Daisy Bloom & Reisen til Spireland

I dag har jeg kjent på en ufattelig slitenhet rundt hele prosessen. Det er så mye følelser, så mye usikkerhet og gjennom det hele så prøver man å leve livet og «just keep swimming». Men det tar på. Jeg kjenner at jeg er skikkelig sliten av å ikke vite. Jeg føler virkelig at jeg lever i en slags boble som ikke beveger seg hverken fremover eller bakover. Det er utmattende. Det hjelper sikkert ikke på for min del at jeg jobber meg tilbake til jobb og til livet etter en skikkelig utbrenthet, og alt føles litt usikkert om dagen. Jeg prøver virkelig å bare ta en dag av gangen. Ikke bekymre meg så mye, puste med magen og jobbe med å roe nervesystemet. Men det er jammen meg ikke lett…
 
Jeg har nå vært hos Aleris og tatt endometritest. Det var vondt, men gikk greit og jeg er super spent på resultatet. Jeg vet ikke hva jeg håper på for å være ærlig. Jeg har også lagt om kostholdet til betennelsesdempende mat og jeg respekterer matintoleransene mine rundt gluten og melkeprotein. Som jeg vanligvis ikke gjør. Oppsiden av det er at jeg føler meg mye bedre, lettere i kroppen og har gått ned 4 kg siden september. Ikke verst.

Jeg håper på oppstart i november, men det er helt avhengig av hva testen sier og når jeg får svar. Det absolutt verste med alt dette er den evige usikkerheten og ventingen. Her og nå, Daisybloom. Her og nå.
 
ENDELIG! Føler jeg har ventet i en evighet (som i min verden er 3 uker og 1 dag), men nå fikk jeg svar på endometritesten. Og helt i siste liten! Kvart på fire på en fredag ringte de, og jeg har innsett av fryseforsøk på mandag. Jeg var helt sikker på at det måtte avlyses, og var både sint, frustrert, skuffet og lei meg. Jeg satt å skrev melding til Medicus om at vi måtte avlyse forsøket når telefonen ringte. Jeg føler at det kanskje er et fantastisk tegn på at mirakler kan skje, og at dette innsettet har litt flaks knyttet til seg. Det kan jo ikke være dumt!

Testen kom tilbake uten funn. Jeg har null (!!) i betennelse, og det er jo kjempebra! Også fordi jeg har flere matintoleranser og ubalanse både her og der, så det er godt å vite at betennelse-nivået i livmor er lavt eller…. Ingenting, egentlig. NK celler kom tilbake på 239, som jeg ikke helt vet hva betyr- men alt under 300 var bra sa legen. Og siden dette er de cellene som hjelper kroppen når uønskede ting dukker opp tenker jeg at det er en god ting at det ikke er FOR lavt.

Planen på mandag er å ta beroligende rett før innsett, for å hjelpe livmoren min med å slappe av og ikke overdramatisere hvor voldsomt et innsett er. Kanskje hun klarer å ta imot blasto i lykkerusen av beroligende medisiner:hilarious: Jeg er superspent. Dette er mitt aller første fryseforsøk. Vanligvis er kroppen helt i oppstandelse, og øm både her og der når jeg har innsett. Den har jo akkurat vært gjennom et egguttak og gått på haugevis av hormoner. Nå glemmer jeg til stadighet at jeg faktisk skal ha et innsett og må skjerpe meg skikkelig for å huske å ta cycglogest. Og alle andre vitaminer og tilskudd. Kanskje det betyr at jeg generelt er roligere nå. Og det må jo være positivt! Legen på klinikken sa at det er vanlig med litt høyere suksess-rate på fryseforsøk enn fersk forsøk. Så da er det jo et lite håp som vokser. Selvom jeg på mange måter nesten har tenkt at dette ikke kommer til å gå for meg, så prøver jeg alt jeg kan å visualisere en livmor som står med åpne armer og et lite blasto som seiler på plass akkurat der det skal være. Visualisering er mektig har jeg hørt, så hvorfor ikke?
 
Fryst spire til Daisy

«Tenk, en fryst spire skal kanskje inn denne gangen!» Daisybloom klarer nesten ikke å huske de få tablettene hun skal ta, og glemmer rett som det er at det er akkurat denne syklusen det skal være innsett. Fryseforsøk er en drøm, tenker Daisy. Hun savner ikke medisinene. Ikke sprøytene. Ikke det vonde egguttaket. Ikke de utrolig ømme eggstokkene. Daisy føler seg rolig på innsett dagen. Så rolig at hun helt glemmer det der med full blære ved innsett. «Ooooops! Jeg har jo akkurat vært på do!» Daisy ser på klokken. Hun har fortsatt tre kvarter til innsett i det hun går inn på klinikken. Kanskje kan hun få litt vann? Det kan hun. Hun får en liter. Kanskje kan hun få litt te? Det får hun. Hun får to kopper. Hun er takknemlig og drikker så fort hun kan. Men det er ikke nok. Når spire legen banker på døra og sier: «Nå er vi klare for deg!», så vet Daisy at blæra- den er ikke klar. Og ultralyden viser det samme. Veldig lite urin. Daisy er skamfull. Hun føler at legen og sykepleier sender henne et skuffende blikk. Akkurat som om de tenker «Du hadde bare en jobb denne dagen. Full blære. Og du klarte ikke det en gang». De sier ingenting bortsett fra et kort nikk og «Vi venter en halvtime og så er du nok klar». Det tror Daisy også, og hun vet at det er mest sin egen skam som gjør at hun tror legen og sykepleier ikke liker henne så godt akkurat nå. For de var begge veldig hyggelige rundt det hele. Men skammen er likevel nok til at hun ikke spør etter noen når det har gått en halvtime og hun kjenner at nå må hun på do. Hun har jo tross alt drukket en liter vann og to kopper med te. Hun tenker istedenfor at de henter henne når de er klare. Dette er jo tross alt hennes egen skyld, og om hun må vente litt ekstra så er det tross alt bare til pass for henne. Hun, som glemte hele viktigheten med full blære. Det går tre kvarter og blæren begynner å gjøre vondt. Såpass vondt at det er vanskelig å sitte. Hun føler at hun sprenger. Og etter 1 time og 10 minutter klarer hun ikke lenger. Hun har lyst til å gråte, hun må sånn på do! Men akkurat idet hun river opp døren, klar til å be på sine knær om at innsettet må skje nå!, ja- da går hun rett på sykepleieren. «Å, jeg skulle akkurat til å hente deg!», sier hun med et smil. «Nå må du sikkert veldig på do!». «Ja!», hikster Daisy. «Jeg er veldig klar. Det gjør så vondt at jeg ikke klarer å sitte!». Sykepleieren ser mildt på henne. «Det høres ikke noe godt ut. Da skal vi få det unna fort». Og Daisy følger etter sykepleieren. Hun vet at de snakker med henne. Synes synd på henne, for både legen og sykepleieren ser den fulle blæra fra utsiden. «Oi! Ja, nå er den full!», sier legen med et bredt smil. Kjempefornøyd! Men for Daisy handler det meste om å puste. Puste så hun ikke tisser. Så når legen sier at hun må følge med på skjermen, ser hun riktignok på skjermen. Men følge med klarer hun ikke helt. Det eneste hun tenker er «ikke tiss på legen, ikke tiss på legen». Og så er det gjort. Altså, ikke tissingen. Innsettet. Spiren har blåst seg inn i riktig posisjon. Legen er fornøyd. Men Daisy klarer ikke helt konsentrere seg om innsettet før hun endelig sitter på toalettet. Først da tenker hun på at hun nå ruger på et lite embryo for fjerde gang. Hun holder seg på magen og hvisker til den lille spiren: «En, to, tre, på det fjerde skal det skje».
 
Du er så flink til å skrive!! Krysser alt, på det fjerde skal det skje. :Heartred
 
-TP- skrev:
Du er så flink til å skrive!! Krysser alt, på det fjerde skal det skje. :Heartred
Klikk for å utvide …
Tusen takk! Det var hyggelig :happy: Det er en helt egen terapi i seg selv det med skriving. Jeg håper skikkelig denne gangen:Heartred Men det kan føles litt farlig å håpe også…!
 
Back
Topp