Et utløp for smerten i hjertet!

SmerteiHjerte

SmerteiHjerte

Forelsket i forumet
Assistert-jentene
Novemberlykke 2020
Jeg er ny her i forumverden og relativt ny i ufrivillig barnløshet kategorien. Håper det er slik som dette vi oppretter dagbok?
Har få rundt meg å snakke med om dette som vet litt hvordan det er og har skjønt at forum har vært en fin plass for mange å lufte følelser. Jeg kommer til å legge ut her ting jeg har skrevet som hjelper meg å få utløp for smerten det er å være ufrivillig barnløs.

Litt om meg og min prøve historie
30 år, fra Rogaland vært gift i 6 år, ventet en stund på at mannen skulle bli klar for å prøve, han var redd det kom til å skje med en gang. Jeg har alltid mistenkt det kom til å ta lang tid da jeg har lenge vært plaget med diffuse smerter i mage og underliv.
- Høsten 2016 sluttet jeg på prevensjon, litt fordi jeg fikk en del plager av de som migrene ol. Og litt fordi folk sa det var lurt å slutte før en skulle begynne å prøve.
- Det gikk ca et år før gubben ga klarsignal og høsten 2017 startet vi med aktiv prøving som gynekologen min kaller det. Tissa på pinner for å finne eggløsning og førte kalender, da fant vi fort ut at mine sykluser var på bærtur.
- Fikk tatt snakka med fastlegen min og tok blodprøver etter sommeren 2018. Fikk til svar at alt var normalt. Fordi jeg insisterte fikk vi tid hos gynekolog da vi hadde prøvd litt over et år fikk vi time på våren.
- Februar 2019 leverte vi sædprøve som så ok ut trodde han, kanskje litt dårlig? (fikk et veldig diffust svar). Sjekka meg med ultralyd, fant ikke noe spesielt, men synes at slimhinna mi var litt tynn. Ble enige om å prøve Letrozol i 6 mnd.
- Juli 2019 var på kontroll, jeg var litt frustrert fordi eggløsningstestene ikke hadde slått ut hver syklus, noe jeg trodde Letrozol skulle fikse, han mente det var 95% sjans å få eggløsning av Letrozol. Slimhinna virket bedre synes han så da hadde det virket, men han mente at neste steg da ville være IVF for oss hvis dette ikke virket.
- August 2019 sendte gynekolog henvisning til Haugesund Fertilitetspoliklinikk og vi fikk konsultasjonstime i desember.
- Desember 2019 første møte med Haugesund og IVF..
- Januar 2020 startet på Progynova 22.01
- Februar 2020 startet på Bemfola 12.02

Mine tre bestevenninner fikk vite at vi prøvde å bli gravide da vi startet og alle tre fødte i tre nydelige barn i løpet av våren 2019. (Deres tredje og andre barn) Noen ganger føles det som vi er de eneste rundt oss som ikke har barn og blir derfor fort eksludert uten at det er noens hensikt å ekskludere oss. Håper inderlig på at vi skal få lovt å bli foreldre snart, og jeg har alltid hatt en drøm om å gå gravid og kjenne på det mirakelet det er at en helt nytt levende menneske vokser seg til inni meg.
 
Last edited:
Dette skrev jeg etter mitt første møte med gynekolog angående ufrivillig barnløsheten. Er ganske langt og gjentagende, men beholder den slik jeg skrev den ned der og da.

Å leve mitt verste mareritt - min største frykt å ikke kunne få barn
Vi har ikke fått beskjed om at vi ikke kan få barn. Har heller ikke funnet noe konkret som er galt. Likevel blir vi nå under kategorien "infertile" eller "ufrivillig barnløse" fordi vi har prøvd over et år og ikke blitt gravide.
Dit er mange som har prøvd lengre og likevel lykkes så det kan være en midlertidig knagg.
For skulle den vise seg å bli permanent, ville det vært mitt verste mareritt og min aller største frykt.

En utredning vi hadde gav oss absolutt ingen svar. Verken negative eller positive. Han var litt usikker på sædprøven, den så ok ut trodde han, men kanskje ikke helt. Han undersøkte meg og sa at alt var normalt, men slimhinnen i livmoren var ikke helt slik han ønsket. Uten noen særlig svar var konklusjonen at uregelmessig syklus gjorde det vanskelig for oss, så vi fikk resept på noen piller som skulle hjelpe med eggløsningen. Vi skulle prøve det i et halvt år og hvis ikke noe skjedde skulle vi komme tilbake og da virket det som om eneste neste løsning er IVF. Jeg er litt usikker på det, vet jo på mange måter at jeg vil prøve hva som helst, men med IVF dukker det opp noen etiske spørsmål og jeg vet ikke hva mannen min tenker om det.

Alle rundt meg sier at jeg ikke må stresse, så jeg forsøker å ta det rolig og gi i fra meg kontrollen. For jeg vet at dette ikke er noe jeg kan kontrollere. Likevel er det fort gjort å tenke at det er noe jeg gjør galt. Spiser feil, gjør noe feil, beveger meg for lite osv. Vi er kun på måned to av seks så jeg har jo ingen grunn til å stresse, da jeg vet det kan ta litt tid. Likevel er det lettere sagt enn gjort.

Min største drøm er å bli mor og kunne bære fram vårt friske barn. Det er ekstra tungt når det stadig vekk dukker opp nye gravide rundt meg. Nesten alle mine nærmeste er gravide, har nettopp født eller/og har barn fra før. Mine beste venninner ble alle gravide etter at vi hadde startet å prøve og de prøvde nesten ikke. Jeg som hadde håpet å få gå gravid sammen med dem. Det er tungt. Jeg er utrolig gla på deres vegne, selv om jeg også verker inni meg av misunnelse og sorg over mitt barn som ennå ikke har kommet.

Noen ganger er det så tungt og slitsomt at jeg ikke orker å være rundt dem. Mine beste venninner som jeg er så glad i, bare fordi de er så heldige som skal få et barn. Jeg vet jeg er urettferdig mot dem, men det er vanskelig å forklare virvaret av følelser og da kan det virke lettere å bare være hjemme. Jeg liker ikke å være sjalu, men det virker i blant så urettferdig hvordan så mange kun kan "se" på hverandre for så å bli gravide momentant, mens vi må prøve og prøve og ingenting skjer.

Det er ikke det at jeg ikke liker å prøve, sexlivet vårt har faktisk tatt seg opp og som oftes nyter vi hverandre, selv om det noen ganger kan bli litt klinisk eller "pliktaktig". Det jeg ikke kan fordra er de to ukene med uvisshet. Der jeg prøver å holde meg rolig, ikke ha for høye forventninger, men likevel tillate meg selv å håpe litt. For så å kjenne stikkene i hjerte når mensen kommer. Jeg forsøker å lytte til kroppen, kjenne etter på tegn og symptomer, men til ingen nytte.

Jeg sier til meg selv at vi bare må prøve igjen, en gang til så går det. Men sorgen over det som ikke ble er så overveldende noen ganger at jeg mister pusten. Da frister det å bare gi opp.
 
Hvordan forklare for andre den smerten?
Den smerten som forfølger meg hvorhen jeg går
Smerten jeg aldri så komme
Smerten over sorgen
Sorgen over noe som aldri ble
På nytt og på nytt smerten kommer
Igjen hver måned
Tapet over noe som ikke ble
Det ble ikke liv denne gangen heller
 
Det er ensomt å være alene
Det er om du bare er du
eller om dere er to
og så gjerne skulle vært fler
Likevel er det ikke lett for andre å forstå
at selv om man er to kan en være for få
 
Sorgen over noe som ikke har blitt
kan være vanskeligere å dele
enn sorgen over noe som var
 
den følger etter meg
jeg sitter fast
lengselen er for stor

håpet er seigt
det forsvinner ikke
vil jeg at det skal bli borte?
 
Er det for tungt å håpe?
På nytt og på nytt
håpe at jeg en dag
får lovt til å møte deg
holde deg i mine armer
kysse deg på pannen
og si: Velkommen hjem!
 
Hei og velkommen til forumet! Veldig synd å høre at dere har prøvd så lenge uten å ha kommet i mål. Men nå har dere i det minste en henvisning til ivf, fint å ha noe å se fram mot. Og for hver dag er vi ett steg nærmere babydrømmen :) Selv om det ofte ikke føles sånn ut når man står midt oppi det.

Jeg har selv prøvd siden juli 2018 og har litt de samme funnene som deg på utredningen. Vi har time hos gyn for henvisning til ivf om noen uker. Veldig blandede følelser rundt det, er både letta fordi jeg kan legge det i andres hender, samtidig som jeg er redd for at ikke det heller skal gå. Men vi får hjelp, og det er en god ting.

Masse lykke til med prøvingen og ivf-reisen! Hadde jo vært fantastisk om det klaffa før timen i desember da :Heartred
 
Spøkelse skrev:
Hei og velkommen til forumet! Veldig synd å høre at dere har prøvd så lenge uten å ha kommet i mål. Men nå har dere i det minste en henvisning til ivf, fint å ha noe å se fram mot. Og for hver dag er vi ett steg nærmere babydrømmen :) Selv om det ofte ikke føles sånn ut når man står midt oppi det.

Jeg har selv prøvd siden juli 2018 og har litt de samme funnene som deg på utredningen. Vi har time hos gyn for henvisning til ivf om noen uker. Veldig blandede følelser rundt det, er både letta fordi jeg kan legge det i andres hender, samtidig som jeg er redd for at ikke det heller skal gå. Men vi får hjelp, og det er en god ting.

Masse lykke til med prøvingen og ivf-reisen! Hadde jo vært fantastisk om det klaffa før timen i desember da :Heartred
Klikk for å utvide …
Ja det er jo litt sånn deilig å ha en slags plan, men hver måned føles så lang så det er litt kjipt å vente. Har hørt om folk som blir gravide i ventetiden, tviler likevel på vi er så heldige. Hadde jo vært fantastisk likevel. Håper det går greit med henvisning og IVF reisen for dere og! <3
 
Du er veldig flink til å sette ord på følelsene dine! Det er kjempe bra!
Denne reisen er beintøff. Jeg håper virkelig at IVF vil fungere for dere.
Dere skal inn til forsamtale i desember? Vi starter opp igjen med medisiner i slutten av des. Skal ha uttak uke 2 hvis alt går etter planen.
 
Daydream skrev:
Du er veldig flink til å sette ord på følelsene dine! Det er kjempe bra!
Denne reisen er beintøff. Jeg håper virkelig at IVF vil fungere for dere.
Dere skal inn til forsamtale i desember? Vi starter opp igjen med medisiner i slutten av des. Skal ha uttak uke 2 hvis alt går etter planen.
Klikk for å utvide …
Takk, jeg kjenner at jeg trenger å skrive for å få et utløp i alt kaoset av følelser. Jeg har skjønt det er tøft ut i fra det jeg har lest på forumet, og vet jeg trenger å jobbe med meg selv for å klare å stå i det.
Ja vi skal inn til forsamtale i desember, så aner ikke noe om hvor lenge vi må vente etterpå for å starte behandlingen. Er både spennende og litt stressende. Håper alt går etter planen :Heartred
 
SmerteiHjerte skrev:
Takk, jeg kjenner at jeg trenger å skrive for å få et utløp i alt kaoset av følelser. Jeg har skjønt det er tøft ut i fra det jeg har lest på forumet, og vet jeg trenger å jobbe med meg selv for å klare å stå i det.
Ja vi skal inn til forsamtale i desember, så aner ikke noe om hvor lenge vi må vente etterpå for å starte behandlingen. Er både spennende og litt stressende. Håper alt går etter planen :Heartred
Klikk for å utvide …

Får håpe dere får kort ventetid :) Noen ganger, så kjører de på med en gang :)
 
Tanker jeg skrev ned da vi fikk time hos Fertilitetspoliklinikken i Haugesund:

Tanker om IVF
Ballen har begynt å rulle, selv om jeg ikke vet om jeg liker hvor den er på vei.
Søknad om IVF behandling er godkjent og vi har fått time til konsultasjon i desember.
Hvordan vi går frem etter dette vet jeg ikke, står i brevet at vi skulle ta kontakt når vi ville starte behandlingen.
Det blir antagelig ikke før etter jul og vi vet ikke hvor lenge vi må vente eller hvor lang tid det vil ta.
Jeg er veldig usikker på hvordan jeg kommer til å takle hormonbehandlingen og nedturene hvis forsøkene ikke blir en suksess.
Nå skal jeg teste å se om jeg har endometriose fordi før vi eventuelt starter IVF behandlingen må være ferdig utredet.
Og gynekologen min har kun gjort noen få undersøkelser. Det virker ikke som han er interessert i å finne ut noe særlig.
Han sa at mest sannsynlig var mine varierende sykluser som gjorde at vi ikke var blitt gravide og i tillegg var slimhinnen min litt dårlig. Hormonpillene jeg fikk skulle hjelpe på begge deler. Og hvis ikke det gikk var IVF det neste logiske steget.
Problemet er at jeg har lest så mye forskjellig når det kommer til endometriose og barnløshet og IVF.
Noen mener at det ikke har noe å si, andre mener at det kan gjøre det vanskelig for egget å feste seg.
Å finne utav om jeg da har endometriose kan være lurt før vi starter på behandling for å vite hvordan vi skal gå fram.
Jeg er likevel redd for at de ikke kan finne utav om jeg har endometriose. Da vil jeg være på samme plass jeg var bare 4000,- kroner fattigere. Jeg håper virkelig de finner utav det, og jeg håper på en måte at jeg har endometriose, at de finner det på MR. Fordi det er en forklaring, både på smerten og på hvorfor vi ikke har blitt gravide enda.
Det er så mye følelser og tanker rundt dette. Jeg kjenner det tar for mye av meg og jeg sliter med å få plassert det. Jeg vil jo dette, men akkurat nå er det litt altoppslukende at jeg ikke vet om jeg klarer å gjennomføre det.

Oppdatering:
De kunne ikke finne noe på MR, men han mannen sa det kunne være det fremdeles var noe, men siden det ikke viste på MR var det ikke noe hensikt å operere. Stod på notatene at det var en del cyster på eggstokkene, men det nevnte han ikke noe om, og det kan jo for alt jeg vet være vanlig (slike som forsvinner ved ny syklus)
 
Smerten rundt å prøve lenge

Hvorfor er det så vanskelig å snakke om dette? Å finne de rette ordene? Vite hvem du kan si dem til? Hvem som vil høre? Er det så tabu? Er det så vanskelig fordi det ikke er vanlig å snakke om sexlivet sitt til andre? Det er jo bare kleint ikke sant? Men handler ikke dette så mye mer er enn et privat samliv?


Hele samfunnet er bygd opp rundt samfunnsstrukturen «familie», det å få barn, å gå gravid er synlig og på mange måter offentlig. Men fraværet av barna det blir en skjult sorg. For å innrømme at en ikke får det til det ville jo være et nederlag. Med alle de mannfolkene rundt som skryter av at de er fulltreffere, og alle kvinnene som bare ops der ble jeg gravid og «ops I did IT again». Da føler du deg fort som det kinesiske paret hos legen etter mange år med prøving måtte få forklart hvordan selve akten skulle gjennomføres, og hadde gjort det feil i alle år.


Er det meg det er noe galt med? Er jeg ødelagt? Kan jeg i det hele tatt kalle meg kvinne? Kone? Når jeg ikke kan gi min mann barn? Eller er det han det er noe galt med? Han som ikke er særlig engasjert. Han som ikke endrer dietten eller forsøker ulike «Hail Marys» for å bedre sædkvaliteten. Han som ikke var klar så vi måtte vente et år til, det kunne jo gå fort.


Alle spekter av følelser strømmer gjennom meg hver måned, og noen måneder er jeg glad for at den fysiske smerten blir så stor at den gir meg litt pause. Uansett hvor forberedt jeg var på at nå var det mensen som var på vei ikke en liten spire, kom det likevel alltid en tåre eller to.


I starten tørket jeg dem bort, tok meg sammen og kjempet meg videre. Etterhvert var det mer og mer krevende og jeg måtte ta på meg en maske for å komme meg gjennom møte med andre mennesker. Det ble også mer og mer krevende. Tilslutt var det for krevende, tårene presset på konstant når jeg møtte andre mennesker. Nesten hva helst kunne presse tårene til overflaten, som å se andre gravide, familier eller barnevogner.


Det ble lettest å ikke utsette meg for den smerten så jeg stengte smerten inne og verden ute. Jeg nummet meg med TV og andre ytre stimuli. Jeg trakk meg bort fra venner, familie og mannen min. Orket ikke kjenne på smerten. Uheldigvis kan jeg ikke velge hvilke følelser jeg kan kjenne på og hvilke jeg ikke vil kjenne på. Da ble det lettest å bare unngå alle.

Jeg kjenner igjen mønsteret, har gått gjennom store deler av livet med følelsene i en liten boks. Det fungerer dårlig i lengden.


Jeg innså at jeg måtte la meg selv kjenne på smerten. Jeg måtte tillate meg selv å være i sorgen. Finne måter jeg kunne sørge uten å la smerten ta overhånd. Finne ut hvordan jeg kunne sette ord på noe av kaoset som var inni meg. Det som var så overveldende at jeg ikke orket tanken på å kjenne på noe av det.


Jeg tror ikke jeg er alene i å være forvirret, full av følelser og bekymringer i denne prosessen. Jeg skulle ønske at det var en naturlig akseptert samfunnskategori for oss. At vår sorgprosess ble tatt på alvor og tilbudene var mange og gode.


Er det noe vi kan gjøre? Kan tilbudene bli bedre? Vil flere forstå og akseptere vår sorg selv om den ikke er like synlig eller håndfast som andres?
 
Du kom ikke denne gangen heller
Kanskje neste gang, tørr jeg håpe?
Jeg vil så gjerne
Kan nesten ikke vente på å få møte deg

Du? Min kjære
Hvor er du?
Jeg håper jeg snart
får møte deg
 
Ventetiden i lengtetiden.

Helt ærlig så har det vært pyton å vente når jeg så inderlig lengter etter å få komme i gang, gjøre noe for å møte vårt framtidige barn. Jeg har fremdeles tatt letrozol, men etter 6 mnd uten særlig resultat var de 3 siste syklusene med letrozol veldig halvhjertet. Jeg hadde liksom ikke troa på at det ville hjelpe. Likevel tok jeg pillene i denne ventetiden. Ventetiden fra vi ble henvist til vår første konsultasjon. 4 måneder det virker liksom ikke så ille. Det går jo fort når en bare tenker på noe annet.

Problemet har vært at jeg ikke har klart å tenke på noe annet og jeg har vært innom hele spekteret av følelser. Vært innom verst tenkelige scenarioer og håpefulle dagdrømmer om et nydelig barn i mine armer. Tiden sneglet seg videre, men jeg har følt at jeg har sittet fast. Ikke kunne gjøre noe. Jo jeg kunne sikkert gjort masse for å forberede meg og kroppen. Gått ned i vekt, spist sunt og kuttet ut koffein. Jeg kunne garantert vært flinkere å være i bevegelse og aller helst trent jevnlig. Men jeg maktet det ikke. Faktisk kjentes det ut som jeg ikke maktet noe i blant. Det kunne være nok bevegelse å gå fra sofaen til kjøleskapet. Jeg følte jeg satt fast.

Fordi jeg har vært gjennom runder med depresjon tidligere i livet ser jeg klart varsellampen som lyser. Så jeg måtte forsøke å ta følelsene mine på alvor og akseptere meg slik jeg var akkurat da og hva jeg trengte akkurat da. Jeg klarte ikke å forberede kroppen på hva som kom, fordi jeg hadde nok med å forberede meg mentalt. Heldigvis hadde vi litt "pause" fra prøvingen i den forstand at jeg ikke lenger orka å tisse på pinne x antall dager i måneden for å finne sexdagen. Jeg lese en god bok som hjalp meg å forsøke å se på hva som gir meg glede i de små tingene rundt meg. Jeg forsøkte på å la meg kose meg og likevel være trist. Ikke bare gjøre ting for å "numme" meg, slippe å føle på smerten, men også gjøre ting som forsterker følelsene både de gode og de vonde. Å gå i samtaleterapi der jeg kan velge hva jeg vil snakke om og likevel kunne dele med noen alt det kaoset jeg bærer på har vært godt, der hun hjelper meg å se at jeg må akseptere meg selv slik som jeg er nå og ikke bare prøve å finne tilbake til den jeg var før alt dette. At jeg fremdeles er meg, bare det ser litt annerledes ut og at det vil være med å prege meg som person. Jeg kan akseptere at jeg kan vokse gjennom smerten og hvis jeg velger la den bidra til at jeg blir sterkere. Selv om det høres helt klisje og banalt ut akkurat nå. Jeg vet i hvert fall at når jeg gjør små ting som gir meg glede og gjør at jeg kan kose meg så har ikke dagen bare vært dritt.

Selv om tiden har gått så sakte er det merkelig nok desember allerede!
Jeg er ikke klar for desember. Men det bryr ikke desember seg om. Spent og ganske nervøs ser jeg fram til konsultasjonen neste uke. Litt livredd og bekymret samtidig som jeg føler meg utrolig heldig, at jeg får være med på en spennende reise. Skulle bare ønske det fantes en garantert lykkelig slutt, da hadde jeg kanskje klart å gitt enda mer.

Så da begynner jo kvernen å gå igjen da, hvordan kommer det til å gå?
Hva skal jeg spørre om? Hva kommer de til å si? Tenk om...bla bla bla. Mannen min synes jeg alt for ofte tenker på alt som kan skje, han er litt mer sånn vi får se når vi kommer dit type.

Så har altså konsultasjon i Haugesund på tirsdag i forhold til å starte opp med IVF behandling.
Har dere noen tips til hva jeg bør spørre om? Noe jeg bør vite?
 
Da var første konsultasjon overstått og vi er like hele. Mannen hadde en god opplevelse og var veldig positiv på at dette skal gå bra. Han er så og si alltid positiv og er en evig optimist så var ikke overraskende. Han hadde rett i at alt så bra ut og de som jobbet der var super hyggelige. Det som slo meg i fleisen var derimot hvor lenge vi igjen må vente. Jeg trodde jeg på forhånd prøvde å forberede meg på at det kunne være det tok litt tid før vi kom i gang. Men var ikke forberedt på å vente så lenge! Det var ikke ledig før tidligst i mars hvis alt var i orden da. Nye 4 måneder å vente.. For noen er kanskje en måned eller to ikke så lenge, men jeg synes en måned i dette gamet er utrolig lang og vond. Så jeg er nødt til å finne ut en bedre måte å takle ventetiden på.

Det var og litt usikkerhet rundt det at jeg hadde oppgitt at jeg har vært gjennom en depresjon, og de ville da forsikre seg om at det var forsvarlig for oss å få barn, at jeg ikke skulle bli syk igjen. Så han synes det var litt uheldig at jeg hadde byttet fastlege så ofte så da kjente ikke den nye fastlegen meg så godt. For han var nødt til å snakke med fastlegen min om hvordan psyken min var nå. Jeg gav han heldigvis også navnet til min samtaleterapeut for hun kjenner meg bedre. Kjenner det er urettferdig hvis det at jeg har vært deprimert skal «ødelegge» for oss. Jeg har jobbet gjennom mye og forsetter å trene meg opp/ forebygge ved å ta tak i ting underveis og bruke verktøy jeg har lært gjennom årene.
Jeg er helt for at de er strenge og må vite at det er forsvarlig å la et par få bli foreldre, jeg vet hvor skadelig det kan være å vokse opp med psykisk syke foreldre da min mor var syk da jeg var liten. Likevel så virker det så urettferdig for det er så lett å se rundt seg å finne foreldre som ikke nødvendigvis er «FIT to be a parent» men som bare plutselig ble det helt spontant. Så ja som vanlig masse følelser som jeg må akseptere og gi plass men ikke la de ta overhånd.
 
Du skriver så fint,så sårt. Blir helt rørt jeg. Jeg vet du får det du ønsker til slutt. Bare føler det på meg. Stor klem❤️
 
Nå er det lenge siden jeg har skrevet her. Det har vært litt fullt i hodet og jeg har slitt med å sette ord på tankene mine. Likevel vet jeg at det er godt for meg å skrive, så da prøver jeg å tvinge meg selv til å starte igjen. Her kommer en slags oppsummering av tiden etter konsultasjonen 10 des til nå.

10 desember fikk vi vite at vi tidligst kunne starte behandlingen i mars, og kun da hvis vi hadde fått klarsignal fra fastlegen. Så etter å ha snakket med noen andre IVF-damer bestilte jeg time hos fastlegen, og kjente at jeg ville gjøre alt jeg kunne for å få klarsignal fra legen så fort så mulig. Slik at ventetiden vert fall ikke ble enda lenger på grunn av at de ventet på svar fra fastlegen.
Første timen la jeg alle kortene på bordet, og forklarte hva legen i Haugsund trengte fra fastlegen. Fordi jeg på forhånd var så nervøs og ikke visste helt hva jeg skulle si for å forklare min situasjon hadde jeg sittet oppe sent kvelden før å skrevet en "novelle", en kort versjon av hendelsesforløp som jeg tenker har vært med å bidratt til min depresjon. Da jeg kom til legen fikk jeg ikke snakket noe særlig om det, men fikk god bekreftelse på at han hadde kompetanse på psykisk helse og han var oppriktig interessert i å hjelpe meg. Vi satte opp en ny time der jeg skulle få spørsmål å svare på i forkant å ta med til ham på minnepinne, jeg nevnte "novellen" og han sa at jeg også kunne legge med den.

Så neste time møtte jeg spent med mye sårt på en liten pinne. Han leste gjennom det jeg hadde skrevet mens jeg satt der, og kjente litt på uro. Tenk om han tror jeg er gal. Alt det merkelige jeg har tatt med, hvordan hodet mitt fungerer og mine refleksjoner. Det ble plutselig veldig sårbart. Heldigvis fikk vi en god samtale og jeg opplevde at jeg fikk si det jeg trengte samtidig som han virkelig møtte meg i den smerten jeg har båret med meg gjennom livet. Han sa til og med at med det jeg opplevde så var det ikke rart at jeg reagerte med en depresjon. Han hadde tillit til meg, og jeg som hadde så dårlig førsteinntrykk av ham fikk også tillit til ham. Det er utrolig godt å vite at jeg da lett kan ta kontakt med ham hvis jeg har behov, og han vet nok til at jeg vil slippe å forklare meg hele tiden.

På mange måter så var det godt for meg å gå gjennom den prosessen. Jeg var veldig sur først, fordi jeg på mange måter har vært takknemlig for min depresjon og følte nå plutselig at det skulle være et hinder for vår framtid. Selv om mye av det hadde jeg allerede bearbeidet opp til flere ganger, var dette første gang jeg satt meg ned og fikk skrevet et slags hendelsesforløp. Det gjorde godt å sette ord på smerten.

Etter jeg skrev det distanserte jeg meg litt fra det igjen, tenkte ikke så mye på det. Var mer opptatt av at fastlegen skulle gi klarsignal til Haugsund. Da januar kom og dagene gikk uten at jeg hørte noe måtte jeg ringe til dem. Legene hadde visst vært på kurs den uken så hun visste ikke noe, men de skulle ringe meg opp igjen neste uke. Da telefonen jeg hadde så lenge ventet på kom og med gode nyheter var jeg helt i ekstase. Ikke bare hadde legen gikk klarsignal til start, men det var også kommet en åpning i februar. Så jeg skulle starte på østrogentabletter allerede i slutten av januar. Å gå fra lang nærmest ubevegelig ventetid til å plutselig få beskjed om å starte på medisiner om to uker var helt surrealistisk. Jeg var så glad, helt til vi fikk brevet fra Haugesund og leste at mannen ikke måtte ha høy feber 3 måneder før.

Jeg ringte Haugesund og de gav meg to alternativ: enten å utsette (what!? å måtte vente enda lenger), eller å ta en sædprøve før jeg går i gang med sprøyter. Så da var det bare å vente å se hva sædprøven sa. Mye venting i dette gamet. Jeg som alltid har vært dårlig på å vente får virkelig trent opp tålmodigheten min. Fikk et diffust svar på sædprøven, men den var ganske lik sist, så Haugesund sa jeg kunne starte på sprøyter som planlagt. OG nå kjennes det ut som ventetiden har gått fort plutselig. For på onsdag skal jeg starte med Bemfola.

Selvsagt er jeg spent og litt gira på å komme i gang. Samtidig kommer bare nye bekymringer, hvordan kommer kroppen til å reagere? Hvor lenge må jeg gå på sprøytene? Hva om ingen egg er modne? Eller ingen blir befruktet? Og så vet jeg jo at det ikke er noen vist å gå å bekymre seg. Så jeg prøver å håpe at i mars er jeg gravid, men samtidig være realistisk at det kan være vi trenger flere forsøk. Akkurat der er jeg nå, midt i mellom, frem og tilbake annethvert minutt kjennes det ut som. Å ikke tenke på det, det klarer jeg i alle fall ikke. Vet ikke om det er bivirkninger av tablettene eller mensen som er ansvarlig for mitt synkende humør. Kanskje er det bare en del av det å være ufrivillig barnløs? Det lange ventingen, de konstante bekymringene og den snikende skyldfølelsen? Jeg skal uansett prøve å gjøre mitt beste å finne små gleder i hverdagen og på samme tid tillate meg selv å synes at dette er en utrolig tung og frustrerende situasjon å være i. Jeg er glad for å få hjelp, til og med spent! Men for all del skulle jeg mye heller bare vært fertil...for dette unner jeg ingen.
 
Back
Topp