Det store tabuet: å ønske seg et annen kjønn enn man venter

[amalje]

Jeg har bare gutter og har alltid ønsket meg jente.. jeg har så lyst å leke med barbie, gå på riding og se 3 nøtter til askepott på julaften. Jeg vil ha sløyfe i håret, rosa klær og utallige kjoler eller bunader å pynte med. Jeg vil være bestemor og førstevalg som barnepasser når jeg får barnebarn. Nå er jeg stuck med fotball, biler, og leke sverd. Mørk dress i alle anledninger (da jeg syns bunad ikke passer på gutter og at lyse dresser er svært upraktisk). Og en jente velger sjeldent svigermor til å passe, eller bare droppe innom for en kasual prat en ettermiddag. Så barnebarn blir det trolig ikke så hyppig besøk av som jeg ønsker.

Jeg bar en stor sorg forrige gang og endte i fødselsdepresjon som varte i over 1 år. Ingen visste noe.. når en fremmed sykepleier på sykehuset spør om man har det bra psykisk så sier man ikke nei.. når helsesøsteren man ikke har møtt før spør på hjemmebesøket, så sier man ikke nei. Og siden spurte ingen.
Jeg kunne hatt en fin permisjon, jeg kunne hatt flere bilder av sønnen min, av oss sammen. Men ingen fanget meg opp.. tenk så annerledes det hadde vært om det fantes et anonymt ark man fikk. Så kunne man gå hjem å svare ærlig, og ligge det i en postkasse hos jm.. jeg er en mester i å skjule ting. Så det var ingen problem å komme unna siden alt som skjedde var 2 spm.

Nå står det i papirene mine. Men det står ingen årsak. Ingen har spurt meg om hvorfor jeg var lei meg sist. Ingen har spurt meg så langt hvordan jeg har det nå. Alle har sagt at etter fødsel skal de snakke med meg. Jeg personlig tror jeg kan lure de denne gangen også..viss jeg vil..

jeg gråter for at jeg bærer på en gutt. Alt tilsa at det skulle være en jente denne gang. Jeg har 1000 håp om at de tar feil. Jeg har nær familie som har fått feil kjønn oppgitt på UL. Samtidig prøver jeg å akseptere. Mannen er skuffet også. Dette er definitivt vår siste. Så da er det nok ekstra sårt.

Jeg er en person som ikke liker å snakke om det. Jeg kan gjerne skrive her, eller andre plasser. Der ingen ser ansikter mitt.
Vi hadde UL på fredag. Da sa vi til hverandre at vi var skuffet og jeg grein. Hele helgen var dritt, han prøvde små kommentarer om at det var dumt med gutt. Jeg responderte ikke. Tema har ikke blitt tatt opp igjen, og jeg ønsker å holde det taust.
Min mamma ringte meg også. Så fort hun så meldingen om at det ble blått hentesett denne gangen også. Hun forstår meg nok Uten at jeg må si noe. Orket bare svare henne ja og sant..

Jeg syns det er deilig å slippe å snakke om det. Å bare glemme det litt. Men det er jo forskjellig hva man foretrekker.

Jeg er spent på hvordan det blir, spent på om jeg har det bedre etter fødsel eller likt eller verre. Vil jeg miste min siste permisjon til depresjon? Aner ikke.. det er mange tilfeldigheter som spiller inn på det.
Det jeg vet er at ønske om kjønn sitter virkelig dypt, det spiller en rolle.

Dette må være veldig vondt, og håper du kan få snakket med noen sånn at du heller kan nyte siste permisjon istedenfor å være deprimert. Når det gjelder dette med bestemor vs farmor, så er det langt fra sikkert. Oppdra guttene dine godt og få en fint forhold til de, så blir det nok et helt supert forhold som farmor og farfar. Jeg har en datter på 4.5 mnd og jeg er veldig opptatt av at hun skal få like mye tid hos farmor som mine foreldre. Har jeg vært hjemme en tur planlegger jeg straks en tur til svigermor, jeg sender like mange bilder til farmor som til mormor, og har selv et nært og godt forhold til henne. Fremtiden vet ingen, så håper du får hjelp til disse tankene <3

 

[Vela❤️]

Jeg har bare gutter og har alltid ønsket meg jente.. jeg har så lyst å leke med barbie, gå på riding og se 3 nøtter til askepott på julaften. Jeg vil ha sløyfe i håret, rosa klær og utallige kjoler eller bunader å pynte med. Jeg vil være bestemor og førstevalg som barnepasser når jeg får barnebarn. Nå er jeg stuck med fotball, biler, og leke sverd. Mørk dress i alle anledninger (da jeg syns bunad ikke passer på gutter og at lyse dresser er svært upraktisk). Og en jente velger sjeldent svigermor til å passe, eller bare droppe innom for en kasual prat en ettermiddag. Så barnebarn blir det trolig ikke så hyppig besøk av som jeg ønsker.

Jeg bar en stor sorg forrige gang og endte i fødselsdepresjon som varte i over 1 år. Ingen visste noe.. når en fremmed sykepleier på sykehuset spør om man har det bra psykisk så sier man ikke nei.. når helsesøsteren man ikke har møtt før spør på hjemmebesøket, så sier man ikke nei. Og siden spurte ingen.
Jeg kunne hatt en fin permisjon, jeg kunne hatt flere bilder av sønnen min, av oss sammen. Men ingen fanget meg opp.. tenk så annerledes det hadde vært om det fantes et anonymt ark man fikk. Så kunne man gå hjem å svare ærlig, og ligge det i en postkasse hos jm.. jeg er en mester i å skjule ting. Så det var ingen problem å komme unna siden alt som skjedde var 2 spm.

Nå står det i papirene mine. Men det står ingen årsak. Ingen har spurt meg om hvorfor jeg var lei meg sist. Ingen har spurt meg så langt hvordan jeg har det nå. Alle har sagt at etter fødsel skal de snakke med meg. Jeg personlig tror jeg kan lure de denne gangen også..viss jeg vil..

jeg gråter for at jeg bærer på en gutt. Alt tilsa at det skulle være en jente denne gang. Jeg har 1000 håp om at de tar feil. Jeg har nær familie som har fått feil kjønn oppgitt på UL. Samtidig prøver jeg å akseptere. Mannen er skuffet også. Dette er definitivt vår siste. Så da er det nok ekstra sårt.

Jeg er en person som ikke liker å snakke om det. Jeg kan gjerne skrive her, eller andre plasser. Der ingen ser ansikter mitt.
Vi hadde UL på fredag. Da sa vi til hverandre at vi var skuffet og jeg grein. Hele helgen var dritt, han prøvde små kommentarer om at det var dumt med gutt. Jeg responderte ikke. Tema har ikke blitt tatt opp igjen, og jeg ønsker å holde det taust.
Min mamma ringte meg også. Så fort hun så meldingen om at det ble blått hentesett denne gangen også. Hun forstår meg nok Uten at jeg må si noe. Orket bare svare henne ja og sant..

Jeg syns det er deilig å slippe å snakke om det. Å bare glemme det litt. Men det er jo forskjellig hva man foretrekker.

Jeg er spent på hvordan det blir, spent på om jeg har det bedre etter fødsel eller likt eller verre. Vil jeg miste min siste permisjon til depresjon? Aner ikke.. det er mange tilfeldigheter som spiller inn på det.
Det jeg vet er at ønske om kjønn sitter virkelig dypt, det spiller en rolle.

Kjære deg Så trist å lese Må være vanskelig for deg. Vil på det sterkeste anbefale deg å snakke med noen så du ikke bærer mer på dette enn du må. Det er mye forståelse å møte om man bare tar steget. Jordmødre og leger jobber med fødselsdepresjon hele veien og det du føler på er nok neppe bare du som gjør. Jeg leste en artikkel om en mor som stadig ble mer hardhendt med babyen sin og hun skjønte heldigvis i tide at hun trengte hjelp og hun fikk hjelp og ble møtt med medfølelse. Så prøv å snakk med helsepersonell

Når det kommer til forhold til mormor vs farmor så tror jeg det er ingen min datter på litt over ett år er så glad i som sin farmor. Hun er veldig glad i mormor også for all del. Jeg hadde bedre forhold til min farmor og farfar og ville helst være hos dem fremfor min mormor og morfar. Mannen min har et mye nærmere forhold til sin mor enn far, broren min er mye nærmere vår mamma enn vår pappa og jeg var alltid mer nær pappa frem til han flyttet til andre siden av verden. Det kommer helt an på hvor kjærlig man er mot familien sin.

 

[Kany]

Jeg synes egentlig det er litt vanskelig med alt dette ang forventninger og ønske om et kjønn. Jeg har alltid sagt at jeg har ønsket meg en gutt også jente (en av hver som så mange andre). Når jeg nå ble gravid for første gang ble jeg veldig påvirket av alle rundt meg som sa «det blir ei jente» «hadde vært koselig med ei jente» alle snakket om denne jenta så mye at jeg til slutt håpet det skulle være ei jente. Så skuffelse var definitivt tilstedet da det visste seg å være en gutt, selv om jeg alltid har ønsket meg at eldstemann skulle være nettopp det, en gutt. Jeg skulle ønske andre ikke hadde nevnt noe til meg om deres håp eller forventninger. Og tror derfor at neste gang holder vi graviditeten for oss selv frem til vi vet kjønnet. Slik at ingen kan mene noe om det ene eller det andre.

Synes også det har vært vanskelig å lese om alle som ønsker seg jente og ble skuffet da de fikk vite at det ble gutt. Selv om jeg også ble det selv, så jeg forstår det jo, og mener det er lov å både føle og å si. Men jeg begynner jo som førstegangsfødene å lure på hva som er grunnen. Nå har jo jeg flere muligheter til å oppleve begge kjønn, siden jeg har tenkt å ha flere barn. Men jeg håper jeg neste gang klarer å bli glad uansett om det er jente eller gutt.

Ang. guttetøy finner jeg masse fint. Er ikke så glad i figurer. Men finner mye fint i blått, grønt, hvit, brunt, beige, gult osv.

Jeg har et veldig godt forhold til min svigerfamilie og har aldri tenkt tanken på at de ikke skal få et like godt forhold til lille gutt som mine foreldre.

 

[Høne_mor84]

Har kjent på en skuffelse over de to siste svangerskapene mine, da jeg inderlig håpet på jente men fikk gutter i stedet, og spesielt etter siste svangerskap (som jeg trodde ville være vårt siste barn) også viste seg å være gutt. Skuffelsen har allikevel aldri sittet lenge i, og det og ha guttene mine har vært og er en glede.

Denne gangen både håpte jeg og trodde jeg ville få en jente, og det får jeg. Er takknemlig for det, men er veldig takknemlig for guttene mine også. Barn generelt, uavhengig av kjønn, vil medbringe glede, bekymringer, kjærlighet osv. Men det bør absolutt være rom for og kjenne på skuffelse og andre vanskelige følelser når man ikke får det som man håper på.

 

[Lykkeliten32]

Jeg har bare gutter og har alltid ønsket meg jente.. jeg har så lyst å leke med barbie, gå på riding og se 3 nøtter til askepott på julaften. Jeg vil ha sløyfe i håret, rosa klær og utallige kjoler eller bunader å pynte med. Jeg vil være bestemor og førstevalg som barnepasser når jeg får barnebarn. Nå er jeg stuck med fotball, biler, og leke sverd. Mørk dress i alle anledninger (da jeg syns bunad ikke passer på gutter og at lyse dresser er svært upraktisk). Og en jente velger sjeldent svigermor til å passe, eller bare droppe innom for en kasual prat en ettermiddag. Så barnebarn blir det trolig ikke så hyppig besøk av som jeg ønsker.

Jeg bar en stor sorg forrige gang og endte i fødselsdepresjon som varte i over 1 år. Ingen visste noe.. når en fremmed sykepleier på sykehuset spør om man har det bra psykisk så sier man ikke nei.. når helsesøsteren man ikke har møtt før spør på hjemmebesøket, så sier man ikke nei. Og siden spurte ingen.
Jeg kunne hatt en fin permisjon, jeg kunne hatt flere bilder av sønnen min, av oss sammen. Men ingen fanget meg opp.. tenk så annerledes det hadde vært om det fantes et anonymt ark man fikk. Så kunne man gå hjem å svare ærlig, og ligge det i en postkasse hos jm.. jeg er en mester i å skjule ting. Så det var ingen problem å komme unna siden alt som skjedde var 2 spm.

Nå står det i papirene mine. Men det står ingen årsak. Ingen har spurt meg om hvorfor jeg var lei meg sist. Ingen har spurt meg så langt hvordan jeg har det nå. Alle har sagt at etter fødsel skal de snakke med meg. Jeg personlig tror jeg kan lure de denne gangen også..viss jeg vil..

jeg gråter for at jeg bærer på en gutt. Alt tilsa at det skulle være en jente denne gang. Jeg har 1000 håp om at de tar feil. Jeg har nær familie som har fått feil kjønn oppgitt på UL. Samtidig prøver jeg å akseptere. Mannen er skuffet også. Dette er definitivt vår siste. Så da er det nok ekstra sårt.

Jeg er en person som ikke liker å snakke om det. Jeg kan gjerne skrive her, eller andre plasser. Der ingen ser ansikter mitt.
Vi hadde UL på fredag. Da sa vi til hverandre at vi var skuffet og jeg grein. Hele helgen var dritt, han prøvde små kommentarer om at det var dumt med gutt. Jeg responderte ikke. Tema har ikke blitt tatt opp igjen, og jeg ønsker å holde det taust.
Min mamma ringte meg også. Så fort hun så meldingen om at det ble blått hentesett denne gangen også. Hun forstår meg nok Uten at jeg må si noe. Orket bare svare henne ja og sant..

Jeg syns det er deilig å slippe å snakke om det. Å bare glemme det litt. Men det er jo forskjellig hva man foretrekker.

Jeg er spent på hvordan det blir, spent på om jeg har det bedre etter fødsel eller likt eller verre. Vil jeg miste min siste permisjon til depresjon? Aner ikke.. det er mange tilfeldigheter som spiller inn på det.
Det jeg vet er at ønske om kjønn sitter virkelig dypt, det spiller en rolle.

Veldig tungt og ha det slik Ser du har fått mange gode svar her. Er din mann opplyst om hvordan du hadde det sist med tanke på depresjon årsak, og hvor hardt du tar dette nå? Tenker på siden du skriver du liker ikke å snakke om ting. Taushet kan skape stor avstand der en egentlig ikke forstår hvordan den andre part har det. Slik hadde vi det før når ting var vanskelig, men blitt lettere og «lette» på sløret det siste årene når prøving og tanken på denne siste har vært en vanskelig vei og gå. Det har gjort at vi har større forståelse for hverandre og kan ta lettere hensyn til hva en trenger når ting er vanskelig. Må ellers sende deg en klem

 

[Hannelore.tmp]

Jeg har bare gutter og har alltid ønsket meg jente.. jeg har så lyst å leke med barbie, gå på riding og se 3 nøtter til askepott på julaften. Jeg vil ha sløyfe i håret, rosa klær og utallige kjoler eller bunader å pynte med. Jeg vil være bestemor og førstevalg som barnepasser når jeg får barnebarn. Nå er jeg stuck med fotball, biler, og leke sverd. Mørk dress i alle anledninger (da jeg syns bunad ikke passer på gutter og at lyse dresser er svært upraktisk). Og en jente velger sjeldent svigermor til å passe, eller bare droppe innom for en kasual prat en ettermiddag. Så barnebarn blir det trolig ikke så hyppig besøk av som jeg ønsker.

Jeg bar en stor sorg forrige gang og endte i fødselsdepresjon som varte i over 1 år. Ingen visste noe.. når en fremmed sykepleier på sykehuset spør om man har det bra psykisk så sier man ikke nei.. når helsesøsteren man ikke har møtt før spør på hjemmebesøket, så sier man ikke nei. Og siden spurte ingen.
Jeg kunne hatt en fin permisjon, jeg kunne hatt flere bilder av sønnen min, av oss sammen. Men ingen fanget meg opp.. tenk så annerledes det hadde vært om det fantes et anonymt ark man fikk. Så kunne man gå hjem å svare ærlig, og ligge det i en postkasse hos jm.. jeg er en mester i å skjule ting. Så det var ingen problem å komme unna siden alt som skjedde var 2 spm.

Nå står det i papirene mine. Men det står ingen årsak. Ingen har spurt meg om hvorfor jeg var lei meg sist. Ingen har spurt meg så langt hvordan jeg har det nå. Alle har sagt at etter fødsel skal de snakke med meg. Jeg personlig tror jeg kan lure de denne gangen også..viss jeg vil..

jeg gråter for at jeg bærer på en gutt. Alt tilsa at det skulle være en jente denne gang. Jeg har 1000 håp om at de tar feil. Jeg har nær familie som har fått feil kjønn oppgitt på UL. Samtidig prøver jeg å akseptere. Mannen er skuffet også. Dette er definitivt vår siste. Så da er det nok ekstra sårt.

Jeg er en person som ikke liker å snakke om det. Jeg kan gjerne skrive her, eller andre plasser. Der ingen ser ansikter mitt.
Vi hadde UL på fredag. Da sa vi til hverandre at vi var skuffet og jeg grein. Hele helgen var dritt, han prøvde små kommentarer om at det var dumt med gutt. Jeg responderte ikke. Tema har ikke blitt tatt opp igjen, og jeg ønsker å holde det taust.
Min mamma ringte meg også. Så fort hun så meldingen om at det ble blått hentesett denne gangen også. Hun forstår meg nok Uten at jeg må si noe. Orket bare svare henne ja og sant..

Jeg syns det er deilig å slippe å snakke om det. Å bare glemme det litt. Men det er jo forskjellig hva man foretrekker.

Jeg er spent på hvordan det blir, spent på om jeg har det bedre etter fødsel eller likt eller verre. Vil jeg miste min siste permisjon til depresjon? Aner ikke.. det er mange tilfeldigheter som spiller inn på det.
Det jeg vet er at ønske om kjønn sitter virkelig dypt, det spiller en rolle.

Sier meg enig med det mange andre her skriver, angående farmor vs mormor. Jeg og alle mine søskenbarn har kalt farmor og farfar for bestemor og bestefar og har sovet over der utallige ganger. Det var alltid superstas å dra dit og være der, med etterfølgende masing om å få overnatte. Har ikke hatt like nært forhold til morfar og mormor. De bodde også litt lengre unna, så var mer naturlig å ha bestemor og bestefar som barnevakter kanskje.

Jeg tenker det høres veldig trist ut å allerede gå og bekymre seg for hvordan forholdet til barnebarna blir. Jeg kan ikke så mye om depresjon, men jeg vet iallfall at det er veldig lurt å snakke med noen som kan hjelpe med å finne veien ut av depresjonen. Man kan låse seg veldig fast i egne tanker og sannheter, selv om de er helt irrasjonelle. Hvis du gleder deg sånn til barnebarn, ville du blitt lei deg om barnebarnet var en gutt? Hvis ikke, kos deg med guttene dine akkurat som du ville gjort med barnebarnet. Trist å gå og være deprimert under deres oppvekst på grunn av noe som mest sannsynlig ikke blir å skje Disse barna er iallfall dine, og du er mammaen deres, så der kan ingen trumfe deg

 

[Somuch]

Jeg har aldri følt på den følelsen selv, for jeg fikk en datter først og denne gangen får vi en gutt. Så jeg har igrunn fått ønsket mitt oppfylt! Men ønsker har jeg hatt. Og jeg vet at hvis de hadde sagt jente denne gangen også hadde jeg blitt litt skuffa.
Men jeg kjenner også fler som har rett å slett havna i kjelleren fordi de har fått "feil" kjønn. Det har endret seg med tiden og alt har blitt helt bra tilslutt

 

[NyttKapittel]

Får 3. gutten nå. Ble litt skuffet med en gang.. Men nå kan jeg ikke se for meg noe annet
Jeg elsker jo å være guttemamma

 

[Solsikke85]

Jeg har bare gutter og har alltid ønsket meg jente.. jeg har så lyst å leke med barbie, gå på riding og se 3 nøtter til askepott på julaften. Jeg vil ha sløyfe i håret, rosa klær og utallige kjoler eller bunader å pynte med. Jeg vil være bestemor og førstevalg som barnepasser når jeg får barnebarn. Nå er jeg stuck med fotball, biler, og leke sverd. Mørk dress i alle anledninger (da jeg syns bunad ikke passer på gutter og at lyse dresser er svært upraktisk). Og en jente velger sjeldent svigermor til å passe, eller bare droppe innom for en kasual prat en ettermiddag. Så barnebarn blir det trolig ikke så hyppig besøk av som jeg ønsker.

Jeg bar en stor sorg forrige gang og endte i fødselsdepresjon som varte i over 1 år. Ingen visste noe.. når en fremmed sykepleier på sykehuset spør om man har det bra psykisk så sier man ikke nei.. når helsesøsteren man ikke har møtt før spør på hjemmebesøket, så sier man ikke nei. Og siden spurte ingen.
Jeg kunne hatt en fin permisjon, jeg kunne hatt flere bilder av sønnen min, av oss sammen. Men ingen fanget meg opp.. tenk så annerledes det hadde vært om det fantes et anonymt ark man fikk. Så kunne man gå hjem å svare ærlig, og ligge det i en postkasse hos jm.. jeg er en mester i å skjule ting. Så det var ingen problem å komme unna siden alt som skjedde var 2 spm.

Nå står det i papirene mine. Men det står ingen årsak. Ingen har spurt meg om hvorfor jeg var lei meg sist. Ingen har spurt meg så langt hvordan jeg har det nå. Alle har sagt at etter fødsel skal de snakke med meg. Jeg personlig tror jeg kan lure de denne gangen også..viss jeg vil..

jeg gråter for at jeg bærer på en gutt. Alt tilsa at det skulle være en jente denne gang. Jeg har 1000 håp om at de tar feil. Jeg har nær familie som har fått feil kjønn oppgitt på UL. Samtidig prøver jeg å akseptere. Mannen er skuffet også. Dette er definitivt vår siste. Så da er det nok ekstra sårt.

Jeg er en person som ikke liker å snakke om det. Jeg kan gjerne skrive her, eller andre plasser. Der ingen ser ansikter mitt.
Vi hadde UL på fredag. Da sa vi til hverandre at vi var skuffet og jeg grein. Hele helgen var dritt, han prøvde små kommentarer om at det var dumt med gutt. Jeg responderte ikke. Tema har ikke blitt tatt opp igjen, og jeg ønsker å holde det taust.
Min mamma ringte meg også. Så fort hun så meldingen om at det ble blått hentesett denne gangen også. Hun forstår meg nok Uten at jeg må si noe. Orket bare svare henne ja og sant..

Jeg syns det er deilig å slippe å snakke om det. Å bare glemme det litt. Men det er jo forskjellig hva man foretrekker.

Jeg er spent på hvordan det blir, spent på om jeg har det bedre etter fødsel eller likt eller verre. Vil jeg miste min siste permisjon til depresjon? Aner ikke.. det er mange tilfeldigheter som spiller inn på det.
Det jeg vet er at ønske om kjønn sitter virkelig dypt, det spiller en rolle.

Ville bare sende deg en god klem.

Og si at jeg var skikkelig farmor-jente som liten. Ingen hadde et bånd som oss .

 

[MinCariño]

Veldig tungt og ha det slik Ser du har fått mange gode svar her. Er din mann opplyst om hvordan du hadde det sist med tanke på depresjon årsak, og hvor hardt du tar dette nå? Tenker på siden du skriver du liker ikke å snakke om ting. Taushet kan skape stor avstand der en egentlig ikke forstår hvordan den andre part har det. Slik hadde vi det før når ting var vanskelig, men blitt lettere og «lette» på sløret det siste årene når prøving og tanken på denne siste har vært en vanskelig vei og gå. Det har gjort at vi har større forståelse for hverandre og kan ta lettere hensyn til hva en trenger når ting er vanskelig. Må ellers sende deg en klem

Takk for klem Ja han vet. Sist svangerskap skreiv jeg brev til han om hvordan jeg hadde det. Han er den som vet mest. Han kjørte opp med meg på UL denne gang fordi han ikke syns jeg skulle kjøre bil alene viss jeg ble veldig lei meg. Han er også skuffer denne gang. Men det stikker ikke så dypt hos han. Heldigvis har jeg en snill og forståelsesfull mann

 

[Tiriltoppen]

Jg har 2 gutter, har hatt et ønske denne gangen og få en jente. Dette blir min siste graviditet, så liksom siste sjanse og oppleve og få begge kjønn. Har opplevd en del uro og litt redsel for at det ikke sku bli jente denne gangen. Når jg fikk gutt nr 2 opplevde jg litt sorg når det ble gutt og ikke jente. Mest fordi jg trodde aldri samboer skulle gå med på et barn til. Samtidig fikk jg slengt i meg fra mor til bonusdatter at det var nå bare hun som tydeligvis klarte og gi min samboer en datter! (Hun er ikke helt god for og si det enkelt) Men det stakk dypt, de ble liksom litt realiteten hos mg, at jg ikke var god nok til og gi han en datter jg også. Han forguder jo dattera si, det gjør jg også da, verdens beste storesøster. Så har helt klart hatt litt følelser knytt til kjønn av diverse årsaker. Tok ikke lang tid etter jg fikk vite om gutt på nr 2 at jg hevet mg over det og gledet meg. Nå blir det jente på oss denne siste gangen, så er helt klart veldig takknemlig for det. Samboer å er kjempe stolt så det er gøy, han håpet på jente å denne gangen

Tenker det må være lov å få kjenne litt på slike ærlige følelser, og ha noen en kan snakke med både for og imot

Sniker.
Har ikke lest gjennom svarene du har fått, men herregud for en stygg ting av ho å si til deg! Dessuten er det faktisk ikke kvinnene som "bestemmer" kjønnet, men mannen!
Noen mennesker altså!!

 

[Hysalot]

Dette er tydeligvis et tema som berører mange flere enn jeg hadde trodd, og jeg trodde jeg var alene med å synes det er litt kjipere å vente en gutt. Når jeg fikk vite at vi venter en gutt gikk det opp for meg at mine tanker om å få et barn kun handlet om å få en datter. Det hadde ikke falt meg inn å se for meg noe annet enn ei jente, og det rareste var at det ikke var bevisst heller. Jeg er fortsatt litt skuffa, men jeg er samtidig litt irritert på meg selv for å bry meg om kjønn. Vi lever i 2020, og det er på tide å legge fra seg forventninger til andre basert på hvilket kjønn de har. Den frykten om å ikke få ett like nært bånd til en gutt, tror jeg først og fremst er basert på stereotypier som tilhører fortiden. Men jeg frykter det fortsatt!

Trøster meg med at det er en stor glede for barnets far at vi venter en gutt, og at han gleder seg veldig

 

[ToTilPåVei]

Jeg har to jenter fra før, og skulle i mitt siste svangerskap nå. Mannen min ønskte seg veldig en gutt, og har alltid drømt om det. Jeg kjente ikke så mye på det, men hadde nok likt å Få en gutt jeg også. På ul viste det seg at det var to jenter til i magen. Er superglad for det, selv om det hadde vært stas med en gutt også. Det har vi iallefall god erfaring med.

 

[Lykkeliten32]

Sniker.
Har ikke lest gjennom svarene du har fått, men herregud for en stygg ting av ho å si til deg! Dessuten er det faktisk ikke kvinnene som "bestemmer" kjønnet, men mannen!
Noen mennesker altså!!

Helt sant, hun er ikke helt god desverre. Ei som liker å lage bråk og kritisere det meste

 

[Tiriltoppen]

Dette er tydeligvis et tema som berører mange flere enn jeg hadde trodd, og jeg trodde jeg var alene med å synes det er litt kjipere å vente en gutt. Når jeg fikk vite at vi venter en gutt gikk det opp for meg at mine tanker om å få et barn kun handlet om å få en datter. Det hadde ikke falt meg inn å se for meg noe annet enn ei jente, og det rareste var at det ikke var bevisst heller. Jeg er fortsatt litt skuffa, men jeg er samtidig litt irritert på meg selv for å bry meg om kjønn. Vi lever i 2020, og det er på tide å legge fra seg forventninger til andre basert på hvilket kjønn de har. Den frykten om å ikke få ett like nært bånd til en gutt, tror jeg først og fremst er basert på stereotypier som tilhører fortiden. Men jeg frykter det fortsatt!

Trøster meg med at det er en stor glede for barnets far at vi venter en gutt, og at han gleder seg veldig

Jeg har en jente fra før og venter en gutt nå. Jeg håpet først veldig på en jente til, jeg har alltid sett for meg å være jentemamma. Da jeg skjønte at jeg venta en gutt (magefølelsen min er ganske sterk og svangerskapet var SÅ ulikt sist) så ble jeg skuffa. Men jo mer jeg tenkte på det og fantaserte, jo mer ønska jeg meg en gutt. Så på ul lå jeg og kryssa fingrene for en gutt. Men jeg kjenner samtidig på det du beskriver om å få like tett bånd til en gutt. Jeg klarer liksom ikke helt å se for meg at jeg får det nære og tette båndet med han som med storesøster. Men jeg håper av hele mitt hjerte at det blir like naturlig når han blir født

 

[Hysalot]

Jeg har en jente fra før og venter en gutt nå. Jeg håpet først veldig på en jente til, jeg har alltid sett for meg å være jentemamma. Da jeg skjønte at jeg venta en gutt (magefølelsen min er ganske sterk og svangerskapet var SÅ ulikt sist) så ble jeg skuffa. Men jo mer jeg tenkte på det og fantaserte, jo mer ønska jeg meg en gutt. Så på ul lå jeg og kryssa fingrene for en gutt. Men jeg kjenner samtidig på det du beskriver om å få like tett bånd til en gutt. Jeg klarer liksom ikke helt å se for meg at jeg får det nære og tette båndet med han som med storesøster. Men jeg håper av hele mitt hjerte at det blir like naturlig når han blir født

Jeg håper det jeg og! Tror ikke morsinstinktet skiller på kjærligheten mellom kjønn, men gutter er ofte mer selvstendige da. Så det er kanskje derfor vi tenker på det med tilknytning også. Får satse på at vi får «myke menn»

 

[Katta]

Jeg håper det jeg og! Tror ikke morsinstinktet skiller på kjærligheten mellom kjønn, men gutter er ofte mer selvstendige da. Så det er kanskje derfor vi tenker på det med tilknytning også. Får satse på at vi får «myke menn»

Jeg syns jenter er mer selvstendige.

Har forøvrig en av hver , eldste er 5, og det er ingen forskjell på kjønn så langt. De har ulik personlighet, men det kan ikke sies at er fordi de er det ene eller andre. Det handler jo mye om hva vi rundt lærer de også.

 

[Tiriltoppen]

Jeg håper det jeg og! Tror ikke morsinstinktet skiller på kjærligheten mellom kjønn, men gutter er ofte mer selvstendige da. Så det er kanskje derfor vi tenker på det med tilknytning også. Får satse på at vi får «myke menn»

Jeg har en følelse av at det er motsatt dessuten syns jeg (her kommer det en skikkelig fordom!!) at mange små gutter virker utrooolig umodne. Det er fælt å si det og jeg mener virkelig ikke noe vondt med det. Men jeg ser feks i bhg til datteren min, de fleste gutter på hennes alder bruker fortsatt smokk, går rundt og stabber og subber rundt som om de skulle vært et helt år yngre. Så det var også noe av den litt leie følelsen når jeg skjønte det var en gutt datteren min har alltid vært veldig veldig langt fremme motorisk og språklig og jeg kjenner jeg er bekymret for å få en gutt som er skikkelig treg
Igjen - jeg vet at dette er skikkelig fordommer og jeg vet at ikke alle gutter er sånn. Men litt deilig å bare si det høyt når vi først er i gang med ærligheten

 

[Hysalot]

Jeg syns jenter er mer selvstendige.

Har forøvrig en av hver , eldste er 5, og det er ingen forskjell på kjønn så langt. De har ulik personlighet, men det kan ikke sies at er fordi de er det ene eller andre. Det handler jo mye om hva vi rundt lærer de også.

Ja, det kan hende. Jeg tenkte vel kanskje mer på guttene når de vokser opp og blir større, men det handler vel kanskje mer om personlighet og hva de har lært

 

[Hysalot]

Jeg har en følelse av at det er motsatt dessuten syns jeg (her kommer det en skikkelig fordom!!) at mange små gutter virker utrooolig umodne. Det er fælt å si det og jeg mener virkelig ikke noe vondt med det. Men jeg ser feks i bhg til datteren min, de fleste gutter på hennes alder bruker fortsatt smokk, går rundt og stabber og subber rundt som om de skulle vært et helt år yngre. Så det var også noe av den litt leie følelsen når jeg skjønte det var en gutt datteren min har alltid vært veldig veldig langt fremme motorisk og språklig og jeg kjenner jeg er bekymret for å få en gutt som er skikkelig treg
Igjen - jeg vet at dette er skikkelig fordommer og jeg vet at ikke alle gutter er sånn. Men litt deilig å bare si det høyt når vi først er i gang med ærligheten

Ærlighet varer lengst! Har veldig lite erfaring med barn, så jeg kan ikke si at jeg har lagt merke til det. Men hvis datteren din er veldig langt fremme utviklingsmessig så er det jo god mulighet for at han blir det og Så er det jo mye rart det ute av folk Så ikke rart om det blir noen rare treige unger heller. Får satse på det beste for våre!