitt etter en lang fødsel og svangerskap, og overhodet ikke lykkelig og forelska slik man hører om.
På barsel var jeg en zombie som ikke turte å sove i frykt for at noe skulle skje babyen, og hadde ganske store oppstartsproblemer med amming og melkeproduksjon. Husker det mest som en tåke, men fikk masse hjelp på barsel og ringte masse etter hjelp etter første døgnet (turte ikke først, men de er der jo for å hjelpe med alt en måtte lure på).
Jeg visste at det var vanlig at lykkefølelsen ville utebli litt, men lurte likevel på når det skulle dukke opp. Det tok for meg hvertfall over 2 uker før jeg følte at jeg mestret litt å være mamma, da hadde han tatt igjen fødselsvekt og amming gikk litt bedre.
Så noen uker senere var jeg blitt litt mer trygg på ammingen, og gutten min lå ved brystet og smilte ut i lufta, sånne velbehagssmil, ikke helt bevisst enda. Men det var så nydelig at tårene bare trillet og jeg kjente endelig at "ja, jeg elsker virkelig dette barnet, og han er min sønn". Nå etter 9 mnd er jeg hodestups forelska i han, og overbevist om at det nok ikke finnes finere baby men det tok bittelitt tid.

Vær raus med deg selv for hva du skulle komme til å føle etter fødsel og i barseltida, og snakk med noen om tankene dine dersom det skulle bli vanskelig heller før enn siden. [emoji173]️
Masse lykke til, snart får du møte gutten du er mamma til [emoji173]️ og dere kommer til å være de beste foreldrene han kan få [emoji173]️

Tusen takk for at du deler kjære du[emoji173]️[emoji173]️ jeg husker forhistorien din fra Februar18 gruppa, men fikk jo ikke noe med meg om hvordan det gikk med deg[emoji173]️ så godt å høre at ting har gått så fint nå i etterkant, selvom det tydeligvis var tøft i starten! Jeg blir heldigvis veldig godt fulgt opp nå, ifht redsel jeg har for at noe skal skje på slutten! Og jordmødrene på lokalsykehuset hvor jeg forhåpentligvis skal ha barsel er informert om hva jeg er redd for i etterkant! Og helsesøster som skal følge oss opp videre vet også om historien vår! Så jeg tror det skal gå bra[emoji173]️[emoji173]️

Tusen takk for lykkeønskninger[emoji173]️

 

[Gledeståre]

Vi har jo ikke historie med ivf, eller lang prøvetid sånn regnet i tid, men mistet en spire og datteren vår før lillegutt kom i januar, så frykten for at noe skulle gå galt overskygget egentlig gleden ved å å vente på et barn, og det hele kjentes for godt ut til å være sant, også etter at han var ute. Han måtte rett ut til lege etter han kom ut (men ingen stor dramatikk) også fikk jeg han i armene mine noen minutter etterpå. Jeg kjente meg lettet, men mest utslitt etter en lang fødsel og svangerskap, og overhodet ikke lykkelig og forelska slik man hører om.
På barsel var jeg en zombie som ikke turte å sove i frykt for at noe skulle skje babyen, og hadde ganske store oppstartsproblemer med amming og melkeproduksjon. Husker det mest som en tåke, men fikk masse hjelp på barsel og ringte masse etter hjelp etter første døgnet (turte ikke først, men de er der jo for å hjelpe med alt en måtte lure på).
Jeg visste at det var vanlig at lykkefølelsen ville utebli litt, men lurte likevel på når det skulle dukke opp. Det tok for meg hvertfall over 2 uker før jeg følte at jeg mestret litt å være mamma, da hadde han tatt igjen fødselsvekt og amming gikk litt bedre.
Så noen uker senere var jeg blitt litt mer trygg på ammingen, og gutten min lå ved brystet og smilte ut i lufta, sånne velbehagssmil, ikke helt bevisst enda. Men det var så nydelig at tårene bare trillet og jeg kjente endelig at "ja, jeg elsker virkelig dette barnet, og han er min sønn". Nå etter 9 mnd er jeg hodestups forelska i han, og overbevist om at det nok ikke finnes finere baby men det tok bittelitt tid.

Vær raus med deg selv for hva du skulle komme til å føle etter fødsel og i barseltida, og snakk med noen om tankene dine dersom det skulle bli vanskelig heller før enn siden.
Masse lykke til, snart får du møte gutten du er mamma til og dere kommer til å være de beste foreldrene han kan få

Så vakkert fortalt om noe så vanskelig.

Og så godt å lese at du har fått " tatt igjen" på mors- og kjærlighetsfølelsene