Litt om meg:
Jeg er 35 år og gift med en mann som virkelig er helt perfekt for meg. Vi har vært sammen nå i 13 år, og gift i 6. Selv om vi begge hele tiden har vært klar på at barn ikke er nødvendig for at vi skal være lykkelig, har vi det siste året snakket mer om at det hadde vært fint med en liten drage. Så nå når jeg har fått 100% stilling på jobb så føler vi at ting endelig ligger helt til rette for at vi nå kan starte prøvingen på ordentlig.
Veien så langt:
Jeg sluttet på p-pillen for 7 år siden, da merket jeg tidligere hadde brukt ikke lengre var et alternativ, og etter å ha prøvd noen alternativer som gjorde meg til et hormonmonster fant vi ut at det fremover ble kondom eller ingenting.
"Så får vi bare ta det som det kommer"
For litt over 5 år siden ble ett vennepar av oss gravide, og vi tenkte det ville vært koselig om vi fikk barn ganske tett, så vi droppet kondom en periode. Testet positivt ikke veldig lenge etter, og fortalte det til flere av vennene våre. Venninna mi som er gyn tok meg inn på TUL hvor vi så hjerteslag. En uke senere begynte jeg å spotte og vi tok ny TUL, og der var det ikke lengre noe hjerte..
Jeg ble mer deprimert enn jeg hadde trodd, da jeg egentlig aldri hadde hatt et stort ønske om å bli dragemor, og stengte meg egentlig ganske ute fra omverdenen. Mannen ble den som måtte fortelle alle vennene våre at vi hadde hatt en MA, selv ville jeg ikke snakke med noen andre enn mannen om det.
Etter det mistet jeg lysten på å prøve, jeg følte at det var noe galt med meg og kroppen min, og at jeg måtte ha gjort noe feil siden hjertet sluttet å slå.
Det tok meg 3 år før jeg snakket med noen andre enn mannen om det, og selv da følte jeg at jeg måtte legge det fram som om det ikke var så ille. Men selv nå, over 5 år senere gjør det fortsatt vondt å snakke om..
Likevel har jeg i litt over ett år nå følt at det er noe som mangler, jeg vil faktisk ha et barn. Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle føle den lengselen, det ønske om å ha en egen baby.
Jeg fikk meg ny jobb i fjor, med kontrakt på ett år, og mulighet for forlengelse, så da begynte vi smått å snakke om at kanskje vi skulle prøve igjen.. Det er jo ikke som at vi blir yngre akkurat, og skal vi ha barn så føler vi jo at det bør skje snart.
Vi sluttet helt å bruke kondom på nyåret, men startet ikke å aktivt prøve å bli gravid, ble bare litt sånn "skjer det, så skjer det." Første ordentlige pp, der jeg begynte å føre mens i app og følge med på antatt el og legge inn aksjer ut fra antatt el var i Mars.
Så i Juli følte jeg meg litt kvalm, og mensen var en dag forsinket, så jeg bestemte meg for å ta en test, og den var positiv. Jeg kjente på en ganske stor glede, men også en uro som nok skyldes den MAen jeg hadde sist.
Rett over en uke etter første positive test begynte jeg å spotte. Etter å ha spottet i et par dager tok jeg kontakt med venninna mi som er gyn, og hun tok meg inn på UL og blodprøve. På UL kunne hun se en fin slimhinne, og noe som kanskje kunne være en begynnende graviditet. Jeg var jo ikke mer enn 5+4 uker på vei, så vi hadde ikke forventet å se så mye uansett.
To dager senere begynte jeg å blø kraftig, og mandagen tok jeg ny blodprøve som viste synkende hcg. Denne gangen følte jeg meg ikke like misslykket som etter første gang jeg mistet, og så fort blødningen var ferdig følte jeg meg egentlig ganske klar til å prøve igjen. Og som mannen sier "vi vet jo nå i alle fall at ting fungerer"
Så nå har jeg kjøpt inn el-tester for å se om jeg klarer å finne el og kanskje kan klare å få klaff igjen ganske snart.
Jeg er 35 år og gift med en mann som virkelig er helt perfekt for meg. Vi har vært sammen nå i 13 år, og gift i 6. Selv om vi begge hele tiden har vært klar på at barn ikke er nødvendig for at vi skal være lykkelig, har vi det siste året snakket mer om at det hadde vært fint med en liten drage. Så nå når jeg har fått 100% stilling på jobb så føler vi at ting endelig ligger helt til rette for at vi nå kan starte prøvingen på ordentlig.
Veien så langt:
Jeg sluttet på p-pillen for 7 år siden, da merket jeg tidligere hadde brukt ikke lengre var et alternativ, og etter å ha prøvd noen alternativer som gjorde meg til et hormonmonster fant vi ut at det fremover ble kondom eller ingenting.
"Så får vi bare ta det som det kommer"
For litt over 5 år siden ble ett vennepar av oss gravide, og vi tenkte det ville vært koselig om vi fikk barn ganske tett, så vi droppet kondom en periode. Testet positivt ikke veldig lenge etter, og fortalte det til flere av vennene våre. Venninna mi som er gyn tok meg inn på TUL hvor vi så hjerteslag. En uke senere begynte jeg å spotte og vi tok ny TUL, og der var det ikke lengre noe hjerte..
Jeg ble mer deprimert enn jeg hadde trodd, da jeg egentlig aldri hadde hatt et stort ønske om å bli dragemor, og stengte meg egentlig ganske ute fra omverdenen. Mannen ble den som måtte fortelle alle vennene våre at vi hadde hatt en MA, selv ville jeg ikke snakke med noen andre enn mannen om det.
Etter det mistet jeg lysten på å prøve, jeg følte at det var noe galt med meg og kroppen min, og at jeg måtte ha gjort noe feil siden hjertet sluttet å slå.
Det tok meg 3 år før jeg snakket med noen andre enn mannen om det, og selv da følte jeg at jeg måtte legge det fram som om det ikke var så ille. Men selv nå, over 5 år senere gjør det fortsatt vondt å snakke om..
Likevel har jeg i litt over ett år nå følt at det er noe som mangler, jeg vil faktisk ha et barn. Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle føle den lengselen, det ønske om å ha en egen baby.
Jeg fikk meg ny jobb i fjor, med kontrakt på ett år, og mulighet for forlengelse, så da begynte vi smått å snakke om at kanskje vi skulle prøve igjen.. Det er jo ikke som at vi blir yngre akkurat, og skal vi ha barn så føler vi jo at det bør skje snart.
Vi sluttet helt å bruke kondom på nyåret, men startet ikke å aktivt prøve å bli gravid, ble bare litt sånn "skjer det, så skjer det." Første ordentlige pp, der jeg begynte å føre mens i app og følge med på antatt el og legge inn aksjer ut fra antatt el var i Mars.
Så i Juli følte jeg meg litt kvalm, og mensen var en dag forsinket, så jeg bestemte meg for å ta en test, og den var positiv. Jeg kjente på en ganske stor glede, men også en uro som nok skyldes den MAen jeg hadde sist.
Rett over en uke etter første positive test begynte jeg å spotte. Etter å ha spottet i et par dager tok jeg kontakt med venninna mi som er gyn, og hun tok meg inn på UL og blodprøve. På UL kunne hun se en fin slimhinne, og noe som kanskje kunne være en begynnende graviditet. Jeg var jo ikke mer enn 5+4 uker på vei, så vi hadde ikke forventet å se så mye uansett.
To dager senere begynte jeg å blø kraftig, og mandagen tok jeg ny blodprøve som viste synkende hcg. Denne gangen følte jeg meg ikke like misslykket som etter første gang jeg mistet, og så fort blødningen var ferdig følte jeg meg egentlig ganske klar til å prøve igjen. Og som mannen sier "vi vet jo nå i alle fall at ting fungerer"
Så nå har jeg kjøpt inn el-tester for å se om jeg klarer å finne el og kanskje kan klare å få klaff igjen ganske snart.
Krysser alt jeg har (unntatt beina, jeg har eggløsning idag) for at dragespiren sitter denne pp'n og gir dere en vakker termindrage 
På godt å vondt.