Daisybloom prøver igjen
Enda et spireforsøk. Et siste håp? Daisy føler det siste halvåret har vært langt og at Alt. Har. Tatt. Altfor. Lang. Tid. Men endelig er hun i gang igjen. Hun har gjort alt hun kan, tviholdt på å ordne opp i ting som legene ikke har tenkt nødvendig. Hun tok en veldig vond og «jeg klarer ikke slutte å skrike»- hysteroskopi for å fjerne en mini polypp som hadde dukket opp rett på livmor-slimhinnen. «Der kan den jo ikke være?», tenkte Daisy. «Det gjør ingenting!», svarte Spirelegen. Men Daisy insisterte. For ingen spirer festet seg etter at polyppen kom. Hun tok alle tilskuddene sine, nøye og samvittighetsfullt og hun spiste bare ting som var godt for kroppen hennes. Hun prøvde å være i balanse. Så godt hun kunne, vel og merke. For balanse er ikke Daisy sin naturlige styrke. Daisy insisterte også på å overvåke hormoner, og søkte balanse også der. «Ikke for mye av det gode, heller», sa hun til legen. Spirelegen ristet på hodet. «Det gjør ingenting!». Men Daisy insisterte. Og derfor endte den flotteste spiren Daisy noen gang hadde fått på frys. Og så ventet hun igjen. Og hun sjekket blodprøver og hun telte medisiner. For alt skulle bli riktig denne gangen. Så riktig som det kan få blitt iallfall.
Når dagen for innsett kom kjente Daisy seg rolig. Dette føltes riktig. Men hun hadde kjent følelsen før. Det var ofte denne følelsen hun hadde når hun skulle sette inn spirer. Hun prøvde å ikke sammenligne. Dagene etter innsett gikk fort for Daisy hadde mye å gjøre. Det var fint på en måte, for da kom hun seg litt unna tankene sine. Men allerede få dager etter innsett fikk hun en følelse. En rolig følelse. En tyngde følelse. Som om noe skjedde. Noe hun ikke kunne kjenne, men noe hun kunne føle. Et trykk. Et press. Litt strekk. Kunne det virkelig bety…? Daisy var fast bestemt på å teste 10 dpo. Ikke før, ikke etter. Hun kjente at hun begynte å håpe, og det kunne hun ikke ha noe av hvis det ikke var noe å være håpefull for. Hun måtte vite. Og dagen for spiretesting kom. Men Daisy er ikke en god planlegger. Daisy er litt som blomsten hun er oppkalt etter. Litt rufsete, litt vill og det er ikke helt godt å vite hvor hun eller tingene hennes dukker opp. Akkurat som prestekragen som var sådd pent i bedet et år, plutselig dukker opp i grusen året etter. Så, Daisy hadde selvfølgelig ingen tester hjemme til testdagen sin. Det ble en lang dag og mange tanker før hun fikk skaffet tester og holdt seg lenge nok til å tørre å teste. Og først ble hun lei seg. Flere sekunder med bunnløs sorg, før en liten svak strek dukket opp. Og der var den. Beviset på at følelsen Daisy hadde i kroppen kanskje hadde noe for seg. Den roen hun kjente på var kroppen som visste.
Daisy puster. Sakte inn, langsomt ut. Hun vet at de neste dagene blir vanskelige. For selvom roen fremdeles er i kroppen er det også frykt fra hodet hennes. Frykt for at dette nok en gang bare er et blaff fra en spire som kunne blitt, men aldri ble. Så Daisy puster. Sakte inn, langsomt ut. Og det kommer hun til å fortsette med en stund til.