Det store tabuet: å ønske seg et annen kjønn enn man venter

[Tiriltoppen]

Ærlighet varer lengst! Har veldig lite erfaring med barn, så jeg kan ikke si at jeg har lagt merke til det. Men hvis datteren din er veldig langt fremme utviklingsmessig så er det jo god mulighet for at han blir det og Så er det jo mye rart det ute av folk Så ikke rart om det blir noen rare treige unger heller. Får satse på det beste for våre!

Hehe sant

Nei jeg hadde heller ikke lagt merke til det før jeg så det i de to barnehagene ho har gått i. Har vel kun møtt én gutt som har vært nogenlunde "normal" i alderen som jeg er vant til. Men er ingen ekspert jeg heller altså
Haha, godt poeng! Er mye rart ute og går

 

[Lykkekløver]

Så utrolig mange svar og ærlige sjeler. Syntes det er morsomt å se at så mange ønsker seg jenter men ble skuffet over å vente gutt, mens jeg bare helst ville hatt gutter XD

Nå er vår datter allerede en aktiv sak i magen som beveger seg mye og har mye meninger, noe sønnen vår også har. Og ser det nevnes motoriske ferdigheter- jenter er statistisk sett litt lengre fremme i starten men dette jevner seg fort ut. Vår gutt er litt treig på å gå faktisk, 15 mnd og går ikke men løpe kan han om han skal rekke noe før pappa eller mamma stopper han Så der står det ltit på viljen, og det å være helt sikker på seg selv.

Jeg ønsket meg to gutter av praktiske grunner og fordi jeg er mest komfortabel med gutter og menns måte å være på. Jeg syntes kvinner kan være litt vanskelig Forhåpentligvis blir datteren vår skikkelig kul utejente som digger hund og hest, og friluft. <3

Er fint å lese at dette ikke bare berører oss- at flere har det slik!

 

[MiniMandt]

Nå har jeg vært heldig å fått det jeg har ønsket meg hver gang så skal ikke klage. Første er jente og etter det har jeg bare ønsket meg gutter
Her har dem vært like i utvikling. Guttungen nesten mer foran enn frøkna her ihvertfall

 

[lilleperle]

Dette er tydeligvis et tema som berører mange flere enn jeg hadde trodd, og jeg trodde jeg var alene med å synes det er litt kjipere å vente en gutt. Når jeg fikk vite at vi venter en gutt gikk det opp for meg at mine tanker om å få et barn kun handlet om å få en datter. Det hadde ikke falt meg inn å se for meg noe annet enn ei jente, og det rareste var at det ikke var bevisst heller. Jeg er fortsatt litt skuffa, men jeg er samtidig litt irritert på meg selv for å bry meg om kjønn. Vi lever i 2020, og det er på tide å legge fra seg forventninger til andre basert på hvilket kjønn de har. Den frykten om å ikke få ett like nært bånd til en gutt, tror jeg først og fremst er basert på stereotypier som tilhører fortiden. Men jeg frykter det fortsatt!

Trøster meg med at det er en stor glede for barnets far at vi venter en gutt, og at han gleder seg veldig

Amen to that!
Vi ble uplanlagt gravide nå, å da jeg steppet inni denne gravid-verdenen er jeg sjokkert over hvor mye stereotypi det er!

Som du sier er vi i 2020 og jeg syns det å kjøpe alt rosa til jente eller alt blått til gutt blir litt urettferdig/feil ovenfor mitt kommende barn, da jeg ikke vet noe om hva lillevenn vil like selv Vi kommer nok til å kjøre på med nøytralt til alle slags farger Men vedder på at venner og familie kjøper ifht. kjønn, selv om jeg har prøvd å uttrykke hva jeg mener. Men det får bare være ok

 

[lilleperle]

Hehe sant

Nei jeg hadde heller ikke lagt merke til det før jeg så det i de to barnehagene ho har gått i. Har vel kun møtt én gutt som har vært nogenlunde "normal" i alderen som jeg er vant til. Men er ingen ekspert jeg heller altså
Haha, godt poeng! Er mye rart ute og går

Jeg har jobbet i barnehage, og vil ut i fra erfaring si at både "rask" og "sen" utvikling er normalt innafor barnehageverdenen Og som dere nevner så har det utviklingsmessig mye å si hva slags tillit barna blir vist på hjemmebane. Utfordring og mestring.

 

[Tiriltoppen]

Jeg har jobbet i barnehage, og vil ut i fra erfaring si at både "rask" og "sen" utvikling er normalt innafor barnehageverdenen Og som dere nevner så har det utviklingsmessig mye å si hva slags tillit barna blir vist på hjemmebane. Utfordring og mestring.

Ja det er jo heldigvis mye som er normalt, et stort spenn

 

[Hysalot]

Amen to that!
Vi ble uplanlagt gravide nå, å da jeg steppet inni denne gravid-verdenen er jeg sjokkert over hvor mye stereotypi det er!

Som du sier er vi i 2020 og jeg syns det å kjøpe alt rosa til jente eller alt blått til gutt blir litt urettferdig/feil ovenfor mitt kommende barn, da jeg ikke vet noe om hva lillevenn vil like selv Vi kommer nok til å kjøre på med nøytralt til alle slags farger Men vedder på at venner og familie kjøper ifht. kjønn, selv om jeg har prøvd å uttrykke hva jeg mener. Men det får bare være ok

Stereotypien er overalt som du sier, men det jeg var mest sjokkert over å finne ut av var at den også var i meg. Det sier vel mye om hvordan vår generasjon og de før der ble oppdratt, og jeg håper å kunne videreføre litt mindre av det til min sønn.

Jeg kjøper også mest kjønnsnøytrale klær, både av praktiske grunner om det skulle komme flere, og fordi jeg rett og slett ikke kan fordra babypasteller Men som du sier så kjører alle rundt på med klær etter kjønn. Har også prøvd å hinte i den retningen, men har mine tvil på at det blir fulgt opp!

 

[carro4]

Sniker fra oktobertråden og ble så fasinert av innlegget her. Et utrolig viktig tema! vi alle er til syvende og sist glad for at det kommer en frisk baby, men samtidig så er det med kjønn veldig knyttet til følelsene vi har under svangerskapet og før man vet hvem den lille er.

Jeg har alltid sett for meg å få en gutt, det har aldri slått meg å få jente først. På TUL i uke 14 så kunne gynekologen si at vi med stor sannsynlighet ventet ei jente, det tok litt tid å omstille hjernen selv om magefølelsen sa jente noen få uker før UL. Nå skal vi snart på OUL og jeg er nesten redd for å høre at det blir gutt for nå er jeg plutselig klar for å bli jente mamma.
Jeg er så vant til å tenke på den lille som jente at det blir nesten et lite nederlag om det plutselig viser seg å være gutt..

 

[Aicelain]

Jeg har bare gutter og har alltid ønsket meg jente.. jeg har så lyst å leke med barbie, gå på riding og se 3 nøtter til askepott på julaften. Jeg vil ha sløyfe i håret, rosa klær og utallige kjoler eller bunader å pynte med. Jeg vil være bestemor og førstevalg som barnepasser når jeg får barnebarn. Nå er jeg stuck med fotball, biler, og leke sverd. Mørk dress i alle anledninger (da jeg syns bunad ikke passer på gutter og at lyse dresser er svært upraktisk). Og en jente velger sjeldent svigermor til å passe, eller bare droppe innom for en kasual prat en ettermiddag. Så barnebarn blir det trolig ikke så hyppig besøk av som jeg ønsker.

Jeg bar en stor sorg forrige gang og endte i fødselsdepresjon som varte i over 1 år. Ingen visste noe.. når en fremmed sykepleier på sykehuset spør om man har det bra psykisk så sier man ikke nei.. når helsesøsteren man ikke har møtt før spør på hjemmebesøket, så sier man ikke nei. Og siden spurte ingen.
Jeg kunne hatt en fin permisjon, jeg kunne hatt flere bilder av sønnen min, av oss sammen. Men ingen fanget meg opp.. tenk så annerledes det hadde vært om det fantes et anonymt ark man fikk. Så kunne man gå hjem å svare ærlig, og ligge det i en postkasse hos jm.. jeg er en mester i å skjule ting. Så det var ingen problem å komme unna siden alt som skjedde var 2 spm.

Nå står det i papirene mine. Men det står ingen årsak. Ingen har spurt meg om hvorfor jeg var lei meg sist. Ingen har spurt meg så langt hvordan jeg har det nå. Alle har sagt at etter fødsel skal de snakke med meg. Jeg personlig tror jeg kan lure de denne gangen også..viss jeg vil..

jeg gråter for at jeg bærer på en gutt. Alt tilsa at det skulle være en jente denne gang. Jeg har 1000 håp om at de tar feil. Jeg har nær familie som har fått feil kjønn oppgitt på UL. Samtidig prøver jeg å akseptere. Mannen er skuffet også. Dette er definitivt vår siste. Så da er det nok ekstra sårt.

Jeg er en person som ikke liker å snakke om det. Jeg kan gjerne skrive her, eller andre plasser. Der ingen ser ansikter mitt.
Vi hadde UL på fredag. Da sa vi til hverandre at vi var skuffet og jeg grein. Hele helgen var dritt, han prøvde små kommentarer om at det var dumt med gutt. Jeg responderte ikke. Tema har ikke blitt tatt opp igjen, og jeg ønsker å holde det taust.
Min mamma ringte meg også. Så fort hun så meldingen om at det ble blått hentesett denne gangen også. Hun forstår meg nok Uten at jeg må si noe. Orket bare svare henne ja og sant..

Jeg syns det er deilig å slippe å snakke om det. Å bare glemme det litt. Men det er jo forskjellig hva man foretrekker.

Jeg er spent på hvordan det blir, spent på om jeg har det bedre etter fødsel eller likt eller verre. Vil jeg miste min siste permisjon til depresjon? Aner ikke.. det er mange tilfeldigheter som spiller inn på det.
Det jeg vet er at ønske om kjønn sitter virkelig dypt, det spiller en rolle.

Jeg er jenta som kom etter masse gutter. Jeg er ikke spesielt nær mamma, vi er så ulike. O
Jeg velger svigermor foran henne. Gutta mine er nermest farmor

Jeg forteller deg ikke dette for å trø på deg.Men for å fortelle deg ette for å si at drømmene dine om hvordan det skulle bli å ha jente ikke nødvendigvis hadde blitt sanne hadde du fått jente. Kanskje det kan hjelpe deg å gi litt slipp?
Kanskje en av sønnene dine hadde blitt den nermest ei voksne alder hadde du fått jenta, mens jenta hadde gått sine egne veier . Det vet man aldri

 

[Lykkeliten32]

Takk for klem Ja han vet. Sist svangerskap skreiv jeg brev til han om hvordan jeg hadde det. Han er den som vet mest. Han kjørte opp med meg på UL denne gang fordi han ikke syns jeg skulle kjøre bil alene viss jeg ble veldig lei meg. Han er også skuffer denne gang. Men det stikker ikke så dypt hos han. Heldigvis har jeg en snill og forståelsesfull mann

Godt du har en snill og forståelsesfull mann, det trengs virkelig når en har det slik
Har du blitt mer vant til tanken på at det blir som det blir? Eller er det likt?
Håper det går bedre hos deg

 

[MinCariño]

Godt du har en snill og forståelsesfull mann, det trengs virkelig når en har det slik
Har du blitt mer vant til tanken på at det blir som det blir? Eller er det likt?
Håper det går bedre hos deg

Vi har hatt en del blødninger og problemer. Så nå er jeg mer vandt med tanken om gutt. Vil ikke miste babyen vår, så da blir det bedre å få gutt enn å ikke få baby det blir gradvis bedre.

 

[Tufso86]

Vi har hatt en del blødninger og problemer. Så nå er jeg mer vandt med tanken om gutt. Vil ikke miste babyen vår, så da blir det bedre å få gutt enn å ikke få baby det blir gradvis bedre.

Uff, håper det går bra med dere

 

[Solsikke85]

Jeg er jenta som kom etter masse gutter. Jeg er ikke spesielt nær mamma, vi er så ulike. O
Jeg velger svigermor foran henne. Gutta mine er nermest farmor

Jeg forteller deg ikke dette for å trø på deg.Men for å fortelle deg ette for å si at drømmene dine om hvordan det skulle bli å ha jente ikke nødvendigvis hadde blitt sanne hadde du fått jente. Kanskje det kan hjelpe deg å gi litt slipp?
Kanskje en av sønnene dine hadde blitt den nermest ei voksne alder hadde du fått jenta, mens jenta hadde gått sine egne veier . Det vet man aldri

Det er veldig sant det du sier der. Min mamma er på mange måter morfars "sønn", selv om han har en gutt også. Mens onkel var veldig rolig som barn og opptatt av bøker og insekter, var mamma og høyt og lavt og delte morfars store interesse for bil . Vi er nok veldig vant til å tenke på kjønn som enten ditt eller datt, men det finnes jo så mange ulike personligheter .