Det blir en gutt...

[F-40425073]

Oul i dag. Har ikke tenkt særlig på gutt eller jente, det viktige er jo at barnet er friskt. Likevel kjente jeg et hjertesukk når hun sa det var gutt. Akkurat som at jeg ikke klarer å forholde meg til det. Prøver for eksempel å se på blå babyklær, men kjenner liksom at jeg mista litt piften.

Er bare åtte timer siden jeg fikk vite det, men jeg kjenner at jeg fikk avstandsfølelse til hele greia...merkelig nok! Underlig, hadde gledet meg så veldig til denne dagen for å få vite om det ble gutt eller jente, nettopp for at det skulle bli enda nærere, mer konkret, mer "noen" enn "den". Alt forsvant bare så plutselig.

Vet ikke, mulig min stereotype tanke om gutter, er disse høylytte, springete, voldsomme kidsa som leker med gutteleker og fekting og alt som jeg ikke har noe forhold til, og som bare tidligere har skapt irritasjon hos meg. Ja rett og slett irriterer meg.

Min logoske hjerne sier at det blir helt annerledes etter jeg har født, og det er mitt eget. Sikkert nokså likt det mange vil svare, og som jeg ville svart andre.

Blæ

 

[Hirka89]

Oul i dag. Har ikke tenkt særlig på gutt eller jente, det viktige er jo at barnet er friskt. Likevel kjente jeg et hjertesukk når hun sa det var gutt. Akkurat som at jeg ikke klarer å forholde meg til det. Prøver for eksempel å se på blå babyklær, men kjenner liksom at jeg mista litt piften.

Er bare åtte timer siden jeg fikk vite det, men jeg kjenner at jeg fikk avstandsfølelse til hele greia...merkelig nok! Underlig, hadde gledet meg så veldig til denne dagen for å få vite om det ble gutt eller jente, nettopp for at det skulle bli enda nærere, mer konkret, mer "noen" enn "den". Alt forsvant bare så plutselig.

Vet ikke, mulig min stereotype tanke om gutter, er disse høylytte, springete, voldsomme kidsa som leker med gutteleker og fekting og alt som jeg ikke har noe forhold til, og som bare tidligere har skapt irritasjon hos meg. Ja rett og slett irriterer meg.

Min logoske hjerne sier at det blir helt annerledes etter jeg har født, og det er mitt eget. Sikkert nokså likt det mange vil svare, og som jeg ville svart andre.

Blæ

Vil bare si at jeg er guttemamma og elsker det Ingenting er som en ordentlig kosete mammagutt Og det spiller ingen rolle om du ikke har noe forhold til guttegreier, for det får du. Jeg ville sagt det samme om jente, jeg aner ikke hvordan det er å ha jente, selv om jeg er jente selv Sånn sett håper jeg på en gutt til. Men vet der blir fint uansett kjønn. For handler bare om å bli kjent med eget barn. Jeg var helt crazy som barn, så er ikke sånn at alle jenter er rolig. Og ikke alle gutter er høyt og lavt 24/7. Du trenger nok bare la det synke inn litt. Men det kommer til å bli helt topp med gutt

 

[Augustspire]

Jeg hadde det slik i forrige svangerskap, hadde egentlig ingen tanke om hva jeg "ønsket" eller trodde. Men når de sa det var en gutt ble jeg veldig lei meg. Det tok lang tid før jeg kom meg over det, men han er 2,5 år i dag, og jeg forguder den lille gutten!
På fredag fikk vi vite at vi venter jente nå, og jeg gråt da, aner ikke om det var glede eller ikke. Klarer ikke å komme meg videre denne gangen heller. Så tror nok det er vanligere enn vi tror.

Håper du kommer deg videre til slutt

 

[Lubbe]

Vi har også fått vite at det er en liten gutt som kommer.
Jeg har bare hatt jentefølelse hele tiden, og kunne ikke se for meg at det skulle være noe annet enn en jente. Jeg skal være helt ærlig og si at jeg ble litt satt ut og lei. Jeg trengte faktisk litt tid på å omstille meg etterpå. Joda, det viktigste er jo selvfølgelig at han er frisk og alt sånt, men det ble jo helt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Var å kjøpte litt babytøy etterpå, og det var veldig rart og kanskje egentlig litt trist å gå i gutteavdelingen i stedet for å kjøpe søte kjoler sånn som jeg hadde trodd jeg skulle.
Jeg kjenner at jeg klarer å glede meg litt mer over det nå, men samtidig er det nok litt trist fortsatt.
Jeg tenker at det faktisk må være lov til å bli litt skuffet, og jeg tror også det er vanligere enn man tror, det er liksom bare ikke noe vi snakker om.

 

[MusikkNurket]

Både jeg og mannen min har tenkt at det er jo samme det hva man får, men sånn helt ut av det blå sa mannen min noe som "jeg har tenkt i det siste at det kanskje ville vært lettere med en gutt...".
Jeg vet ikke helt hva det betyr men tror nok det ligger en preferanse innerst i oss alle sammen og man vet det kanskje ikke før man faktisk får vite hvilket kjønn man har i magen.
Jeg har jo lyst å gå å kjøpe de små kjolene jeg glaner på i butikkene, og er litt redd for å bli lei om vi får vite at det er gutt... Men men, det blir jo bare det det er ment til å bli og jeg må bare tro selv at jeg kommer til å glede meg over en gutt som en jente når vi får vite det ^^

 

[Navlehøyde]

Jeg kjenner jeg gruer meg litt til OUL nettopp pga dette. Går med følelsen om jente, så er redd jeg får en negativ reaksjon hvis det viser seg å være gutt. Har både gutt og jente fra før, så det burde egentlig ikke ha noe å si, og jeg elsker barna mine like høyt uansett kjønn. Gutten er også den som er mest lik meg, og absolutt ikke stereotypien på gutt. Tror det er helt vanlig med disse tankene og følelsene, og når babyen kommer blir man uansett forelska

 

[Vifårse]

Kjente litt på det samme! Har ikke fått det bekreftet, men det var enstemmig på «Nub Theory Queens»-gruppen på Facebook.

Det rare er at jeg alltid har ønsket meg en gutt, og jeg har hatt følelsen av gutt fra start, men likevel så kjente jeg på skuffelse da alle i den facebook-gruppen mente det var gutt. Tror det handlet litt om at alle i familien (inkl. babypappa) var sikre på at det var jente, så jeg følte litt at alle rundt håpet og ønsket at det var jente…?

(Dessuten har jeg et guttenavn jeg er superforelsket i, men babyfar nekter å bruke det - mens på jentenavn er vi helt enige. Jeg kjenner det gjør vondt å få en gutt, og ikke få lov til å bruke navnet jeg har drømt om så lenge )

Det tok noen uker for meg å bli vant til tanken - og frykten for å aldri få jente kjenner jeg på - men akkurat nå så kjenner jeg meg veldig glad for at han mest sannsynlig er gutt - og dersom det skulle vise seg motsatt på OUL om to uker blir det helt sikkert veldig rart å omstille seg også

Det er dog noe rart med at du gror et liv inni deg, og den er så veldig en del av deg, at den da skal ha et annet kjønn enn deg!

 

[Baby_2019]

Hei!
Sniker litt her Satt med samme følelsene som deg for 4 år siden. Se innlegget mitt fra da:

Hvordan er det å være guttemamma?

Hei, Har ei jente på snart 2 fra før og fikk i går vite at jeg venter en gutt (!!) i juni. Jeg har alltid ønsket meg å være jentemamma og ble overlykkelig da første viste seg å være jente. Vi har i 1.5 uke ventet på svar fra Nipt-test som i går heldigvis kunne fortelle at alt var bra med den...

forum.babyverden.no

I dag har jeg en rolig kosete gutt på 3år og jeg ble forelska i han det øyeblikket han var ute. Han har vært krevende mtp mye magevondt, også har han et annet temperament enn søstra. Men så har jeg sett sinte 3år gamle jenter i barnehagen og, så det er nok ikke kjønnsbetinget. Gutten vår er mye mer kosete enn søstra.

Jeg hadde akkurat de samme tankene om stereotype gutt, og trodde aldri jeg kunne elske en gutt, men det gjør jeg. Så uendelig mye! Det kommer du og til å gjøre, men det er ikke sikkert følelsen kommer helt før han er i armene dine.

Lykke til og kos deg med resten av svangerskapet. Selv om det ikke føles sånn akkurat i dag, så blir dette kjempebra

 

[Alexsy]

Jeg har en gutt og venter en gutt til. Helt ærlig ble jeg litt letta når jeg fikk vite det selvom vi kanskje håpet litt på en jente denne gangen.
Jeg har siden jeg var liten selv tenkt at jeg kom til å få jente når jeg skulle få barn selv så når vi fikk vite at første ble gutt så tenkte at jeg ikke kom til å ane hva jeg driver med. Men nå elsker jeg rollen som guttemamma og gleder meg til lillebror kommer.

 

[Vifårse]

Også kan jeg legge til at jeg selv var et helvete å ha med å gjøre som både barn og ungdom - broren min var mye mer rolig og enkel å ha med å gjøre

Var inn og ut hos legen fordi mamma trodde jeg hadde alvorlig adferdsproblemer - jeg har roet meg nå i voksen alder altså

 

[E92]

Jeg husker at i 1. trimester så hadde jeg veldig lyst på en jente(og min mann hadde nok mest lyst på gutt ), men etter hvert som tiden gikk følte jeg mer og mer at det var en gutt i magen. Dette fikk jeg bekreftet på Oul. På dette tidspunktet var ikke ønsket om jente like sterkt lenger og jeg gledet meg over denne lille karen som lå i magen.

Det er nok ikke uvanlig å kjenne på litt skuffelse og du er absolutt ikke alene om den følelsen. Dette forsvinner jo stort sett når ungen er ute! Jeg ville ikke byttet ut min gutt med en jente nå for å si det sånn. Og ikke tenk så mye på de guttelekene akkurat nå. I starten har det ikke noe å si uansett. Bare tenk at den første tiden skal du kose deg med en baby.

Ellers har jeg kost meg masse med å kjøpe (alt for mye) babyklær til gutt. Finnes mye fint som også er kjønnsnøytralt.

---

 

[Kosmo.]

Oul i dag. Har ikke tenkt særlig på gutt eller jente, det viktige er jo at barnet er friskt. Likevel kjente jeg et hjertesukk når hun sa det var gutt. Akkurat som at jeg ikke klarer å forholde meg til det. Prøver for eksempel å se på blå babyklær, men kjenner liksom at jeg mista litt piften.

Er bare åtte timer siden jeg fikk vite det, men jeg kjenner at jeg fikk avstandsfølelse til hele greia...merkelig nok! Underlig, hadde gledet meg så veldig til denne dagen for å få vite om det ble gutt eller jente, nettopp for at det skulle bli enda nærere, mer konkret, mer "noen" enn "den". Alt forsvant bare så plutselig.

Vet ikke, mulig min stereotype tanke om gutter, er disse høylytte, springete, voldsomme kidsa som leker med gutteleker og fekting og alt som jeg ikke har noe forhold til, og som bare tidligere har skapt irritasjon hos meg. Ja rett og slett irriterer meg.

Min logoske hjerne sier at det blir helt annerledes etter jeg har født, og det er mitt eget. Sikkert nokså likt det mange vil svare, og som jeg ville svart andre.

Blæ

Ja, og alle gutter liker ikke de tingene du snakker om, tror mye avhenger av deg og faren, vet om gutter som elsker å tegne, noen er rolige og noen er aktive. Ei jeg kjenner har 2 gutter og ei jente, og den ene gutten er den roligste av de! Også er jo trøsten at du får en mammagutt og ikke en pappajente kan det hjelpe å finne navn?

 

[To be announced]

Sniker, med noen tanker:
Vår førstefødte er en jente, nr2 en gutt.
*Gutten er mye mer kosete, rolig og sosial enn jenta vår. Han er blid og fornøyd så lenge han har mat og søvn.
*Hvorfor må gutter være blå? Og jenter rosa? Babyklær for jenter er ofte utrolig kitschy og grell imo, vi har nesten utelukkende brukt grunnfarger med bodyer fra reflex i alle regnbuens farger til begge to. Lar jenta vår gå i blått mens lillebror bruker rosa body vi fikk i gave fra familiemedlemmer når storesøster var baby. Who cares?
*Jeg tenker det er utrolig viktig å huske på at gutter har måttet lide under et maskulint trykk i mange tiår. Selv om testosteron er vanskelig å håndtere for mange unge gutter til de er 25 (puh…) er gutter og menn også følelsesmennesker som både skal få lov og må få lov å føle, gråte, elske, ha omtanke og bli elsket. Det gjelder nok ikke alle, men mange av disse urolige og bråkete guttene fra barneskolen har nok måttet gjennomgå en del «sterke gutter gråter ikke, slutt å skap deg sånn» og «gutter leker ikke med dokker eller enhjørninger! her, ta en lekepistol!!!». Gutter får mindre trøst og mindre empati. Mange foreldre er hjernevasket til å tro man lager en veik pingle om man ikke oppdrar gutten sin med gammel overtro. Slik går det i generasjoner, fram til noen tør å bryte det. Alle er individer, møt individet med varme, tålmodighet og forståelse. Så blir gutten din en forstått og roligere gutt, i kontakt med eget følelsesregister så han slipper å være frustrert og sint <3

 

[Førstegangsmamma2020]

Sniker…
Vår første er gutt. Hadde guttefølelse hele veien, mens alle andre sa det ble jente. Selv om jeg ikke hadde noen spesiell preferanse ble jeg litt lei meg da jeg fikk vitte det var gutt vi skulle få Ikke fordi jeg egentlig var «skuffet» over kjønnet, men som deg hadde jeg SÅÅÅÅ lyst til å gå og jandle inn masse søte jente klær. Så med misunnelig øyne på alt det fine babytøyet de som ventet jente handlet inn.
Tok meg likevel ikke lang tid før jeg var i full sving med å handle inn klær (både kjønnsnøytale og noe mer utpreget guttetøy).
Har en nå snart 2 år gammel ramp som jeg bare elsker over alt på jord På noen områder er han utpreget gutt (f.eks. er han VELDIG glad i biler). Samtidig er han veldig kosete og elsker å kose med mammaen sin og å sitte i armkroken mens vi ser i ei bok. Han er også utpreget mammadalt

Nå venter vi på ankomsten til lillesøster i februar og keg var såååå beigestret for at jeg endelig kunne kjøpe inn masse søte jenteklær, men har merket at jeg nå ofte dras mot mer «guttete» klær
Sies jo ofte også at det er mer styr med jenter når de blir litt eldre med all dramatikken og intriger osv.
Av og til lurer jeg på om jeg kommer til «å takle» å være jente mamma… jeg vet liksom hvordan det er å være gutte mamma. Selv om kjønn ikke hadde noe å si er jeg likevel veldig glad for at jeg får oppleve å få en av hver da dette blir vårt siste barn.
Som andre skriver syntes jeg det skal være lov til å si man er skuffet over å ikke få det kjønnet man så for seg. Ikke fordi man blir mindre glad i en baby av et annet kjønn, men man trenger ofte tid til å omstille seg og på en måte «gi avskjed» på alt dt man først hadde forestillt seg.
Tro meg, du kommer til å elske den lille gutten din selv om det kan ta litt tid før du kommer over «tapet» av jenta di

Ønsker deg masse lykke til videre i svangerskapet, med fødsel og den herlige (men noen ganger krevende) påfølgende barseltiden

 

[Veivalsa]

Sniker
Tror det er helt vanlig å kjenne på - og samtidig et aspekt som man nok slapp litt da det ikke var vanlig å få vite kjønn før babyen var født. Fordi da er det liksom DIN baby og du kommer ikke til å ville bytte den bort med en annen det hele er litt fjernere når babyen fortsatt er i magen synes jeg. Og ja man kan ha rosa til gutt, men jeg skjønenr hva du mener. De blomstrete kjolene til jenter, er jo dèt som er nusselig og fint, og det kan nesten ikke sønnen min ha på ved mindre han sterkt ønsker det selv.

Med det sagt, så ja, selv om jeg har en rolig gutt på snart 5 år så har han fortsatt heftige bajassider og liker å lekeslåss, helst med andre mannlige rollemodeller fra familien. Tipper det er ganske vanlig, men han raserer ikke stua hele tiden heller. Dog, kan gå hardt for seg om vi har flere gutter i samme alder på besøk men jeg elsker han ikke mindre på grunn av det. Han var rolig og tilfreds som baby. Det kan være tidlfedlig, men for de fleste jeg kjenner har jentebabyene vært mer needy, grått mer og mer uro, mens guttene har vært roligere i babytida. Men dette har jeg ikke evidensbasert forskning på altså - bare MITT personlige inntrykk jenta mi var hvertfall helt sykt mye mer krevende, utålmodig, temperamentsfull, sover dårlig og gråt mye. Og hun var baby nr 2 så jeg var full av erfaring og ikke stressa i rollen som mor (hørt flere mener nr 2 blir roligere fordi man er roligere selv, og det er 100% feil, haha. Det har bare med babyens personlighet og behov å gjøre og de er medfødt) Det kan dog væreat det ville blitt samme babytid med en ner temperamentsfull gutt for eksempel.

 

[feb19]

Kjente litt på det samme. Men så går det liksom gradvis over, og når du får holde han i armene dine er det definitivt glemt.

 

[Neya]

Hei. Hadde akkurat samme følelsen da jeg fikk vite at det var gutt i mitt forrige svangerskap for litt over 2 år siden. Det virka helt feil. Jeg har to jenter fra før og det kunne ikke blitt mer fjernt at det skulle komme en gutt. Jeg hadde samme oppfatning om at gutter løper rundt og er overalt i et hysterisk tempo.2 åringen min er den roligste lille mann jeg har sett og det var nok bare den forutinntatte holdningen jeg hadde som ødela gleden litt. Tror uansett at vi kommer til å bekymre oss for de små uavhengig av kjønn i oppveksten. Har to jenter på 13 og 15 som sliter litt med ungdomstiden nå, med jenteklikker osv. jenter kan være skikkelig slemme med hverandre. Nå skal ikke jeg si at de har det verre enn gutter, men ofte foregår det mer utfrysning osv blant jenter. Derfor har jeg nesten et håp på at dette også er en gutt. Men kommer ikke til å bli skuffet om det er jente nei. Ville baresi at jeg forstår deg veldig godt. For min del handlet det mest om at «gutt det kan jeg ikke» og oppdragelse er det vi som skal gi dem og gjøre dem til gode medborgere uansett om det er gutt eller jente. Så lenge de er snille og viser respekt for andre så kommer de langt. Guttefølelsen kommer til deg også

 

[Laufey]

Gutten min er rolig, medgjørlig, smart, og kosete Han kan sitte på timesvis og sulle med lego og byggeplass, han forteller meg de rareste historier om hva gravemaskinene egentlig driver på med (det er ikke det man tror ), og han kan sitte i armkrokenog lese bok hele ettermiddagen.

Unger kommer med forskjellige personligheter. Kanskje er sønnen din litt villere og liker å herje, eller kanskje han er som min som ser litt rart på de som roper og herjer. Kanskje ville en eventuelt datter ha hatet alle de søte kjolene du hadde kjøpt, og nektet å gå med dem?

Det er litt vanskelig når de er inni magen, man vet jo ikke all verden om dem. Men det å være guttemamma, det er på ingen måte noe nederlag sammenlignet med å være jentemamma (vil jeg tro, jeg er jo bare guttemamma ). Å følge et menneske fra liten celleklump, det er stort! Hva slags kjønn mennesket har, spiller ingen rolle. Jeg hadde aldri trodd jeg faktisk skulle engasjere meg i gravemaskiner, men nå tar jeg meg selv i å se om gravemaskinen har med seg kabelskuffe/pusseskuffe/graveskuffe/hoppetusse selv når jeg ikke har med sønnen

Det er flott å være mamma

 

[Livvea]

Jeg har en sønn, og det er helt fantastisk ❤
Til og med å leke med biler og gutteting, noe jeg ikke kan eller har interresse for, er kjempe gøy sammen med han. Og tanken på at barna mine får en storebror er helt herlig ❤
Har storebrødre selv, og alltid tenkt at jeg ville ønske gutt som førstemann, for da får de yngre søsknene en storebror.
Jeg har alltid sett opp til mine brødre.

 

[EndeligTrebarnsmamma]

Oul i dag. Har ikke tenkt særlig på gutt eller jente, det viktige er jo at barnet er friskt. Likevel kjente jeg et hjertesukk når hun sa det var gutt. Akkurat som at jeg ikke klarer å forholde meg til det. Prøver for eksempel å se på blå babyklær, men kjenner liksom at jeg mista litt piften.

Er bare åtte timer siden jeg fikk vite det, men jeg kjenner at jeg fikk avstandsfølelse til hele greia...merkelig nok! Underlig, hadde gledet meg så veldig til denne dagen for å få vite om det ble gutt eller jente, nettopp for at det skulle bli enda nærere, mer konkret, mer "noen" enn "den". Alt forsvant bare så plutselig.

Vet ikke, mulig min stereotype tanke om gutter, er disse høylytte, springete, voldsomme kidsa som leker med gutteleker og fekting og alt som jeg ikke har noe forhold til, og som bare tidligere har skapt irritasjon hos meg. Ja rett og slett irriterer meg.

Min logoske hjerne sier at det blir helt annerledes etter jeg har født, og det er mitt eget. Sikkert nokså likt det mange vil svare, og som jeg ville svart andre.

Blæ

Sniker. Jeg er guttemamma og det er det beste i verden. Det blir aldri slutt på gøy og moro! Og maaaassevis av kos.