Junilykke2015
Forelsket i forumet
Huff, føler sånn med deg. Håper det bedrer seg før barnet kommer 
Drittlei samboer og barnefar :(
- Trådstarter Camilla87
- Opprettet
Camilla87
Betatt av forumet
Personligetsforstyrrelser er jo kun et samlebegrep mellom flere type totalt ulike diagnoser, så du kan jo ikke si at å være psykopat er beslektet med alle andre type personlighetsforstyrrelser. Det er vidt forskjellige diagnoser du snakker om.
Det blir jo som å å si at det å ha en depresjon som diagnose er beslektet med å være psykopat. Kun fordi begge deler er diagnoser.
Selvfølgelig er det for mange alvorlig å ha en personlighetsforstyrrelse. Men dette kommer også i grader. Og som sagt i så mange totalt ulike former som på ingen måte minner om hverandre (annet enn at det er psykiatriske diagnoser eventuelt)
I mitt (hans) tilfelle da, siden jeg var den som tok det opp, så handler det om en diagnose som er satt i tenårene. Det er stor grunn til å tro at mye av trekkene som sa ble vurdert til denne personlighetsforstyrrelsen ikke ville vært de samme i dag. Han var i en totalt annerledes livssituasjon og heller ikke samarbeidsvillig ift behandlerne. Profesjonelle vi har snakket med siden har vært interessert i å "behandle" han igjen for å se hvordan han ligger an ift. diagnosen nå. Kanskje ville de endret den, fjernet den eller kanskje ville den vært lik, men med andre type personlighetstrekk som ligger til grunn. En personlighetsforstyrrelse trenger ikke være en absolutt og definitiv diagnose. De er vanskelige å stille. Og mange av oss vil antagelig oppfylle flere av "kriteriene" til mange rare diagnoser
Så jeg er ikke enig med deg at det trenger å være så dramatisk å eventuelt ha en slik diagnose.
For noen er det alltids mer alvorlig enn for andre. Men for mange så vil det være i veldig liten grad det påvirker livskvaliteten Heldigvis
Det blir jo som å å si at det å ha en depresjon som diagnose er beslektet med å være psykopat. Kun fordi begge deler er diagnoser.
Selvfølgelig er det for mange alvorlig å ha en personlighetsforstyrrelse. Men dette kommer også i grader. Og som sagt i så mange totalt ulike former som på ingen måte minner om hverandre (annet enn at det er psykiatriske diagnoser eventuelt)
I mitt (hans) tilfelle da, siden jeg var den som tok det opp, så handler det om en diagnose som er satt i tenårene. Det er stor grunn til å tro at mye av trekkene som sa ble vurdert til denne personlighetsforstyrrelsen ikke ville vært de samme i dag. Han var i en totalt annerledes livssituasjon og heller ikke samarbeidsvillig ift behandlerne. Profesjonelle vi har snakket med siden har vært interessert i å "behandle" han igjen for å se hvordan han ligger an ift. diagnosen nå. Kanskje ville de endret den, fjernet den eller kanskje ville den vært lik, men med andre type personlighetstrekk som ligger til grunn. En personlighetsforstyrrelse trenger ikke være en absolutt og definitiv diagnose. De er vanskelige å stille. Og mange av oss vil antagelig oppfylle flere av "kriteriene" til mange rare diagnoser
Så jeg er ikke enig med deg at det trenger å være så dramatisk å eventuelt ha en slik diagnose.
For noen er det alltids mer alvorlig enn for andre. Men for mange så vil det være i veldig liten grad det påvirker livskvaliteten
Heldigvis 
Takk for fin tilbakemelding
Du virker som en tålmodig og sterk jente som tåler mye, og det står det respekt av.
Jeg er kanskje mer kravstor og forventer tidvis "mye". Selv om jeg ikke ser på det helt sånn selv. For meg er det gitt at han skal gjøre litt ekstra for meg når jeg er gravid og dårlig. Jeg er veldig på den at "det er min kropp, det er jeg som sliter, vær glad du er frisk og rask og slipper å være kvalm, spy, ha vondt i bekkenet og her og der i 9 mnd, for så å måtte føde" SLUTT Å KLAG! Haha...
Men jeg skjønner hva du mener med at han er redd. Samboern min har nok også vært mye redd og bekymra, og det er klart det ikke er noe stas å være "Pårørende" heller.
Det som er med mange menn er at de er så innmari dårlig på å uttrykke følelser. De bare ligger der og ulmer og skaper dårlig vibber, mens man må gjette seg til hva de egentlig tenker og føler.
Hvertfall er det sånn her ofte...
Lykke til videre du ogå!
Jeg tror det er veldig vanskelig å være pårørende for oss som ikke har det så godt under svangerskap eller annen sykdom. Men jeg tror det er viktig å være raus med hverandre for å komme helskinnet igjennom det
Noen ganger har jeg sagt tydelig i fra om at det er jeg som tar risikoen for at vi skal få barn. Spesielt når han har klaget over å måtte ta stallarbeidet hos hesten når jeg humpet meg rundt på krykker.. der har vel vært de største kranglene våres, da jeg hater å ikke ha kontroll og ting på min måte hos hesten min, også kommer han å klager over at han må gjøre noe som jeg vil så veldig gjerne gjøre, men ikke kan..
Ellers følte jeg det var litt komisk når han lå med influensa og var sååå dårlig, så jeg ordnet mat/drikke/smertestillende /hev han i dusjen og tok dyrene, mens jeg løp innom do for å spy, humpet rundt på krykkene og sov mellom slagene.. da fikk han litt dårlig samvittighet for all klagingen og surmulingen. Varte vel en uke etter han var syk til han glemte hele greien
Men for å hjelpe deg, kan det være lurt å ha en annen person du bare kan dumpe all frustrasjon på. Der har jeg min mor, og det hjelper veldig å bare få tømt seg til henne før jeg evt tar noe opp med sambo. Da klarer jeg å ta ting opp mer konstruktivt, og jeg har sortert nok i mine tanker til at han faktisk kan komme til ordet og fortelle hva han tenker og føler
da er jeg også mer åpen til å spørre hva han mener - i stedet for å bli sinna om han sier noe jeg ikke forstår eller synes er urettferdig ofte så misforstår jeg budskapet, og når jeg graver og spør så blir vi ofte enige til slutt, eller så blir vi enige om å være uenige Det er ekstremt tungt å stå i sånt, spesielt når en er fysisk sliten , psylisk sliten og i tillegg har alle gravid hormonene som løper løpsk i kroppen vår.
Jeg håper for deres begges del at dere har noen å prate med, og at gjerne han kan få hjelp fra fagfolk slik at han hvertfall kan sette bedre ord på hva han opplever. Da kan det forhåpentligvis bli lettere for dere begge
Frøbert2016<3
Elsker forumet
jeg fikk litt sånn "herregud, er han 12 eller?" følelse da jeg leste.. men jeg lurer rett og slett på om han hadde hatt godt av å snakke med noen..? eller hva om dere drar til familieterapaut? Har hørt at det skal hjelpe
Camilla87
Betatt av forumet
Jeg tror det er veldig vanskelig å være pårørende for oss som ikke har det så godt under svangerskap eller annen sykdom. Men jeg tror det er viktig å være raus med hverandre for å komme helskinnet igjennom det
Noen ganger har jeg sagt tydelig i fra om at det er jeg som tar risikoen for at vi skal få barn. Spesielt når han har klaget over å måtte ta stallarbeidet hos hesten når jeg humpet meg rundt på krykker.. der har vel vært de største kranglene våres, da jeg hater å ikke ha kontroll og ting på min måte hos hesten min, også kommer han å klager over at han må gjøre noe som jeg vil så veldig gjerne gjøre, men ikke kan..
Ellers følte jeg det var litt komisk når han lå med influensa og var sååå dårlig, så jeg ordnet mat/drikke/smertestillende /hev han i dusjen og tok dyrene, mens jeg løp innom do for å spy, humpet rundt på krykkene og sov mellom slagene.. da fikk han litt dårlig samvittighet for all klagingen og surmulingen. Varte vel en uke etter han var syk til han glemte hele greien
Men for å hjelpe deg, kan det være lurt å ha en annen person du bare kan dumpe all frustrasjon på. Der har jeg min mor, og det hjelper veldig å bare få tømt seg til henne før jeg evt tar noe opp med sambo. Da klarer jeg å ta ting opp mer konstruktivt, og jeg har sortert nok i mine tanker til at han faktisk kan komme til ordet og fortelle hva han tenker og føler
Det er ekstremt tungt å stå i sånt, spesielt når en er fysisk sliten , psylisk sliten og i tillegg har alle gravid hormonene som løper løpsk i kroppen vår.
Jeg håper for deres begges del at dere har noen å prate med, og at gjerne han kan få hjelp fra fagfolk slik at han hvertfall kan sette bedre ord på hva han opplever. Da kan det forhåpentligvis bli lettere for dere begge
Kanskje det hjelper å ha hest!?
Det virker som du har holder humøret oppe og har kontroll over deg selv og dine reaksjoner hvertfall. Så bra for deg/dere! Skal aboslutt ta til meg noe av det du sier. Selv om man vet om det, så er det jammen ikke lett å være så fornuftig i praksis når det kommer til stykke. F.eks denne kvalmen, den tar fra meg all livslyst. Jeg vil helst bare sove vekk disse månedene, og det klarer jeg også fint om jeg har muligheten. Hater å gå være kvalm konstant, ikke kunne gjøre så mye før jeg blir verre og evt spyr. Ikke kan jeg lage mat og rydde kjøkkenet som en normal person før jeg brekker meg eller spyr igjen. Usj!
Helt enig i det med å få ut frustrasjon på noen andre, det kan være lurt! Kanskje jeg skal begynne å få den ut her inne, haha. Var jo litt det innlegget mitt var ment til i utgangspunktet.
Camilla87
Betatt av forumet
jeg fikk litt sånn "herregud, er han 12 eller?" følelse da jeg leste.. men jeg lurer rett og slett på om han hadde hatt godt av å snakke med noen..? eller hva om dere drar til familieterapaut? Har hørt at det skal hjelpe
Haha, det har jeg lurt på og mange ganger
Men tror mannfolk er 12 år for alltid på endel områder Men ja, jeg skal prøve å få han med på begge deler!
Kanskje det hjelper å ha hest!?
Skal aboslutt ta til meg noe av det du sier. Selv om man vet om det, så er det jammen ikke lett å være så fornuftig i praksis når det kommer til stykke. F.eks denne kvalmen, den tar fra meg all livslyst. Jeg vil helst bare sove vekk disse månedene, og det klarer jeg også fint om jeg har muligheten. Hater å gå være kvalm konstant, ikke kunne gjøre så mye før jeg blir verre og evt spyr. Ikke kan jeg lage mat og rydde kjøkkenet som en normal person før jeg brekker meg eller spyr igjen. Usj!
Helt enig i det med å få ut frustrasjon på noen andre, det kan være lurt! Kanskje jeg skal begynne å få den ut her inne, haha. Var jo litt det innlegget mitt var ment til i utgangspunktet.
Hesten har garantert hjulpet meg
men når kvalmen var på det værste klarte jeg ikke å komme meg fra badet til sengen igjen, for spydde med en gang jeg bevegde meg. Var noen sinnsykt tøffe uker hvor jeg egentlig bare ville legge meg ned å dø.. men da hadde jeg hunden som lå å passet på meg og gav meg omsorg. Når kvalmen roet seg, og bekkenet ikke var blitt alt for gale enda, var hesten helt fantastisk. Fikk vogn bakpå så fikk jeg kommet meg ut på noen lufteturer før formen ble helt ødelagt igjen
Jeg har gode fristeder i både hund og hest, hvor jeg slipper unna tanker og bekymringer Kvalmen er noe drit ja! Den har kommet tilbake igjen her nå - men synes det er værst med oppkastene.. heldigvis kun 6 dager til termin, så ikke lenge igjen med disse plagene for meg.
Jeg heier på deg!!
Camilla87
Betatt av forumet
Hadde det akkurat sånn jeg også forrige gang! Kunne ikke gå fra soverommet til badet uten å legge meg ned i gangen for å hvile i frykt for å spy etter "anstrengelsen" av å gå de 10 meterne! Haha, herregud for et mareritt.
Det går heldigvis over, det er den eneste trøsten.
Det høres jo ut som en drøm da For en koselig hobby.
Åj, forrige gang fødte jeg når jeg hadde 6 dager igjen til termin
Lykke til!
Det går heldigvis over, det er den eneste trøsten.
Det høres jo ut som en drøm da
For en koselig hobby.Åj, forrige gang fødte jeg når jeg hadde 6 dager igjen til termin
Lykke til!
