Jeg er den første til å innrømme det, jeg er helt sykt dårlig på å sette strek for babykarrieren. Nå har jeg sagt at jeg er ferdig med å få barn siden jeg fødte tredjemann, og har altså seks stykker.
Nr. 1 fyller 17 i år (jeg var gravid med henne på denne alderen, helt sjukt å tenke på).
Nr. 2 er fjortis om noen dager. Hun er en tro kopi av meg, og har totalt babydilla.
Nr. 3 blir tenåring i år. Han er altså det første punktumet mitt.
Men det hadde jo vært koselig med en til?
Cue fjerdemann. Fyller tosifra antall år i år, og er verdens fineste punktum (han også).
Så er det ikke alltid livet behandler en slik en hadde tenkt. Ekteskap går i oppløsning, og man finner etterhvert kjærligheten på ny. Denne mannen er flott altså! Null problem at jeg er ferdig med barn, han vil nemlig ikke ha noen. Perfekt! Match made in heaven.
Og så var det livet da. Plutselig sitter man der, på badegulvet, og griner med en ClearBlue Digital i hendene, som så tydelig sier; GRAVID 1-2. To måneder rakk vi å kjenne hverandre. Jeg så for meg en tilværelse som alenemor til fem der jeg satt på gulvet, men mannen overrasket meg med å bli helt ekstatisk. "Så kult liksom, jeg skal bli pappa".
Så da fikk vi vesla vår da. Nå er familien virkelig komplett!
Men det hadde jo vært koselig med en til? Sier mannen som ikke ville ha barn, ett år etter at vi fikk vårt første. Svaret da var nei. Vi planla bryllup, og jeg skulle så absolutt ikke ha noen nyfødt, eller være gravid på dagen vår - vi snakkes igjen etter bryllupet. Og to måneder etter bryllup var jeg jammen smelt på tjukka. En liten lillebror i anmarsj, utligning og poengdeling - nå er vi jaggu ferdige.
Men det hadde jo vært koselig med en til?
Blir ingen snarlig prøvestart, til det sitter minner om kvalme og bekkenløsning litt for ferskt i minnet, men jeg har bestilt meg nytt termometer, og skal begynne å kartlegge syklus og eggløsning (ganske regelmessig, men ikke helt som før fødsel enda) mens vi venter på at både jeg og mannen skal føle at det er på tide med prøving.
)
