Daisy Bloom & Reisen til Spireland

I dag har jeg kjent på en ufattelig slitenhet rundt hele prosessen. Det er så mye følelser, så mye usikkerhet og gjennom det hele så prøver man å leve livet og «just keep swimming». Men det tar på. Jeg kjenner at jeg er skikkelig sliten av å ikke vite. Jeg føler virkelig at jeg lever i en slags boble som ikke beveger seg hverken fremover eller bakover. Det er utmattende. Det hjelper sikkert ikke på for min del at jeg jobber meg tilbake til jobb og til livet etter en skikkelig utbrenthet, og alt føles litt usikkert om dagen. Jeg prøver virkelig å bare ta en dag av gangen. Ikke bekymre meg så mye, puste med magen og jobbe med å roe nervesystemet. Men det er jammen meg ikke lett…
 
Jeg har nå vært hos Aleris og tatt endometritest. Det var vondt, men gikk greit og jeg er super spent på resultatet. Jeg vet ikke hva jeg håper på for å være ærlig. Jeg har også lagt om kostholdet til betennelsesdempende mat og jeg respekterer matintoleransene mine rundt gluten og melkeprotein. Som jeg vanligvis ikke gjør. Oppsiden av det er at jeg føler meg mye bedre, lettere i kroppen og har gått ned 4 kg siden september. Ikke verst.

Jeg håper på oppstart i november, men det er helt avhengig av hva testen sier og når jeg får svar. Det absolutt verste med alt dette er den evige usikkerheten og ventingen. Her og nå, Daisybloom. Her og nå.
 
ENDELIG! Føler jeg har ventet i en evighet (som i min verden er 3 uker og 1 dag), men nå fikk jeg svar på endometritesten. Og helt i siste liten! Kvart på fire på en fredag ringte de, og jeg har innsett av fryseforsøk på mandag. Jeg var helt sikker på at det måtte avlyses, og var både sint, frustrert, skuffet og lei meg. Jeg satt å skrev melding til Medicus om at vi måtte avlyse forsøket når telefonen ringte. Jeg føler at det kanskje er et fantastisk tegn på at mirakler kan skje, og at dette innsettet har litt flaks knyttet til seg. Det kan jo ikke være dumt!

Testen kom tilbake uten funn. Jeg har null (!!) i betennelse, og det er jo kjempebra! Også fordi jeg har flere matintoleranser og ubalanse både her og der, så det er godt å vite at betennelse-nivået i livmor er lavt eller…. Ingenting, egentlig. NK celler kom tilbake på 239, som jeg ikke helt vet hva betyr- men alt under 300 var bra sa legen. Og siden dette er de cellene som hjelper kroppen når uønskede ting dukker opp tenker jeg at det er en god ting at det ikke er FOR lavt.

Planen på mandag er å ta beroligende rett før innsett, for å hjelpe livmoren min med å slappe av og ikke overdramatisere hvor voldsomt et innsett er. Kanskje hun klarer å ta imot blasto i lykkerusen av beroligende medisiner:hilarious: Jeg er superspent. Dette er mitt aller første fryseforsøk. Vanligvis er kroppen helt i oppstandelse, og øm både her og der når jeg har innsett. Den har jo akkurat vært gjennom et egguttak og gått på haugevis av hormoner. Nå glemmer jeg til stadighet at jeg faktisk skal ha et innsett og må skjerpe meg skikkelig for å huske å ta cycglogest. Og alle andre vitaminer og tilskudd. Kanskje det betyr at jeg generelt er roligere nå. Og det må jo være positivt! Legen på klinikken sa at det er vanlig med litt høyere suksess-rate på fryseforsøk enn fersk forsøk. Så da er det jo et lite håp som vokser. Selvom jeg på mange måter nesten har tenkt at dette ikke kommer til å gå for meg, så prøver jeg alt jeg kan å visualisere en livmor som står med åpne armer og et lite blasto som seiler på plass akkurat der det skal være. Visualisering er mektig har jeg hørt, så hvorfor ikke?
 
Majaflyfly skrev:
Åh så bra. Krysser alt jeg har for deg ❤️
Klikk for å utvide …
Tusen takk! Så koselig at du fortsatt følger litt med her :Heartred Det betyr masse! Jeg er veldig spent, og sitter med samme følelse som jeg alltid sitter med før et innsett: «Tenk om det går denne gangen! Alle gode ting er… fire:Heartred».
 
Fryst spire til Daisy

«Tenk, en fryst spire skal kanskje inn denne gangen!» Daisybloom klarer nesten ikke å huske de få tablettene hun skal ta, og glemmer rett som det er at det er akkurat denne syklusen det skal være innsett. Fryseforsøk er en drøm, tenker Daisy. Hun savner ikke medisinene. Ikke sprøytene. Ikke det vonde egguttaket. Ikke de utrolig ømme eggstokkene. Daisy føler seg rolig på innsett dagen. Så rolig at hun helt glemmer det der med full blære ved innsett. «Ooooops! Jeg har jo akkurat vært på do!» Daisy ser på klokken. Hun har fortsatt tre kvarter til innsett i det hun går inn på klinikken. Kanskje kan hun få litt vann? Det kan hun. Hun får en liter. Kanskje kan hun få litt te? Det får hun. Hun får to kopper. Hun er takknemlig og drikker så fort hun kan. Men det er ikke nok. Når spire legen banker på døra og sier: «Nå er vi klare for deg!», så vet Daisy at blæra- den er ikke klar. Og ultralyden viser det samme. Veldig lite urin. Daisy er skamfull. Hun føler at legen og sykepleier sender henne et skuffende blikk. Akkurat som om de tenker «Du hadde bare en jobb denne dagen. Full blære. Og du klarte ikke det en gang». De sier ingenting bortsett fra et kort nikk og «Vi venter en halvtime og så er du nok klar». Det tror Daisy også, og hun vet at det er mest sin egen skam som gjør at hun tror legen og sykepleier ikke liker henne så godt akkurat nå. For de var begge veldig hyggelige rundt det hele. Men skammen er likevel nok til at hun ikke spør etter noen når det har gått en halvtime og hun kjenner at nå må hun på do. Hun har jo tross alt drukket en liter vann og to kopper med te. Hun tenker istedenfor at de henter henne når de er klare. Dette er jo tross alt hennes egen skyld, og om hun må vente litt ekstra så er det tross alt bare til pass for henne. Hun, som glemte hele viktigheten med full blære. Det går tre kvarter og blæren begynner å gjøre vondt. Såpass vondt at det er vanskelig å sitte. Hun føler at hun sprenger. Og etter 1 time og 10 minutter klarer hun ikke lenger. Hun har lyst til å gråte, hun må sånn på do! Men akkurat idet hun river opp døren, klar til å be på sine knær om at innsettet må skje nå!, ja- da går hun rett på sykepleieren. «Å, jeg skulle akkurat til å hente deg!», sier hun med et smil. «Nå må du sikkert veldig på do!». «Ja!», hikster Daisy. «Jeg er veldig klar. Det gjør så vondt at jeg ikke klarer å sitte!». Sykepleieren ser mildt på henne. «Det høres ikke noe godt ut. Da skal vi få det unna fort». Og Daisy følger etter sykepleieren. Hun vet at de snakker med henne. Synes synd på henne, for både legen og sykepleieren ser den fulle blæra fra utsiden. «Oi! Ja, nå er den full!», sier legen med et bredt smil. Kjempefornøyd! Men for Daisy handler det meste om å puste. Puste så hun ikke tisser. Så når legen sier at hun må følge med på skjermen, ser hun riktignok på skjermen. Men følge med klarer hun ikke helt. Det eneste hun tenker er «ikke tiss på legen, ikke tiss på legen». Og så er det gjort. Altså, ikke tissingen. Innsettet. Spiren har blåst seg inn i riktig posisjon. Legen er fornøyd. Men Daisy klarer ikke helt konsentrere seg om innsettet før hun endelig sitter på toalettet. Først da tenker hun på at hun nå ruger på et lite embryo for fjerde gang. Hun holder seg på magen og hvisker til den lille spiren: «En, to, tre, på det fjerde skal det skje».
 
Du er så flink til å skrive!! Krysser alt, på det fjerde skal det skje. :Heartred
 
-TP- skrev:
Du er så flink til å skrive!! Krysser alt, på det fjerde skal det skje. :Heartred
Klikk for å utvide …
Tusen takk! Det var hyggelig :happy: Det er en helt egen terapi i seg selv det med skriving. Jeg håper skikkelig denne gangen:Heartred Men det kan føles litt farlig å håpe også…!
 
10 dpo.

Dette har vært en tøff dag. Og en tøff natt. Jeg hadde problemer med å sove, og uten søvn blir alt verre. Symptomene mine er borte. Trøtthet og små kramping i livmor, som jeg har kjent siden kvelden på innsett-dagen. Og det stresser meg ganske mye. Testene mine er også fortsatt helt blanke. Som stresser meg mer. Jeg må nok forberede meg på nok et mislykket innsett. Men det er fortsatt et lite håp, så jeg tviholder på det. De voldsomme følelsene er ikke helt meg. Jeg har ikke blitt så emosjonell midt i et innsett før. Men det er et lite håp, som svinner. Jeg har grått mye idag. Det har vært tungt, men jeg prøver å puste meg gjennom. La følelsene få lov til å være der, men ikke la de overmanne meg helt.Og så må jeg innrømme at det hadde vært veldig fint og ha en skulder å gråte på. Det er noe av det tøffeste med å gå gjennom alt dette alene. Men jeg vet at jeg kan komme meg gjennom vonde ting.

Det som derimot hjelper- det eneste som hjelper- er å planlegge for veien videre. Og denne gangen skal alt sjekkes. Polypper. Sjekk. Bakteriell Vaginose. Sjekk. Graderingene på embryoene og optimalt innsett. Sjekk. Alt av vitaminer og tilskudd. Sjekk. Jeg vet jo at dette mest sannsynlig er eggkvalitet, men hvis det ikke er det - ja, da vil jeg vite det også. Det er noe med å slå seg til ro med at man har prøvd «alt». Dette er viktig. Det er jo bare resten av livet :Heartred
 
Last edited:
Daisybloom skrev:
10 dpo.

Dette har vært en tøff dag. Og en tøff natt. Jeg hadde problemer med å sove, og uten søvn blir alt verre. Symptomene mine er borte. Trøtthet og små kramping i livmor, som jeg har kjent siden kvelden på innsett-dagen. Og det stresser meg ganske mye. Testene mine er også fortsatt helt blanke. Som stresser meg mer. Jeg må nok forberede meg på nok et mislykket innsett. Men det er fortsatt et lite håp, så jeg tviholder på det. De voldsomme følelsene er ikke helt meg. Jeg har ikke blitt så emosjonell midt i et innsett før. Men det er et lite håp, som svinner. Jeg har grått mye idag. Det har vært tungt, men jeg prøver å puste meg gjennom. La følelsene få lov til å være der, men ikke la de overmanne meg helt.Og så må jeg innrømme at det hadde vært veldig fint og ha en skulder å gråte på. Det er noe av det tøffeste med å gå gjennom alt dette alene. Men jeg vet at jeg kan komme meg gjennom vonde ting.

Det som derimot hjelper- det eneste som hjelper- er å planlegge for veien videre. Og denne gangen skal alt sjekkes. Polypper. Sjekk. Bakteriell Vaginose. Sjekk. Graderingene på embryoene og optimalt innsett. Sjekk. Alt av vitaminer og tilskudd. Sjekk. Jeg vet jo at dette mest sannsynlig er eggkvalitet, men hvis det ikke er det - ja, da vil jeg vite det også. Det er noe med å slå seg til ro med at man har prøvd «alt». Dette er viktig. Det er jo bare resten av livet :Heartred
Klikk for å utvide …
Jeg er lei meg for at dagen din i dag har vært så dritt. 10 dpo har alltid vært min skrekk-dag i prøvetiden. Det er alltid da jeg får sammenbrudd og gir opp og ser alt som mørkest. Og det er jammen ikke lettere i hormondropp etter stimulering og med progesteron som roter til alt av det som tidligere har vært stabile følelser. I tillegg går du gjennom dette alene. Sender deg en digital klem og skulder!

Og så må jeg jo bare si at hele 34% av gravide tester negativt på 10 dpo, så det er fortsatt håp denne runden. Og det er normalt at symptomer kommer og går. Jeg heier på deg!!! :Heartred
 
Spettmeis skrev:
Jeg er lei meg for at dagen din i dag har vært så dritt. 10 dpo har alltid vært min skrekk-dag i prøvetiden. Det er alltid da jeg får sammenbrudd og gir opp og ser alt som mørkest. Og det er jammen ikke lettere i hormondropp etter stimulering og med progesteron som roter til alt av det som tidligere har vært stabile følelser. I tillegg går du gjennom dette alene. Sender deg en digital klem og skulder!

Og så må jeg jo bare si at hele 34% av gravide tester negativt på 10 dpo, så det er fortsatt håp denne runden. Og det er normalt at symptomer kommer og går. Jeg heier på deg!!! :Heartred
Klikk for å utvide …
Å tusen takk! Dette var en god melding å lese :Heartred Setter veldig stor pris på det! Dagen i går var litt bedre, selvom jeg fortsatt følte meg enormt skjør og «rå». Idag går det veldig mye bedre igjen. Men fortsatt helt blanke tester, dessverre….
 
12 dpo. Fortsatt blanke tester. Ingen baby denne runden altså.

Men dagen idag er likevel bedre enn dagen i forgårs. Heldigvis. For jeg har lagt en plan! Nå skal jeg være litt flinkere til å følge opp. Høre litt rundt om hva som er den beste veien videre for akkurat meg. Jeg har et uttak igjen på en 3 pk hos Medicus, og jeg vil virkelig fokusere på veien fremover. Planen foreløpig er:
- lage en oversikt og vitaminer og tilskudd som jeg skal ta/allerede tar og vite hva de faktisk hjelper meg med (sånn helt konkret)
- følge om testresultater fra endometritest for jeg har noen oppfølging rundt prednisolon og albyl-e
- snakke med embryologen på klinikken om gradering av embryoene, og oppfølging rundt progesteron
- utfordre legene med tanke på stimulering og medisiner. Mitt problem er at folliklene vokser så utrolig i utakt. Er pergoveris det riktige for meg?
- hva med polypper? De har funnet en, men kan det være flere? Hva er mulighetene for Hysteroskopi?

Ok. Så som dere forstår. Her skal alle stener snus. Men jeg tror dette er den eneste måten for meg og komme meg videre, hvis dette ikke skulle gå. Jeg må vite at jeg har prøvd ALT!
 
I går var det også helt blanke tester, og murringene som kjennetegner mens har startet. Så det var det for denne gang. Jeg har allerede bedt om samtale med Aleris angående resultatene mine på endometritesten, sendt melding til embryologene på Medicus hvor jeg har bedt om en prat og til IVF sykepleier på Medicus med mange spørsmål/bekymringer (stakkars). Men det føles godt å allerede nå krysse av disse tingene på lista. Jeg må gjøre, ikke bare tenke på å gjøre. Så det har vært godt å få gjort unna alt dette. Så nå får vi bare vente å se hva alle disse legene sier :smiley-ashamed004
 
Kjære Daisybloom. Hjerteskjærende å høre at alt du har gått igjennom ikke har ført til det du ønsker deg mest av alt. Krysser alt jeg har av fingrer og tær for at det går veien neste gang<3 Når det er sagt så skal du vite at det du skriver og deler av egne erfaringer hjelper og trygger en annen usikker kvinne her. Jeg er litt bak deg i løpet, men gir meg styrke å lese erfaringer, vite hva man kan komme til å gå igjennom, og spørsmål man ikke visste at man hadde. Heier på deg fra sidelinjen her!
 
CamiBy skrev:
Kjære Daisybloom. Hjerteskjærende å høre at alt du har gått igjennom ikke har ført til det du ønsker deg mest av alt. Krysser alt jeg har av fingrer og tær for at det går veien neste gang<3 Når det er sagt så skal du vite at det du skriver og deler av egne erfaringer hjelper og trygger en annen usikker kvinne her. Jeg er litt bak deg i løpet, men gir meg styrke å lese erfaringer, vite hva man kan komme til å gå igjennom, og spørsmål man ikke visste at man hadde. Heier på deg fra sidelinjen her!
Klikk for å utvide …
Tusen, tusen takk! :Heartred Det var godt og fint å lese! Og i tillegg til å være skikkelig terapi for meg, så håper jeg jo at noen andre også kan få noe ut av det. Litt trygghet, et smil, kanskje en liten latter og vissheten om at alle de vonde følelsene som kommer de er man ikke alene om:Heartred Jeg heier på deg også, og håper du får en kortere vei til målet!
 
Nå er det på tide med en oppdatering!

I går hadde jeg en oppfølgingssamtale med legen som tok endometritesten på meg. I utgangspunktet har jeg helt normale verdier, men hun mente at siden jeg lå i det øvre sjiktet på NK killer cells så anbefalte hun likevel progesteron. Så nå har jeg en resept liggende klar til neste innsett.

Jeg hadde også en veldig hyggelig samtale med sjefsembryologen på klinikken min, og han anbefalte ICSI istedenfor IVF. Han forklarte det med at for kvinner over en viss alder (kremt-40-kremt), så fant de ofte at det gikk bedre med ICSI en IVF. Eggene klarte seg bedre. Han forklarte det med at ved IVF så var det haugevis av sædceller som kjemper om å komme frem. Når en vinner «dør» de andre, og det som blir igjen kan skape problemer for egg utvikling. Det kan føre til mer fragmentering, trodde de. Men han sa flere ganger at dette var ikke konsensus om i faglitteraturen. Det var en erfaring de hadde gjort seg. I tillegg anbefalte han meg fryseforsøk fremfor fersk, da kroppen ofte er litt i ubalanse etter alle hormonene og det derfor er lettere å bli gravid med frys. Jeg synes det høres fornuftig ut, og tar det med meg videre i prosessen.

Idag ringte sykepleier fra klinikken meg, og vi snakket om ny behandlingsplan. Jeg ble skikkelig positivt overrasket over at de faktisk hadde tenkt de samme tankene som meg. For å prøve å jevne ut follikelveksten så skal jeg gå på progynova i forkant av stimulering. I tillegg skal jeg starte med tilskudd av melatonin (3mg) og DHEA. Minst 4-6 uker før egguttak. Jeg starter idag, så jeg håper det er innafor for uttak i januar…

Jeg har også bestilt time for å sjekke hele systemet, og da se etter både polypper og endometriose. Jeg håper de ikke finner noe, for jeg har så liten lyst på flere utsettelser- men man vet jo aldri. Jeg har på ny håp om at dette skal gå veien!
 
Oversikt over tilskudd som jeg tar (mest for meg selv, men kanskje andre også synes det er interresant?):

Nycoplus Gravid (multivitamin inkl. omega 3, folsyre etc)
Ekstra D-vitamin (på grunn av vinter og at jeg har lave verdier), 40ug
Q10 (ubiquinol), tidligere brukt 100mg daglig, nå har jeg økt til 400mg daglig, for bedre eggkvalitet/fertilitet
Magnesium, 200mg-400mg daglig (i tillegg til det som er i multivitamin), tar for bedre/roligere søvn
Melatonin, 1-3mg, tatt av og på de siste månedene på grunn av søvn

Foreskrevet fra lege:
Melatonin 3mg, hver kveld. Byttet til reseptbelagt melatonin. Tas nå for fertilitet, i tillegg til innsovning.
DHEA, 50mg daglig (1 tablett morgen, 1 tablett kveld). For bedre eggkvalitet og fertilitet.

Vurderer i tillegg å ta flere antioksidanter som E-vitamin, rAlpha lipocid acid eller lignende. Antioksidanter hjelper mot oksidativt stress som kan virke negativt for fertilitet. Vurderer også myo-inositol som også skal virke positivt på fertilitet, i tillegg til at det skal forbedre søvn (som jeg trenger) og redusere angst/uro (som jeg til tider har litt mye av).

That’s it. For now.
 
Majaflyfly skrev:
Hvordan går det med reisen til Spireland ❤️
Klikk for å utvide …
Her humper og går det!

Jeg var hos klinikken og fikk en sjekk av «alt». Det er ikke helt utenkelig at jeg kan ha endometriose (uten at det er sikkert på noe som helst vis). Så nå skal gå på lang protokoll, også fordi jeg har så stor forskjell på follikelveksten. Jeg starter nedregulering neste uke, og skal nedregulere 1 eller 2 sykluser. Gruer meg litt :smiley-ashamed004
 
Ok! Etter legetimen forrige uke så ble vi enige om lang protokoll, og jeg skal da ikke gå på progynova likevel. Dette fordi både jeg og legen ser at det er noe som kan tyde på at jeg har endometriose og derfor kjører vi en behandling som om jeg har det. Men legen var veldig tydelig på at jeg også IKKE kan ha det. Jeg har ikke urovekkende mye symptomer. Det betyr nedregulering, prednisolon og fragmin ved oppstart av stimulering. Vi skal også prøve ICSI denne runden, for å se om eggene mine responderer litt bedre til den teknikken enn IVF. Jeg er jo litt spent, men også litt bekymret for at alt det nye vi prøver ikke skal ha noen ting å si. I tillegg til alt dette går jeg også på DHEA og melatonin, og en haug med andre tilskudd. Så nå får vi se om noe av dette fører til at det blir en bebis.
 
Back
Topp