I dag har jeg kjent på en ufattelig slitenhet rundt hele prosessen. Det er så mye følelser, så mye usikkerhet og gjennom det hele så prøver man å leve livet og «just keep swimming». Men det tar på. Jeg kjenner at jeg er skikkelig sliten av å ikke vite. Jeg føler virkelig at jeg lever i en slags boble som ikke beveger seg hverken fremover eller bakover. Det er utmattende. Det hjelper sikkert ikke på for min del at jeg jobber meg tilbake til jobb og til livet etter en skikkelig utbrenthet, og alt føles litt usikkert om dagen. Jeg prøver virkelig å bare ta en dag av gangen. Ikke bekymre meg så mye, puste med magen og jobbe med å roe nervesystemet. Men det er jammen meg ikke lett…