Huff dette hørtes ikke lett ut.
Jeg tror jeg hadde prøvd å jobbet for at han gikk regelmessig til psykolog eller noen å snakke med hvertfall. Det høres jo ut som at han sliter med noe. Om dette vil bedre forholdet mellom dere er heller usikkert, men slik du beskriver det høres det ut som en person som har det vanskelig.
Min samboer har også slitt veldig gjennom graviditeten min nå. Jeg har ikke hatt et lett svangerskap, lå å spydde i mange mange uker, når kvalmen gav seg kom bekkenløsning og blodtrykksfall, og tilstanden var ganske krevende tidvis. Jeg klarte ikke å bevege meg alene fra seng til bad feks, besvimte i dusjen..
Når jeg var på det værste tror jeg at sambo var livredd. Noen dager turte han ikke å reise på jobb. Ikke ville han være med til jordmor eller lege å snakke om hvordan han opplevde dette, og på de litt bedre dagene mine så distanserte han seg helt og jobbet gjerne 16 timer i døgnet. Kom også flere raseri utbrudd om hvor lite jeg hjalp til hjemme og diverse annet. Men når jeg klarte å få han til å snakke (har heldigvis klart å knekke koden der), så bunner det hele ut i at han er redd for at noe skal skje med meg, han er redd for at baby i magen ikke har det bra.
Han har tidligere i familien opplevd at svangerskap ikke alltid går så bra, i tillegg har både venner og kjente vært veldig flinke til å fortelle alle skrekk historier om senaborter, dødfødsler, komplikasjoner under fødsler osv, noe som ikke hjelper på bekymring for noen av oss.
Jeg endte opp med å bytte jordmor for hun jeg hadde gav oss begge lite trygghet, og tvang han med til ny jordmor. Hun var flink å involvere han og tvinge ut svar fra han. Etter dette har han blitt mye tryggere. Har noen sinne utbrudd innimellom, men da går vi hver vår vei, puster og snakker sammen senere om hva det egentlig handlet om, på oppfordring fra jordmor.
I tillegg har jeg gjennom hele svangerskapet reist hjem til mine foreldre i perioder, slik at han har fått tid for seg selv hvor han ikke trenger å tenke på meg eller baby. Han har fått beskjeden om at noe skjer - så får han beskjed. Hører han ingenting så er alt bra med oss begge. Noe jeg tror har gitt han mye hjelp til å koble ut litt
Jeg kunne såklart ha klagd på at det er min kropp som går igjennom alt, det er jeg som kjenner på det og ikke minst det er jeg som skal igjennom risikoen med en fødsel. Ikke han.. men når han er sint eller distanserer seg opplever jeg det som at han innerst inne er redd for oss. Så jeg prøver å være tilstede for han.
Det høres likevel ut som at du har større utfordringer. Og jeg vil tro at den beste måten å hjelpe dere på er både evt par terapi, men gjerne terapi kun for han også. Det kan høres ut som at han trekker seg tilbake når dere har vært hos parterapeut sammen, med tanke på at det for det meste er du som har snakket..
Lykke til med svangerskapet! Jeg håper dere finner ut av dette, og at det til syvende og sist blir en løsning som dere begge har det godt med!
Jeg tror jeg hadde prøvd å jobbet for at han gikk regelmessig til psykolog eller noen å snakke med hvertfall. Det høres jo ut som at han sliter med noe. Om dette vil bedre forholdet mellom dere er heller usikkert, men slik du beskriver det høres det ut som en person som har det vanskelig.
Min samboer har også slitt veldig gjennom graviditeten min nå. Jeg har ikke hatt et lett svangerskap, lå å spydde i mange mange uker, når kvalmen gav seg kom bekkenløsning og blodtrykksfall, og tilstanden var ganske krevende tidvis. Jeg klarte ikke å bevege meg alene fra seng til bad feks, besvimte i dusjen..
Når jeg var på det værste tror jeg at sambo var livredd. Noen dager turte han ikke å reise på jobb. Ikke ville han være med til jordmor eller lege å snakke om hvordan han opplevde dette, og på de litt bedre dagene mine så distanserte han seg helt og jobbet gjerne 16 timer i døgnet. Kom også flere raseri utbrudd om hvor lite jeg hjalp til hjemme og diverse annet. Men når jeg klarte å få han til å snakke (har heldigvis klart å knekke koden der), så bunner det hele ut i at han er redd for at noe skal skje med meg, han er redd for at baby i magen ikke har det bra.
Han har tidligere i familien opplevd at svangerskap ikke alltid går så bra, i tillegg har både venner og kjente vært veldig flinke til å fortelle alle skrekk historier om senaborter, dødfødsler, komplikasjoner under fødsler osv, noe som ikke hjelper på bekymring for noen av oss.
Jeg endte opp med å bytte jordmor for hun jeg hadde gav oss begge lite trygghet, og tvang han med til ny jordmor. Hun var flink å involvere han og tvinge ut svar fra han. Etter dette har han blitt mye tryggere. Har noen sinne utbrudd innimellom, men da går vi hver vår vei, puster og snakker sammen senere om hva det egentlig handlet om, på oppfordring fra jordmor.
I tillegg har jeg gjennom hele svangerskapet reist hjem til mine foreldre i perioder, slik at han har fått tid for seg selv hvor han ikke trenger å tenke på meg eller baby. Han har fått beskjeden om at noe skjer - så får han beskjed. Hører han ingenting så er alt bra med oss begge. Noe jeg tror har gitt han mye hjelp til å koble ut litt
Jeg kunne såklart ha klagd på at det er min kropp som går igjennom alt, det er jeg som kjenner på det og ikke minst det er jeg som skal igjennom risikoen med en fødsel. Ikke han.. men når han er sint eller distanserer seg opplever jeg det som at han innerst inne er redd for oss. Så jeg prøver å være tilstede for han.
Det høres likevel ut som at du har større utfordringer. Og jeg vil tro at den beste måten å hjelpe dere på er både evt par terapi, men gjerne terapi kun for han også. Det kan høres ut som at han trekker seg tilbake når dere har vært hos parterapeut sammen, med tanke på at det for det meste er du som har snakket..
Lykke til med svangerskapet! Jeg håper dere finner ut av dette, og at det til syvende og sist blir en løsning som dere begge har det godt med!
