Fødsel/barsel etter en lang vei mot baby

[lmn86]

Jeg har ingen barn ennå, så er vel egentlig litt tidlig å trå inn i dette forumet! Men tankene mine passer liksom ikke helt i termingruppen, og heller ikke inne på assistert! Så jeg lufter dem her!

Selvom jeg ikke er mamma ennå, så har jeg jo en sprell levende guttebebis i magen min som hele tiden minner meg på hva som snart kommer! Og melkeflekkene på t-skjorta om morgenen er jo også et bevis på det[emoji85] ting kan jo fortsatt skje (katastrofetanker streifer innom meg innimellom), og jeg kommer ikke til å føle meg 100% sikker på at vi har lyktes før han ligger i armene mine! Men jeg er hvertfall mamman hans, og det kommer jeg alltid til å være!

Jeg har ikke skrevet noe i presentasjonstråden ennå, det venter jeg med! Men når testen viste positiv i februar så hadde vi vært prøvere i nesten 4 år! Det siste av dem med prøverør! Jeg hadde et ferskforsøk og fire fryseforsøk før spiren satt på andre ferskforsøk! Før prøverør hadde jeg en SA, ellers ingen positive tester! Jeg ble gravid på første fryseforsøk, men mistet i uke 6! Så veien har vært lang!

Idag er jeg 33+3! Søndag om 7 uker har jeg termin! Og tankene har jo begynt å komme på dette med fødsel og den første tiden etter fødsel! Jeg gleder meg til fødsel (med unntak av veien til sykehuset, den er laang)! Men jeg gleder meg til opplevelsen, det å endelig skulle møte han som vi har ventet på! Og da kommer også tankene.. hvordan vil jeg reagere på dette? Hvordan blir det? Vi hadde 6 innsett på et år! Det var så himla tungt!! Mye har jeg nok fortrengt! Mange følelser er lagt lokk på for å klare å stå i det, for å klare å overleve forsøk på forsøk! Svangerskapet har vært veldig fint fysisk, men psykisk har det vært tøft! Spesielt de første 18/20 ukene! Jeg ser for meg at fødsel og dagene etter kan bli et skikkelig klimaks, hvor alt kommer til overflaten! Gleden over å endelig ha han, men også alle følelsene over hva vi har vært igjennom! Jeg skjønner selvfølgelig at fødsel og overgangen er stor for alle som får barn, men vi har jo denne ekstra bagasjen med oss!

Hvordan var det for dere? Skjønner såklart at alle er forskjellige! Og at man kanskje ikke ønsker å dele dette! Men jeg spør likevel[emoji5]

 

[VictoriaH]

Jeg var livredd. Men vi hadde jo ikke normal fødsel og barsel situasjon. Men kjærligheten var så sterk og alle de vonde tankene over prøvingen forsvant i sekundet jeg så henne og visste det ville gå fint. Da var det verdt det.

Likevel slet jeg heller med tanker om at jeg er glad jeg fikk henne for vet ikke hvor langt vi er villige til å gå for nummer 2. Det er litt sårt.

Når det er sagt fikk jeg etter å ha kommet hjem en skikkelig reaksjon på alt fra prøving til svangerskap og så fødsel/sykehus. Tror kroppen først da turte føle litt på hvor jævlig det egentlig har vært. Samme med mannen, han fikk nogenlunde samme reaksjon.

 

[Tåkelur]

Skjønner godt du tenker på dette og synes du absolutt hører til her selv om du ikke har født enda.
For min del ble fødselen og tiden etterpå ganske tøff, jeg var syk på grunn av rester i livmor og sånn så det ble mye styr. Men bortsett fra det i forhold til plutselig ha baby hos oss så følte jeg mye på enorm takknemlighet og en følelse av at alt strevet på veien tross alt ble verdt det. Det er enormt mye hormoner i sving og alle reaksjoner er like riktige som andre tenker jeg. Umulig å forberede seg, annet enn å være åpen for det meste. Masse lykke til! [emoji173]️

 

[lmn86]

Jeg var livredd. Men vi hadde jo ikke normal fødsel og barsel situasjon. Men kjærligheten var så sterk og alle de vonde tankene over prøvingen forsvant i sekundet jeg så henne og visste det ville gå fint. Da var det verdt det.

Likevel slet jeg heller med tanker om at jeg er glad jeg fikk henne for vet ikke hvor langt vi er villige til å gå for nummer 2. Det er litt sårt.

Når det er sagt fikk jeg etter å ha kommet hjem en skikkelig reaksjon på alt fra prøving til svangerskap og så fødsel/sykehus. Tror kroppen først da turte føle litt på hvor jævlig det egentlig har vært. Samme med mannen, han fikk nogenlunde samme reaksjon.

Takk for at du deler Victoria[emoji173]️ du fikk jo alt du! Vanskelig vei, tøft svangerskap og så for tidlig fødsel! Jeg beundrer deg, du er beintøff![emoji173]️ håper det hele går seg litt mer til etterhvert og du får ting mer på avstand! Kanskje du blir mer villig til nr.2 da[emoji5] det vil vel tiden bare vise[emoji173]️

Er den reaksjonen du beskriver jeg forventer litt også, og som jeg er litt redd for! Har snakka litt med jordmor om det, men føler liksom ikke at hun forstår helt! Hun sier liksom bare «barseltårer og følelser etter fødsel er helt normalt»! Ja, jeg vet det! Men er ikke bare det jeg tenker på! Jeg prøver også å snakke med mannen om det, at han også kan få det! Men han er liksom ikke helt der.. han tror alt kommer til å bli glemt når bebis kommer! Redd han skal få skikkelig sjokk om han også får en reaksjon!

 

[VictoriaH]

Takk for at du deler Victoria[emoji173]️ du fikk jo alt du! Vanskelig vei, tøft svangerskap og så for tidlig fødsel! Jeg beundrer deg, du er beintøff![emoji173]️ håper det hele går seg litt mer til etterhvert og du får ting mer på avstand! Kanskje du blir mer villig til nr.2 da[emoji5] det vil vel tiden bare vise[emoji173]️

Er den reaksjonen du beskriver jeg forventer litt også, og som jeg er litt redd for! Har snakka litt med jordmor om det, men føler liksom ikke at hun forstår helt! Hun sier liksom bare «barseltårer og følelser etter fødsel er helt normalt»! Ja, jeg vet det! Men er ikke bare det jeg tenker på! Jeg prøver også å snakke med mannen om det, at han også kan få det! Men han er liksom ikke helt der.. han tror alt kommer til å bli glemt når bebis kommer! Redd han skal få skikkelig sjokk om han også får en reaksjon!

Tenker det er lurt å forberede seg på det. For meg handlet det om at jeg plutselig kan gråte og må holde godt fast i henne. Gråter plutselig av småting.. Nevner noen IVF så kommer tårene. Og jeg er generelt veldig overbeskyttende. Men det er mye bedre nå altså

Når jeg husker det hadde jeg en del tunge dager på sykehuset også, men tror det handlet mer om situasjonen der.

 

[VictoriaH]

Og mannen innså det ikke før det kom. Men han fikk det heldigvis ikke så kraftig, så det gikk seg til. Men han er ekstremt overbeskyttende og skvetter til av det minste som er utenfor vanlig oppførsel fra henne..

 

[lmn86]

[emoji173]️[emoji173]️

Tenker det er lurt å forberede seg på det. For meg handlet det om at jeg plutselig kan gråte og må holde godt fast i henne. Gråter plutselig av småting.. Nevner noen IVF så kommer tårene. Og jeg er generelt veldig overbeskyttende. Men det er mye bedre nå altså

Når jeg husker det hadde jeg en del tunge dager på sykehuset også, men tror det handlet mer om situasjonen der.

Og mannen innså det ikke før det kom. Men han fikk det heldigvis ikke så kraftig, så det gikk seg til. Men han er ekstremt overbeskyttende og skvetter til av det minste som er utenfor vanlig oppførsel fra henne..

Det nok sant[emoji5] jeg får bare fortsette å forberede meg litt på det, og så ta det opp med jordmor igjen![emoji5] er hvertfall godt å gå høre litt erfaringer fra andre![emoji8]

 

[WCE]

Da vi fikk vår prøverørsjente var jo ikke det min første. Men hadde en utrolig fin fødsel! Ønsket ikke epidural den gangen og hun kom ut raskt uten å måtte sy. Storebroren som kom 3,5 år før kom med sugekopp, jeg ble klipt og måtte sy en del. Så hadde en drømmefødsel den gangen.

Vi prøvde ikke så lenge på hun, vi fant egentlig raskt ut at vi måtte gjennom prøverør og hun ble jo i tillegg til på første forsøk. Likevel var jeg enormt takknemlig. Og jeg koste meg så utrolig mye i barseltiden med hun. Da var jeg jo litt erfaren og hadde gjort det før. Husker hun lå på brystet og sov ofte mens jeg tenkte at akkurat dette øyeblikket må jeg huske for alltid[emoji173]️ Og svosj så er hun nå snart 4 år!! Det har gått så fort. Så nyt tiden. Det kan være tøft med spedbarn, men samtidig går det så fort så man må prøve å nyte det.

 

[Lil-17]

Nå fikk jo jeg nr.2, så visste hva jeg gikk til selv om det var 7år siden sist jeg fødte.
Det jeg følte var annerledes siden vi slet med å få henne vs. førstemann var den enorme takknemligheten sat/sitter så dypt, nesten som det gjør vondt, men på en god måte. Tårene presser fortsatt på når jeg kjenner på takknemligheten.

Det var så stort å endelig få gi vår eldste søskenet som var så sårt etterlengtet!

Ammingen ble ikke sånn jeg hadde håpet (den ble sånn jeg hadde fryktet), og jeg følte meg ubrukelig en periode.
I tillegg følte jeg at jeg ikke hadde lov å være sliten og lei når lille gråt i timesvis om nettene. De tankene kom nok siden vi slet sånn med å få henne, og når hun endelig var her burde jeg jo bare føle lykke..

 

[Poppi]

Hadde en tung og lang fødsel. Ble veldig satt ut da jeg fikk babyen på brystet og litt i sjokk. Trodde det skulle bli mer tårer og glede, men var mest satt ut av hva som hadde skjedd og sjokkert over at vi endelig hadde fått barnet vårt

I barselpermisjonen har jeg vært ufattelig takknemlig og koser han til støtt og stadig litt ekstra og ser mye tilbake til den tunge tiden. Vi hadde tre forsøk og en veldig tung prosess med MA før jeg ble gravid siste gang.

Jeg er helt sikker på at jeg nyter var lille bittelitt ekstra fordi jeg ser tilbake til den lange prøvetiden

 

[Sanndy]

Skulle ønske det var et sånn forum i slutten av mitt svangerskap og i barseltiden. Jeg slet litt for å være helt ærlig, har ikke snakket så mye om det til noen da jeg ikke føler at andre vil forstå, men helt i begynnelsen klarte jeg ikke helt å tro at det var sant og jeg var så redd for å miste, klarte ikke helt å tro at det endelig hadde gått bra og at jeg skulle få beholde den nydelige gutten, og var litt redd for å bli knyttet til han å slappe av, så jeg klarte nesten ikke å sove for jeg var så redd at han ikke skulle eksistere når jeg våknet igjen eller slutte å puste, men har en fantastisk mann, og snakket mye med han og han passet på at jeg fikk sovet, ofte satt han på siden av meg i senga og "passet på" babyen i sprinkelsengen sånn at jeg turte å sove litt.
Tok en ukes tid før det løsnet og det gikk opp for meg at vi hadde lykkes og at alt kan selvfølgelig skje, ingenting er sikkert, men man kan ikke gå å være redd for å leve eller redd for å elske babyen sin og jeg bestemte meg for å legge det vonde bort igjen og å fokusere på det positive og å nyte barseltiden min. elsket jo selvfølgelig babyen min med en gang, jeg bare følte på en måte at det var for godt til å være sant, hadde vært så redd for å miste igjen hele svangerskapet, og etter 3 år som prøvere hadde jeg av og til noen tanker om at vi aldri ville lykkes, og fikk en liten reaksjon på det når alt gikk bra og vi endelig kunne slappe av, måtte hele tiden se at han pustet, og var så redd at han skulle slutte at jeg ikke tok meg ordentlig tid til å kjenne etter på den deilige følelsen det er å bli mamma for første gang.
Skulle ønske jeg kunne ha bearbeidet noen av de følelsene i forkant, men følte at jeg møtte lite forståelse på det hos andre, så ble liksom litt tabu å snakke om at jeg var redd at det ikke skulle gå denne gangen heller, og at jeg ikke helt klarte å forestille meg at jeg faktisk skulle få en baby, prøvde å lufte det litt for mine nærmeste men for de hørtes det helt tullete ut, jeg hadde jo sett liv og hadde stor mage så jeg skulle jo ha baby, og det var da ikke vits å være pessimistisk å tenke at noe annet skulle skje fikk jeg beskjed om. Men jeg var ikke pessimistisk jeg var jo redd og det hjalp ikke å fortrenge det heller. Skulle nok ha snakket litt med helsesøster om det. Men likevel forsto mannen det ganske fort når jeg fikk babyen og fikk snakket masse om det med han da.
Tok ganske lang tid før jeg sluttet å sjekke om han pustet hvis han hadde sovet lengre enn han pleide (gjør det i sjeldne tilfeller enda så det er nok bare en svakhet jeg har)

Lykke til med fødsel <3

 

[Giraffen]

Jeg har ingen barn ennå, så er vel egentlig litt tidlig å trå inn i dette forumet! Men tankene mine passer liksom ikke helt i termingruppen, og heller ikke inne på assistert! Så jeg lufter dem her!

Selvom jeg ikke er mamma ennå, så har jeg jo en sprell levende guttebebis i magen min som hele tiden minner meg på hva som snart kommer! Og melkeflekkene på t-skjorta om morgenen er jo også et bevis på det[emoji85] ting kan jo fortsatt skje (katastrofetanker streifer innom meg innimellom), og jeg kommer ikke til å føle meg 100% sikker på at vi har lyktes før han ligger i armene mine! Men jeg er hvertfall mamman hans, og det kommer jeg alltid til å være!

Jeg har ikke skrevet noe i presentasjonstråden ennå, det venter jeg med! Men når testen viste positiv i februar så hadde vi vært prøvere i nesten 4 år! Det siste av dem med prøverør! Jeg hadde et ferskforsøk og fire fryseforsøk før spiren satt på andre ferskforsøk! Før prøverør hadde jeg en SA, ellers ingen positive tester! Jeg ble gravid på første fryseforsøk, men mistet i uke 6! Så veien har vært lang!

Idag er jeg 33+3! Søndag om 7 uker har jeg termin! Og tankene har jo begynt å komme på dette med fødsel og den første tiden etter fødsel! Jeg gleder meg til fødsel (med unntak av veien til sykehuset, den er laang)! Men jeg gleder meg til opplevelsen, det å endelig skulle møte han som vi har ventet på! Og da kommer også tankene.. hvordan vil jeg reagere på dette? Hvordan blir det? Vi hadde 6 innsett på et år! Det var så himla tungt!! Mye har jeg nok fortrengt! Mange følelser er lagt lokk på for å klare å stå i det, for å klare å overleve forsøk på forsøk! Svangerskapet har vært veldig fint fysisk, men psykisk har det vært tøft! Spesielt de første 18/20 ukene! Jeg ser for meg at fødsel og dagene etter kan bli et skikkelig klimaks, hvor alt kommer til overflaten! Gleden over å endelig ha han, men også alle følelsene over hva vi har vært igjennom! Jeg skjønner selvfølgelig at fødsel og overgangen er stor for alle som får barn, men vi har jo denne ekstra bagasjen med oss!

Hvordan var det for dere? Skjønner såklart at alle er forskjellige! Og at man kanskje ikke ønsker å dele dette! Men jeg spør likevel[emoji5]

Skjønner godt du tenker på dette[emoji173]️ For meg har det gått ganske greit egentlig, har ikke fått noen voldsom reaksjon etterpå. Det betyr jo ikke at jeg er helt ferdig med alle følelsene om den lange vonde veien, men det er mer noe som bare har vært og er der hele veien og som jeg jobber med kontinuerlig. Og det hjelper jo at man får det litt på mer på avstand etterhvert også.

Det endte med keisersnitt her etter mange timer med rier etter igangsetting, så det ble jo ikke helt som jeg håpet på, og kjente litt på den skuffelsen etterpå. Men gikk heldigvis så greit som det kan gå[emoji4] Måtte lese litt i dagboken min på assistert fra tiden etter fødselen, og vil kopiere inn en ting jeg skrev der:
«Merker mammahjertet vokser - det var der helt fra starten, men ikke som den voldsomme forelskelsen man ofte tenker seg, mer som et innebygd bånd som blir sterkere og sterkere og kjærlighet som vokser[emoji173]️»
Som du skjønner er det ikke alle som opplever den plutselig forelskelsen som alle snakker om, for noen tar det litt tid, man må liksom bli litt kjent med hverandre. Og sånn kan det være, selv om man har lengtet og lengtet og på alle mulig måter har vært klar for å bli mamma lenge. Så uansett hvordan du føler det etterpå, så er det greit! Nå er datteren min 8 måneder og hjertet mitt sprekker nesten av kjærlighet[emoji173]️ Og på de dagene som er litt ekstra tøffe så hjelper det meg faktisk litt å tenke på den lange veien og at det er bedre med tøffe dager enn barnløse og triste dager...

Ønsker deg masse lykke til med innspurt og fødsel! Håper det blir en fin opplevelse[emoji173]️

 

[Lykkegullet]

Skulle ønske det var et sånn forum i slutten av mitt svangerskap og i barseltiden. Jeg slet litt for å være helt ærlig, har ikke snakket så mye om det til noen da jeg ikke føler at andre vil forstå, men helt i begynnelsen klarte jeg ikke helt å tro at det var sant og jeg var så redd for å miste, klarte ikke helt å tro at det endelig hadde gått bra og at jeg skulle få beholde den nydelige gutten, og var litt redd for å bli knyttet til han å slappe av, så jeg klarte nesten ikke å sove for jeg var så redd at han ikke skulle eksistere når jeg våknet igjen eller slutte å puste, men har en fantastisk mann, og snakket mye med han og han passet på at jeg fikk sovet, ofte satt han på siden av meg i senga og "passet på" babyen i sprinkelsengen sånn at jeg turte å sove litt.
Tok en ukes tid før det løsnet og det gikk opp for meg at vi hadde lykkes og at alt kan selvfølgelig skje, ingenting er sikkert, men man kan ikke gå å være redd for å leve eller redd for å elske babyen sin og jeg bestemte meg for å legge det vonde bort igjen og å fokusere på det positive og å nyte barseltiden min. elsket jo selvfølgelig babyen min med en gang, jeg bare følte på en måte at det var for godt til å være sant, hadde vært så redd for å miste igjen hele svangerskapet, og etter 3 år som prøvere hadde jeg av og til noen tanker om at vi aldri ville lykkes, og fikk en liten reaksjon på det når alt gikk bra og vi endelig kunne slappe av, måtte hele tiden se at han pustet, og var så redd at han skulle slutte at jeg ikke tok meg ordentlig tid til å kjenne etter på den deilige følelsen det er å bli mamma for første gang.
Skulle ønske jeg kunne ha bearbeidet noen av de følelsene i forkant, men følte at jeg møtte lite forståelse på det hos andre, så ble liksom litt tabu å snakke om at jeg var redd at det ikke skulle gå denne gangen heller, og at jeg ikke helt klarte å forestille meg at jeg faktisk skulle få en baby, prøvde å lufte det litt for mine nærmeste men for de hørtes det helt tullete ut, jeg hadde jo sett liv og hadde stor mage så jeg skulle jo ha baby, og det var da ikke vits å være pessimistisk å tenke at noe annet skulle skje fikk jeg beskjed om. Men jeg var ikke pessimistisk jeg var jo redd og det hjalp ikke å fortrenge det heller. Skulle nok ha snakket litt med helsesøster om det. Men likevel forsto mannen det ganske fort når jeg fikk babyen og fikk snakket masse om det med han da.
Tok ganske lang tid før jeg sluttet å sjekke om han pustet hvis han hadde sovet lengre enn han pleide (gjør det i sjeldne tilfeller enda så det er nok bare en svakhet jeg har)

Lykke til med fødsel <3

Akkurat slikt følte jeg det også! For meg så satt det i enda lenger enn en uke, men heldigvis så har det forsvinne litt og litt Men jeg kan fortsatt ta meg selv i at slike tanker streifer innom før jeg klarer å skyve de bort igjen

 

[lmn86]

Tusen takk for svar alle sammen, jeg setter virkelig pris på det[emoji173]️[emoji173]️ jeg ser jo at dette med tiden etter fødsel er veldig individuelt, noe jeg også regnet med! Men det er veldig godt å lese ulike erfaringer, det gir meg litt mer bilde av hva jeg muligens kan vente meg![emoji5]

Jeg gleder meg så veldig til å treffe han, og en ting er hvertfall sikkert! Han skal alltid få vite hvor elsket og ønsket han er, og at det var nettopp han vi ventet på[emoji173]️

 

[Sanndy]

Akkurat slikt følte jeg det også! For meg så satt det i enda lenger enn en uke, men heldigvis så har det forsvinne litt og litt Men jeg kan fortsatt ta meg selv i at slike tanker streifer innom før jeg klarer å skyve de bort igjen

Varte vel litt lengre her også, men løsnet veldig etter en uke, men måtte jobbe veldig med det og noen dager var bedre enn andre. Og tankene kan enda streife litt innom her også altså, men veldig lite

 

[Enkefalos]

Jeg var så vant til å få dårlige nyheter hele tiden, så jeg var hele tiden klar for å få et slag i trynet. Dette varte helt til han kom ut. Han gråt ikke så mye som jeg trodde de pleide rett etter å ha kommet ut, og han var litt blek og kald. Da tenkte jeg "nå kommer det, nå kommer den dårlige nyheten. Det er garantert noe galt". Og jeg husker jeg liksom lå og ventet på at noen skulle gjøre noe, reagere på det. Men ingen reagerte, ingenting skjedde. For alt var jo normalt. Alt var som det skulle [emoji28] Det var ganske slitsomt, men akkurat det der har roet seg nå [emoji14]

Idet han endelig var presset ut, fikk jeg et skikkelig gråteanfall. Det var akkurat som om alle de vonde følelsene eksploderte i meg - både fra den lange prøvertiden og den nokså lange fødselen. Jeg bare syntes så sykt synd på meg selv [emoji85]

Det tok nok et par uker før jeg fikk noen særlig morsfølelse for han, så som Giraffen skrev, så trenger ikke det å komme umiddelbart selv om barnet er så ønsket. Jeg hadde heldigvis lest om dette på forhånd, så jeg tenkte det ville gå seg til. Nå blir jeg jo helt blown away av kjærligheten jeg har til han, så det har definitivt gått seg til [emoji3590]

Utover dette, fikk jeg heldigvis ingen reaksjon. Jeg er bare ENORMT takknemlig. Men kjenner stadig på redselen for å miste han. Men det er sikkert ganske vanlig for alle foreldre.

Masse masse lykke til med fødsel! [emoji3590]

 

[lmn86]

Jeg var så vant til å få dårlige nyheter hele tiden, så jeg var hele tiden klar for å få et slag i trynet. Dette varte helt til han kom ut. Han gråt ikke så mye som jeg trodde de pleide rett etter å ha kommet ut, og han var litt blek og kald. Da tenkte jeg "nå kommer det, nå kommer den dårlige nyheten. Det er garantert noe galt". Og jeg husker jeg liksom lå og ventet på at noen skulle gjøre noe, reagere på det. Men ingen reagerte, ingenting skjedde. For alt var jo normalt. Alt var som det skulle [emoji28] Det var ganske slitsomt, men akkurat det der har roet seg nå [emoji14]

Idet han endelig var presset ut, fikk jeg et skikkelig gråteanfall. Det var akkurat som om alle de vonde følelsene eksploderte i meg - både fra den lange prøvertiden og den nokså lange fødselen. Jeg bare syntes så sykt synd på meg selv [emoji85]

Det tok nok et par uker før jeg fikk noen særlig morsfølelse for han, så som Giraffen skrev, så trenger ikke det å komme umiddelbart selv om barnet er så ønsket. Jeg hadde heldigvis lest om dette på forhånd, så jeg tenkte det ville gå seg til. Nå blir jeg jo helt blown away av kjærligheten jeg har til han, så det har definitivt gått seg til [emoji3590]

Utover dette, fikk jeg heldigvis ingen reaksjon. Jeg er bare ENORMT takknemlig. Men kjenner stadig på redselen for å miste han. Men det er sikkert ganske vanlig for alle foreldre.

Masse masse lykke til med fødsel! [emoji3590]

Tusen takk for svar[emoji173]️ den følelsen har jeg begynt å få mer og mer nå!! «Hvor lenge er det til noe negativt skjer liksom?» «hva om vi mister han nå?» er liksom så uvirkelig at vi faktisk skal ha en baby snart, det kan liksom ikke være sant! Har jordmortime på onsdag, og da skal jeg be hu sette meg opp på en UL! Trenger å se han igjen kjenner jeg, selvom han er superaktiv og alle kontroller har gått strålende! Ingenting unormalt i svangerskapet! Trenger bare å få senka skuldrene litt!

Den reaksjonen akkurat når bebis kommet ut jeg har tenk mye på! At jeg kommer til å eksplodere full av gråt og følelser! Nei, blir spennende å se hvordan det blir!!

Takk skal du ha[emoji8]

 

[Enkefalos]

Tusen takk for svar[emoji173]️ den følelsen har jeg begynt å få mer og mer nå!! «Hvor lenge er det til noe negativt skjer liksom?» «hva om vi mister han nå?» er liksom så uvirkelig at vi faktisk skal ha en baby snart, det kan liksom ikke være sant! Har jordmortime på onsdag, og da skal jeg be hu sette meg opp på en UL! Trenger å se han igjen kjenner jeg, selvom han er superaktiv og alle kontroller har gått strålende! Ingenting unormalt i svangerskapet! Trenger bare å få senka skuldrene litt!

Den reaksjonen akkurat når bebis kommet ut jeg har tenk mye på! At jeg kommer til å eksplodere full av gråt og følelser! Nei, blir spennende å se hvordan det blir!!

Takk skal du ha[emoji8]

Det er egentlig veldig slitsomt å gå sånn. Selv om jeg virkelig trodde på at vi da skulle bli foreldre og at det kom til å gå bra, så hadde jeg hele tiden den lille tvilen som lå baki hodet og murret. Høres veldig lurt ut å bestille deg en UL. Det er viktig med en rolig vordende mor som ikke er stresset [emoji3590]

Håper alle reaksjoner du evt kommer til å få, er overkommelige [emoji28] Det er heldigvis ikke sånn at man MÅ reagere stort på det man har vært gjennom når han kommer. [emoji3590] Men hvis så er tilfelle, må du huske at du har oss her inne. Tror det er kjempeviktig å prate om det [emoji3590]

 

[lmn86]

Det er egentlig veldig slitsomt å gå sånn. Selv om jeg virkelig trodde på at vi da skulle bli foreldre og at det kom til å gå bra, så hadde jeg hele tiden den lille tvilen som lå baki hodet og murret. Høres veldig lurt ut å bestille deg en UL. Det er viktig med en rolig vordende mor som ikke er stresset [emoji3590]

Håper alle reaksjoner du evt kommer til å få, er overkommelige [emoji28] Det er heldigvis ikke sånn at man MÅ reagere stort på det man har vært gjennom når han kommer. [emoji3590] Men hvis så er tilfelle, må du huske at du har oss her inne. Tror det er kjempeviktig å prate om det [emoji3590]

Det håper jeg også![emoji5] er så ekstremt godt å ha dette forumet her! Har hjulpet enormt på hele prosessen![emoji173]️[emoji173]️ Og ifht å skulle takle de reaksjoner som evt kommer, så sier hvertfall jordmoren min at bare det at jeg har tenkt på det og er tildels forberedt, så er det forebyggende i seg selv! Men samtidig så føler jeg ikke helt at hun forstår meg helt heller, hu har ikke så mye erfaring med oppfølging av svangerskap etter IVF tror jeg! Når jeg snakker om reaksjoner så tolker hun det som barseltårer og at det er vanlig å få en følelsesmessig reaksjon etter fødsel! Er jo ikke det jeg mener!

 

[Mia83]

Jeg gikk gjennom 6 ferskforsøk, lille gullet mitt satt på 8. Innsett. Fikk cmv infeksjon i første trimester med klar beskjed om at det var store sjanser for at dette ikke skulle gå bra. Holdt pusten fremtil ultralyd hos fostermedisin, for å sjekke om fosteret var smittet av cmv Heldigvis var ikke babyen smittet. Slet veldig med infeksjoner og forkjølelse gjennom hele vinteren. Fikk akutt svangerskapsforgiftning /hellp syndrom, så det ble akutt keisersnitt i uke 29+3. 6,5 uker på nyfødtintensiven, heldigvis ukomplisert forløp for lille prinsen. Idag er prinsen blitt 5,5 måned ( 3 mnd korrigert). Må begynner jeg å lande, ta inn over meg alt som har skjedd de siste årene. Kjenner at jeg har fortrengt mye og hadde nok inntatt en overlevelsesmodus for å klare å overleve alt dette. Jeg blir ofte spurt om hvordan det går av helsepersonell, men så har de egentlig ikke tid til å høre på hva jeg har å si. Nevnte for helsesøster at tårene sitter veldig løst hos meg nå, sitter ofte og griner når jeg sitter med prinsen i fanget. Føler meg så utrolig lykkelig og takknemlig for endelig å ha fått han. Stolt over at jeg ikke gav opp underveis.

Skjønner deg innmari godt, vanskelig å vite hvordan man kommer til å reagere på forhånd. Men veldig fint at du reflektere over dette allerede nå lykke til.