Det store tabuet: å ønske seg et annen kjønn enn man venter

[Lykkekløver]

Aah!
Jeg visste egentlig jeg fikk jente denne gangen og har gutt fra før. Ønsket meg egentlig inderlig en til gutt både av praktiske grunner men også en frykt for å ikke elske en jente like mye som en gutt (veldig dårlig barndom med elendige kvinnelige rollemodeller).
Skuffelsen satt litt i, men har venninner med jenter og de kan jeg heldigvis snakke godt ut med.

Igår satt jeg i bilen og kjente på hvor artig det er med en jente sånn egentlig. Hvor kjekt det vil bli. "sorgen" over gutt nummer to gir litt slipp. Min samboer innrømmet at han hadde hatt litt samme følelse og sorgprosess når vi ventet gutt første gangen, for han ønsket seg inderlig en jente.

Er det noen andre som har hatt sterk preferanse for en jente eller gutt og som har kjent på sorg i ettertid for gleden kom? Hvorfor det?

 

[Lykkeliten32]

Jg har 2 gutter, har hatt et ønske denne gangen og få en jente. Dette blir min siste graviditet, så liksom siste sjanse og oppleve og få begge kjønn. Har opplevd en del uro og litt redsel for at det ikke sku bli jente denne gangen. Når jg fikk gutt nr 2 opplevde jg litt sorg når det ble gutt og ikke jente. Mest fordi jg trodde aldri samboer skulle gå med på et barn til. Samtidig fikk jg slengt i meg fra mor til bonusdatter at det var nå bare hun som tydeligvis klarte og gi min samboer en datter! (Hun er ikke helt god for og si det enkelt) Men det stakk dypt, de ble liksom litt realiteten hos mg, at jg ikke var god nok til og gi han en datter jg også. Han forguder jo dattera si, det gjør jg også da, verdens beste storesøster. Så har helt klart hatt litt følelser knytt til kjønn av diverse årsaker. Tok ikke lang tid etter jg fikk vite om gutt på nr 2 at jg hevet mg over det og gledet meg. Nå blir det jente på oss denne siste gangen, så er helt klart veldig takknemlig for det. Samboer å er kjempe stolt så det er gøy, han håpet på jente å denne gangen

Tenker det må være lov å få kjenne litt på slike ærlige følelser, og ha noen en kan snakke med både for og imot

 

[Jgri000]

Jeg skal på OUL i morgen, og vet ikke kjønn enda. Jeg håper veldig på jente, fordi jeg har en gutt fra før, vet ikke om vi skal ha flere og har veldig lyst til å oppleve det mor-datter båndet også.
Blir det gutt kommer jeg vel til å bli litt skuffet, vet ikke helt hvor mye enda, men håper jeg kan få snudd det om fort da. Viser det seg at det er gutt nå, er det vel også litt større sjanse for å prøve på en til senere
Jeg tenker det er naturlig å ha preferanser i svangerskapet, og uansett om jeg håper på jente og får gutt kommer jeg jo ikke til å være noe mindre glad i gutten når den kommer

 

[Lykkekløver]

Tenker det må være lov å få kjenne litt på slike ærlige følelser, og ha noen en kan snakke med både for og imot

Veldig fint svar du skrev! Er aldri kjekt å måtte forholde seg til slike kommentarer :O Huff, bra du klarte å heve deg over det

Jeg har vel visst hele tiden jeg fikk jente og har hele tiden jobbet med å glede meg, litt også fordi jeg ville ikke bli gravid. Da OUL bekreftet kjønn så trengte jeg å snakke en del om det. Men jeg begynner så smått nå å kjenne på glede og at dette blir kjekt. Har mange rundt meg som venter barn, broren min sin samboer har termin, emd en jente, en mnd før meg Så ser alt det gode med det også <3

 

[kit14]

Aah!
Jeg visste egentlig jeg fikk jente denne gangen og har gutt fra før. Ønsket meg egentlig inderlig en til gutt både av praktiske grunner men også en frykt for å ikke elske en jente like mye som en gutt (veldig dårlig barndom med elendige kvinnelige rollemodeller).
Skuffelsen satt litt i, men har venninner med jenter og de kan jeg heldigvis snakke godt ut med.

Igår satt jeg i bilen og kjente på hvor artig det er med en jente sånn egentlig. Hvor kjekt det vil bli. "sorgen" over gutt nummer to gir litt slipp. Min samboer innrømmet at han hadde hatt litt samme følelse og sorgprosess når vi ventet gutt første gangen, for han ønsket seg inderlig en jente.

Er det noen andre som har hatt sterk preferanse for en jente eller gutt og som har kjent på sorg i ettertid for gleden kom? Hvorfor det?

Kjære du, det er et fint tema du tar opp. Mest fordi jeg synes det er viktig å også skape rom for de «andre» følelsene rundt graviditet også. Og ikke bare de rosenrøde historiene om den store babydrømmen.

Jeg ønsket meg så inderlig en jente. Men vi fikk beskjed om at det er en gutt. Bekreftet to ganger.

Vi hadde allerede bestemt oss for jentenavn, lagret søte blomstrete kjoler på nett, og jeg drømte om min lille datter som jeg skulle introdusere for min lille verden. Så jeg gikk nesten litt i kjelleren da «drømmen ble knust». Bedre var det ikke at graviditeten hadde kommet som et skikkelig sjokk på oss.. men tanken på en jente gjorde det litt bedre. Det som gikk rundt i hodet på meg var vel egentlig mest at jeg ikke vet hva jeg kan finne på med en liten gutt med ekstra mye energi, fotball, og ski, traktor, roboter, spiderman?
Ushameg... Ja, kjempe egoistiske tanker. Men sannheten er at veldig mange har de samme bekymringene, men veldig få føler at det er greit å si det.

Jeg husker at jeg satt og scrollet gjennom gutteklær og leker på nett og ble nesten sint. Ingenting er fint!! Sikkert masse hormoner også men jeg kunne ikke annet enn å gråte og sørge over den lille jenta jeg ikke skulle få. Det gjorde så vondt å slette listene med ting vi hadde planlagt å handle inn... og nå måtte velge mellom farger som grønn, blå og grå. Klær i Auschwitz striper liksom...

Heldigvis har jeg en forståelsesfull og omtenksom mann som fikk meg til å prate ordentlig ut, og vi snakket om de fine tingene som vi likevel kunne få Og han lyttet.

En uke senere begynte det å løsne, og jeg har gradvis kommet over det. Men det hjalp å snakke om det! Mange ganger.. Ikke la det være tabu. For det verste er å sitte med skuffelsen for seg selv, og late som om alt er greit. Jeg fikk lov til å lufte bekymringene mine, skuffelsen, gråten og alt som fulgte med. Det synes jeg alle skal få lov til. Tiden frem mot fødselen må brukes godt, da kan man ikke fortrenge slike ting.

Det mest provoserende man kan høre når man føler på det er «det viktigste er at barnet friskt». Så klart er det det! Men ved å bare kaste det ut, dytter man bare bort følelsene til vedkommende og skyver det under teppet. Følelsene våre har ikke mindre verdi og prioritet bare fordi man er gravid. Et barn har ikke godt av at mor er deprimert. La følelser, skuffelsen og tristheten komme ut i lyset for det er bare da man kan gi slipp på den og begynne å tenke fremover.

Nå er det 3 uker siden vi fikk nyheten, og jeg gleder meg til å treffe han selv om jeg fortsatt synes det er kjipt å se alle de fine klærne til jenter, og alle de søte lekene. Men jeg skal sørge for at gutten min får alt han trenger

 

[Mortil3gutta]

JEg har 4 storebrødre jeg er den yngste og eneste jenten mine foreldre fikk.

jeg selv har alltid ønskt meg en lillesøster, men når jeg aldri fikk det, så ble drømmen om en datter veldig stor.

Første ultralyden var veldig trist da jeg fikk vite att jeg ventet en gutt, men med tiden så gikk det veldig bra, og jeg gledet meg veldig til å møte denne gode gutten.

Året etter prøvde vi på ett søsken, ultralyden viste gutt, og jeg ble så skuffet igjen. hadde jo så lyst på en jente.
men tiden gikk og fødselen vart overstått ut kom verdens fineste gutt

En stund etter satte vi enda ett barn til verden, og ny ultralyd, Jordmor sa jente.
Fødselen kom og Ut kom en gutt.


Nå venter vi barn nr 4 og tenker vi venter med å se kjønn til fødsel. Selvom jeg tenker gutt her og

 

[Frøkna93]

Har gutt fra før, og forventet egentlig at det skulle være gutt denne gangen også. Tenkte at det var veldig praktisk med tanke på at de må dele rom, arve klær osv. Nå er jo denne mest sannsynlig jente, men klarer ikke helt å tro på det. Forventet jo en gutt til.
Syns ikke det er en sorg, men syns det er en veldig rar følelse bare. Ikke vant med tanken enda.

 

[Tiol]

Har gutt nr 3 i magen og kjenner på de samme følelsene. Svangerskapet har vært totalt forskjellig denne gangen, så jeg fikk raskt følelsene av jente nå... Men forberedte meg mentalt på gutt. Ble kjempe skuffet. Men nå klarer jeg allikevel ikke å se for meg at det skulle vært noe annet enn en lillebror folk rundt har reagert totalt annerledes enn jeg forventet også. Trodde jeg kom til å få kommentarer som "dere får prøve igjen da " osv. Men kun positive kommentarer på at det blir fint osv.

Nå gleder jeg meg masse! Guttemamma er jo meg, og gutter er jeg jo sykt god på

 

[Hannelore.tmp]

Kjære du, det er et fint tema du tar opp. Mest fordi jeg synes det er viktig å også skape rom for de «andre» følelsene rundt graviditet også. Og ikke bare de rosenrøde historiene om den store babydrømmen.

Jeg ønsket meg så inderlig en jente. Men vi fikk beskjed om at det er en gutt. Bekreftet to ganger.

Vi hadde allerede bestemt oss for jentenavn, lagret søte blomstrete kjoler på nett, og jeg drømte om min lille datter som jeg skulle introdusere for min lille verden. Så jeg gikk nesten litt i kjelleren da «drømmen ble knust». Bedre var det ikke at graviditeten hadde kommet som et skikkelig sjokk på oss.. men tanken på en jente gjorde det litt bedre. Det som gikk rundt i hodet på meg var vel egentlig mest at jeg ikke vet hva jeg kan finne på med en liten gutt med ekstra mye energi, fotball, og ski, traktor, roboter, spiderman?
Ushameg... Ja, kjempe egoistiske tanker. Men sannheten er at veldig mange har de samme bekymringene, men veldig få føler at det er greit å si det.

Jeg husker at jeg satt og scrollet gjennom gutteklær og leker på nett og ble nesten sint. Ingenting er fint!! Sikkert masse hormoner også men jeg kunne ikke annet enn å gråte og sørge over den lille jenta jeg ikke skulle få. Det gjorde så vondt å slette listene med ting vi hadde planlagt å handle inn... og nå måtte velge mellom farger som grønn, blå og grå. Klær i Auschwitz striper liksom...

Heldigvis har jeg en forståelsesfull og omtenksom mann som fikk meg til å prate ordentlig ut, og vi snakket om de fine tingene som vi likevel kunne få Og han lyttet.

En uke senere begynte det å løsne, og jeg har gradvis kommet over det. Men det hjalp å snakke om det! Mange ganger.. Ikke la det være tabu. For det verste er å sitte med skuffelsen for seg selv, og late som om alt er greit. Jeg fikk lov til å lufte bekymringene mine, skuffelsen, gråten og alt som fulgte med. Det synes jeg alle skal få lov til. Tiden frem mot fødselen må brukes godt, da kan man ikke fortrenge slike ting.

Det mest provoserende man kan høre når man føler på det er «det viktigste er at barnet friskt». Så klart er det det! Men ved å bare kaste det ut, dytter man bare bort følelsene til vedkommende og skyver det under teppet. Følelsene våre har ikke mindre verdi og prioritet bare fordi man er gravid. Et barn har ikke godt av at mor er deprimert. La følelser, skuffelsen og tristheten komme ut i lyset for det er bare da man kan gi slipp på den og begynne å tenke fremover.

Nå er det 3 uker siden vi fikk nyheten, og jeg gleder meg til å treffe han selv om jeg fortsatt synes det er kjipt å se alle de fine klærne til jenter, og alle de søte lekene. Men jeg skal sørge for at gutten min får alt han trenger

Kanskje noen av klærne du synes er søte kan brukes på gutt også? Kjoler blir kanskje å dra strikken litt langt, men jeg kjøpte både mørk rosa lue og bodyer med krage til min gutt da han var baby. Ikke fordi jeg egentlig hadde ønsket meg en jente, men fordi jeg synes det var kjedelig at alt enten var rosa eller blått.. Jeg ville ikke kle han i bare blått, så da valgte jeg innimellom «jentealternativet», for å få litt fargevariasjon Også synes jeg det var fint med body med krage under plaggene jeg hadde strikket. Strikket også plagg fra klompelompe jentestrikk-heftet, både i blått og i ferskenfarget. Jeg synes iallfall det er helt innafor Venter nå gutt nr to, og tenker å ha på han de samme klærne som storebroren hadde. Gleder meg masse

Du må bare finne ut selv hvor du synes grensen mellom jenteplagg og kjønnsnøytrale plagg går. Jeg tenker iallfall det er stor forskjell på en baby og 8 år gammel gutt mtp klær Og ja, enkelte er veldig gammeldagse (som moren til samboeren min. Jeg tror hun har laget seg en ide om at jeg ønsker meg en datter, fordi jeg hadde rosa lue på sønnen min), men de må man bare drite i Kos deg med å både glede deg til å kle baby i søte plagg og å kle han i søte plagg innenfor hva du synes er passende, tenker jeg Ofte kan kombinasjoner ha mye å si også. En blomstrete body kan bli mer guttete om den f.eks brukes sammen med en blå bukse og/eller en blå bib

 

[LittleHunt]

Det er klart det er vondt å miste en liten drøm man har. Har jo fint lite med babyen som er der å gjøre det. Kommer nok en ny drøm når det har sunket inn.

Viktig å føle på det. Det er da det går fortest over. ❤

 

[fawkes]

Kanskje noen av klærne du synes er søte kan brukes på gutt også? Kjoler blir kanskje å dra strikken litt langt, men jeg kjøpte både mørk rosa lue og bodyer med krage til min gutt da han var baby. Ikke fordi jeg egentlig hadde ønsket meg en jente, men fordi jeg synes det var kjedelig at alt enten var rosa eller blått.. Jeg ville ikke kle han i bare blått, så da valgte jeg innimellom «jentealternativet», for å få litt fargevariasjon Også synes jeg det var fint med body med krage under plaggene jeg hadde strikket. Strikket også plagg fra klompelompe jentestrikk-heftet, både i blått og i ferskenfarget. Jeg synes iallfall det er helt innafor Venter nå gutt nr to, og tenker å ha på han de samme klærne som storebroren hadde. Gleder meg masse

Du må bare finne ut selv hvor du synes grensen mellom jenteplagg og kjønnsnøytrale plagg går. Jeg tenker iallfall det er stor forskjell på en baby og 8 år gammel gutt mtp klær Og ja, enkelte er veldig gammeldagse (som moren til samboeren min. Jeg tror hun har laget seg en ide om at jeg ønsker meg en datter, fordi jeg hadde rosa lue på sønnen min), men de må man bare drite i Kos deg med å både glede deg til å kle baby i søte plagg og å kle han i søte plagg innenfor hva du synes er passende, tenker jeg Ofte kan kombinasjoner ha mye å si også. En blomstrete body kan bli mer guttete om den f.eks brukes sammen med en blå bukse og/eller en blå bib

Så enig i det du skriver her! Vi har jente fra før, men jeg har handlet masse på gutteavdelingen til henne (da hun var mindre fikk vi ofte høre hvor fin en gutt vi hadde ). Nå venter vi en gutt og han kommer til å bruke mange av de samme klærne som storesøster hadde. Jeg tenker også at alder har litt å si. En liten guttebaby synes jeg fint kan "komme unna" med å ha rosa body eller blomstrete body, selv om det selvsagt ikke er noen fastsatte grenser her heller. Ta på barnet det du synes er fint

--------
Jeg tenkte lenge at vi skulle få en jente denne gangen også, rett og slett fordi det er jente vi har fra før. Mange rundt meg som har fått barn nr to har fått samme kjønn som søskenet, så da tenkte jeg at det sikkert kom til å bli sånn for oss også. Men neida, det er en gutt denne gangen! Det var litt rart i begynnelsen, siden jeg kun har erfaring som mamma til en jente og det var litt rart å begynne å se for seg å være mamma til en gutt, men nå går det fint. Jeg vet ikke om jeg vil beskrive følelsen som "skuffelse" akkurat, mer litt som om jeg var overrasket over at det gikk an å få gutt - og så gikk det raskt over til takknemlighet for at vi får et barn av hvert kjønn.

Når det er sagt, så synes jeg ikke man skal ha dårlig samvittighet for å ønske seg et spesifikt kjønn. Det har jo ingenting med hvor glad man er eller kommer til å bli i barnet, eller om hvor takknemlig og glad man er for å være gravid.

 

[kit14]

Kanskje noen av klærne du synes er søte kan brukes på gutt også? Kjoler blir kanskje å dra strikken litt langt, men jeg kjøpte både mørk rosa lue og bodyer med krage til min gutt da han var baby. Ikke fordi jeg egentlig hadde ønsket meg en jente, men fordi jeg synes det var kjedelig at alt enten var rosa eller blått.. Jeg ville ikke kle han i bare blått, så da valgte jeg innimellom «jentealternativet», for å få litt fargevariasjon Også synes jeg det var fint med body med krage under plaggene jeg hadde strikket. Strikket også plagg fra klompelompe jentestrikk-heftet, både i blått og i ferskenfarget. Jeg synes iallfall det er helt innafor Venter nå gutt nr to, og tenker å ha på han de samme klærne som storebroren hadde. Gleder meg masse

Du må bare finne ut selv hvor du synes grensen mellom jenteplagg og kjønnsnøytrale plagg går. Jeg tenker iallfall det er stor forskjell på en baby og 8 år gammel gutt mtp klær Og ja, enkelte er veldig gammeldagse (som moren til samboeren min. Jeg tror hun har laget seg en ide om at jeg ønsker meg en datter, fordi jeg hadde rosa lue på sønnen min), men de må man bare drite i Kos deg med å både glede deg til å kle baby i søte plagg og å kle han i søte plagg innenfor hva du synes er passende, tenker jeg Ofte kan kombinasjoner ha mye å si også. En blomstrete body kan bli mer guttete om den f.eks brukes sammen med en blå bukse og/eller en blå bib

Hihi! Tanken har streifet meg hvem vet kanskje - det blir blomster, blonder og sløyfer i håret på den lille gutten min Nei da! Helt enig med deg, jeg må nok bare ut og titte litt og åpne øynene for andre farger. Det er jo så mye som også er unisex

 

[Hannelore.tmp]

Så enig i det du skriver her! Vi har jente fra før, men jeg har handlet masse på gutteavdelingen til henne (da hun var mindre fikk vi ofte høre hvor fin en gutt vi hadde ). Nå venter vi en gutt og han kommer til å bruke mange av de samme klærne som storesøster hadde. Jeg tenker også at alder har litt å si. En liten guttebaby synes jeg fint kan "komme unna" med å ha rosa body eller blomstrete body, selv om det selvsagt ikke er noen fastsatte grenser her heller. Ta på barnet det du synes er fint

Jeg fikk også høre at jeg hadde en søt jente, men det er nå ikke så farlig nei Det kom jo fra fremmede, så da kan de godt bare tro det var en jente Enig med deg! Man får lage grensene selv

 

[Hannelore.tmp]

Hihi! Tanken har streifet meg hvem vet kanskje - det blir blomster, blonder og sløyfer i håret på den lille gutten min Nei da! Helt enig med deg, jeg må nok bare ut og titte litt og åpne øynene for andre farger. Det er jo så mye som også er unisex

Hihi, ja, kanskje det Ja, bare blås litt i eventuelle markeringer eller skiller butikkene har laga med gutte- og jenteavdeling, og plukk litt fra hver Det du synes er fint, og som du synes er innafor å ha på en gutt. Det blir kjempebra Helt enig med deg i at gutteklær ofte kan være kjedeligere enn jenteklærne, så bare å slå seg løs i jenteavdelingen da, mener jeg Det er også ofte mange like plagg, bare ulike farger i de ulike avdelingene

 

[MinCariño]

Jeg har bare gutter og har alltid ønsket meg jente.. jeg har så lyst å leke med barbie, gå på riding og se 3 nøtter til askepott på julaften. Jeg vil ha sløyfe i håret, rosa klær og utallige kjoler eller bunader å pynte med. Jeg vil være bestemor og førstevalg som barnepasser når jeg får barnebarn. Nå er jeg stuck med fotball, biler, og leke sverd. Mørk dress i alle anledninger (da jeg syns bunad ikke passer på gutter og at lyse dresser er svært upraktisk). Og en jente velger sjeldent svigermor til å passe, eller bare droppe innom for en kasual prat en ettermiddag. Så barnebarn blir det trolig ikke så hyppig besøk av som jeg ønsker.

Jeg bar en stor sorg forrige gang og endte i fødselsdepresjon som varte i over 1 år. Ingen visste noe.. når en fremmed sykepleier på sykehuset spør om man har det bra psykisk så sier man ikke nei.. når helsesøsteren man ikke har møtt før spør på hjemmebesøket, så sier man ikke nei. Og siden spurte ingen.
Jeg kunne hatt en fin permisjon, jeg kunne hatt flere bilder av sønnen min, av oss sammen. Men ingen fanget meg opp.. tenk så annerledes det hadde vært om det fantes et anonymt ark man fikk. Så kunne man gå hjem å svare ærlig, og ligge det i en postkasse hos jm.. jeg er en mester i å skjule ting. Så det var ingen problem å komme unna siden alt som skjedde var 2 spm.

Nå står det i papirene mine. Men det står ingen årsak. Ingen har spurt meg om hvorfor jeg var lei meg sist. Ingen har spurt meg så langt hvordan jeg har det nå. Alle har sagt at etter fødsel skal de snakke med meg. Jeg personlig tror jeg kan lure de denne gangen også..viss jeg vil..

jeg gråter for at jeg bærer på en gutt. Alt tilsa at det skulle være en jente denne gang. Jeg har 1000 håp om at de tar feil. Jeg har nær familie som har fått feil kjønn oppgitt på UL. Samtidig prøver jeg å akseptere. Mannen er skuffet også. Dette er definitivt vår siste. Så da er det nok ekstra sårt.

Jeg er en person som ikke liker å snakke om det. Jeg kan gjerne skrive her, eller andre plasser. Der ingen ser ansikter mitt.
Vi hadde UL på fredag. Da sa vi til hverandre at vi var skuffet og jeg grein. Hele helgen var dritt, han prøvde små kommentarer om at det var dumt med gutt. Jeg responderte ikke. Tema har ikke blitt tatt opp igjen, og jeg ønsker å holde det taust.
Min mamma ringte meg også. Så fort hun så meldingen om at det ble blått hentesett denne gangen også. Hun forstår meg nok Uten at jeg må si noe. Orket bare svare henne ja og sant..

Jeg syns det er deilig å slippe å snakke om det. Å bare glemme det litt. Men det er jo forskjellig hva man foretrekker.

Jeg er spent på hvordan det blir, spent på om jeg har det bedre etter fødsel eller likt eller verre. Vil jeg miste min siste permisjon til depresjon? Aner ikke.. det er mange tilfeldigheter som spiller inn på det.
Det jeg vet er at ønske om kjønn sitter virkelig dypt, det spiller en rolle.

 

[Snurri]

Jg har 2 gutter, har hatt et ønske denne gangen og få en jente. Dette blir min siste graviditet, så liksom siste sjanse og oppleve og få begge kjønn. Har opplevd en del uro og litt redsel for at det ikke sku bli jente denne gangen. Når jg fikk gutt nr 2 opplevde jg litt sorg når det ble gutt og ikke jente. Mest fordi jg trodde aldri samboer skulle gå med på et barn til. Samtidig fikk jg slengt i meg fra mor til bonusdatter at det var nå bare hun som tydeligvis klarte og gi min samboer en datter! (Hun er ikke helt god for og si det enkelt) Men det stakk dypt, de ble liksom litt realiteten hos mg, at jg ikke var god nok til og gi han en datter jg også. Han forguder jo dattera si, det gjør jg også da, verdens beste storesøster. Så har helt klart hatt litt følelser knytt til kjønn av diverse årsaker. Tok ikke lang tid etter jg fikk vite om gutt på nr 2 at jg hevet mg over det og gledet meg. Nå blir det jente på oss denne siste gangen, så er helt klart veldig takknemlig for det. Samboer å er kjempe stolt så det er gøy, han håpet på jente å denne gangen

Tenker det må være lov å få kjenne litt på slike ærlige følelser, og ha noen en kan snakke med både for og imot

Det er nå mannfolka sitt arvemateriale som bestemmer kjønn, så det at vi kvinner ikke «klarer å gi» ene eller andre kjønnet er bare tull.

 

[Lykkeliten32]

Det er nå mannfolka sitt arvemateriale som bestemmer kjønn, så det at vi kvinner ikke «klarer å gi» ene eller andre kjønnet er bare tull.

Jg vet det, men de var bare følelsen som var sånn. Og hjalp ikke på når hun kom med den kommentaren heller Gikk heldigvis fort over den kommentaren, men det stakk dypt en god stund.

 

[Snurri]

Jeg har bare gutter og har alltid ønsket meg jente.. jeg har så lyst å leke med barbie, gå på riding og se 3 nøtter til askepott på julaften. Jeg vil ha sløyfe i håret, rosa klær og utallige kjoler eller bunader å pynte med. Jeg vil være bestemor og førstevalg som barnepasser når jeg får barnebarn. Nå er jeg stuck med fotball, biler, og leke sverd. Mørk dress i alle anledninger (da jeg syns bunad ikke passer på gutter og at lyse dresser er svært upraktisk). Og en jente velger sjeldent svigermor til å passe, eller bare droppe innom for en kasual prat en ettermiddag. Så barnebarn blir det trolig ikke så hyppig besøk av som jeg ønsker.

Jeg bar en stor sorg forrige gang og endte i fødselsdepresjon som varte i over 1 år. Ingen visste noe.. når en fremmed sykepleier på sykehuset spør om man har det bra psykisk så sier man ikke nei.. når helsesøsteren man ikke har møtt før spør på hjemmebesøket, så sier man ikke nei. Og siden spurte ingen.
Jeg kunne hatt en fin permisjon, jeg kunne hatt flere bilder av sønnen min, av oss sammen. Men ingen fanget meg opp.. tenk så annerledes det hadde vært om det fantes et anonymt ark man fikk. Så kunne man gå hjem å svare ærlig, og ligge det i en postkasse hos jm.. jeg er en mester i å skjule ting. Så det var ingen problem å komme unna siden alt som skjedde var 2 spm.

Nå står det i papirene mine. Men det står ingen årsak. Ingen har spurt meg om hvorfor jeg var lei meg sist. Ingen har spurt meg så langt hvordan jeg har det nå. Alle har sagt at etter fødsel skal de snakke med meg. Jeg personlig tror jeg kan lure de denne gangen også..viss jeg vil..

jeg gråter for at jeg bærer på en gutt. Alt tilsa at det skulle være en jente denne gang. Jeg har 1000 håp om at de tar feil. Jeg har nær familie som har fått feil kjønn oppgitt på UL. Samtidig prøver jeg å akseptere. Mannen er skuffet også. Dette er definitivt vår siste. Så da er det nok ekstra sårt.

Jeg er en person som ikke liker å snakke om det. Jeg kan gjerne skrive her, eller andre plasser. Der ingen ser ansikter mitt.
Vi hadde UL på fredag. Da sa vi til hverandre at vi var skuffet og jeg grein. Hele helgen var dritt, han prøvde små kommentarer om at det var dumt med gutt. Jeg responderte ikke. Tema har ikke blitt tatt opp igjen, og jeg ønsker å holde det taust.
Min mamma ringte meg også. Så fort hun så meldingen om at det ble blått hentesett denne gangen også. Hun forstår meg nok Uten at jeg må si noe. Orket bare svare henne ja og sant..

Jeg syns det er deilig å slippe å snakke om det. Å bare glemme det litt. Men det er jo forskjellig hva man foretrekker.

Jeg er spent på hvordan det blir, spent på om jeg har det bedre etter fødsel eller likt eller verre. Vil jeg miste min siste permisjon til depresjon? Aner ikke.. det er mange tilfeldigheter som spiller inn på det.
Det jeg vet er at ønske om kjønn sitter virkelig dypt, det spiller en rolle.

Dette tenker jeg at du vil ha stor nytte av å snakke om med helsepersonell. Når vi nå kommer dit at samfunnet åpner opp igjen. Det jeg ved første øyekast ser er mye irrasjonelle tanker, og det er ofte et symptom på depresjon eller angst. At gutter ikke velger mor til å passe barnebarn, så nå sørger du for barnebarn som ikke kommer på besøk... enda det er minst 25 år frem i tid og bare tull at ikke farmor passer barnebarn. Så det er irrasjonelt og en grunnløs frykt. Du sørger også over å ikke kunne pynte med farger på gutter fordi det er upraktisk, men en kjole på en jente vil alltid være langt mer upraktisk. Så nok en gang irrasjonelt. For å komme ut av denne negative tankegangen bør du gå tilbake til start: hva ønsker jeg å gjøre med mine barn, og hva ønsker de? Kjør et tankeeksperiment. Du kunne jo fått en jente som hater kjoler, sløyfer osv. De finnes det mange av. Og så kan du få en gutt som elsker paljetter og farger.
Ikke gråt over barnebarn ihvertfall. Du vet ingenting om hvordan ting vil bli, om du får barnebarn overhodet eller om hvordan forholdet ditt blir til de. Her vokste jeg opp med å se mye mer til farmor enn mormor, og svigermor er den som har hatt desidert mest med lillegutt å gjøre (før corona). Så det er ikke alltid slik som du frykter.

 

[Vela❤️]

Dette temaet er nok mye mer relevant enn mange vil innrømme. Jeg har tre gode venninner, alle som fikk gutt eller venter gutt som første barn. To av dem er redd for å få flere barn pga de skammer seg over skuffelsen de følte da de fikk vite at de skulle ha gutt og er redd for å føle det samme om de igjen skal få gutt. De fikk barn for 4,5 og 3,5 år siden og dette gnager dem fortsatt. Den andre skal ha i juni og var også skuffet, men hos henne gikk det fort over. Ingen av disse elsker barna sine noe mindre enn om de hadde fått jenter Jeg ønsket meg så inderlig ei jente da jeg var gravid sist, men siden alle rundt meg fikk gutter så turte jeg ikke håpe engang. Lettelsen og gleden var så stor da jeg fikk vite at jeg ventet jente at jeg gråt av glede. Denne gangen venter jeg enda ei jente og er så glad for at datteren min skal få en søster, samtidig som jeg egentlig hadde lyst på en av hver. Man kan heldigvis ikke bestemme kjønn og uansett får man en liten koseklump man elsker

 

[Snurri]

Kjære du, det er et fint tema du tar opp. Mest fordi jeg synes det er viktig å også skape rom for de «andre» følelsene rundt graviditet også. Og ikke bare de rosenrøde historiene om den store babydrømmen.

Jeg ønsket meg så inderlig en jente. Men vi fikk beskjed om at det er en gutt. Bekreftet to ganger.

Vi hadde allerede bestemt oss for jentenavn, lagret søte blomstrete kjoler på nett, og jeg drømte om min lille datter som jeg skulle introdusere for min lille verden. Så jeg gikk nesten litt i kjelleren da «drømmen ble knust». Bedre var det ikke at graviditeten hadde kommet som et skikkelig sjokk på oss.. men tanken på en jente gjorde det litt bedre. Det som gikk rundt i hodet på meg var vel egentlig mest at jeg ikke vet hva jeg kan finne på med en liten gutt med ekstra mye energi, fotball, og ski, traktor, roboter, spiderman?
Ushameg... Ja, kjempe egoistiske tanker. Men sannheten er at veldig mange har de samme bekymringene, men veldig få føler at det er greit å si det.

Jeg husker at jeg satt og scrollet gjennom gutteklær og leker på nett og ble nesten sint. Ingenting er fint!! Sikkert masse hormoner også men jeg kunne ikke annet enn å gråte og sørge over den lille jenta jeg ikke skulle få. Det gjorde så vondt å slette listene med ting vi hadde planlagt å handle inn... og nå måtte velge mellom farger som grønn, blå og grå. Klær i Auschwitz striper liksom...

Heldigvis har jeg en forståelsesfull og omtenksom mann som fikk meg til å prate ordentlig ut, og vi snakket om de fine tingene som vi likevel kunne få Og han lyttet.

En uke senere begynte det å løsne, og jeg har gradvis kommet over det. Men det hjalp å snakke om det! Mange ganger.. Ikke la det være tabu. For det verste er å sitte med skuffelsen for seg selv, og late som om alt er greit. Jeg fikk lov til å lufte bekymringene mine, skuffelsen, gråten og alt som fulgte med. Det synes jeg alle skal få lov til. Tiden frem mot fødselen må brukes godt, da kan man ikke fortrenge slike ting.

Det mest provoserende man kan høre når man føler på det er «det viktigste er at barnet friskt». Så klart er det det! Men ved å bare kaste det ut, dytter man bare bort følelsene til vedkommende og skyver det under teppet. Følelsene våre har ikke mindre verdi og prioritet bare fordi man er gravid. Et barn har ikke godt av at mor er deprimert. La følelser, skuffelsen og tristheten komme ut i lyset for det er bare da man kan gi slipp på den og begynne å tenke fremover.

Nå er det 3 uker siden vi fikk nyheten, og jeg gleder meg til å treffe han selv om jeg fortsatt synes det er kjipt å se alle de fine klærne til jenter, og alle de søte lekene. Men jeg skal sørge for at gutten min får alt han trenger

Jeg fant mye fint barnetøy som også kan brukes av gutter, når jeg begynte å titte på de som syr barnetøy hjemme her i Norge. Det finnes mange slike salgsgrupper på Facebook, så vil anbefale deg å titte litt der! Mye mer farger også bedre passform for små krabater. Mye moderne barnetøy er jo bare grått, kjedelig og alt for tettsittende.