Jeg startet denne dagboken fordi det var terapi å skrive etter at jeg mistet i jan-23. Ønsker også å dokumentere reisen videre mot et friskt barn 
Aller første pp: Gravid. MA oppdaget 7+6.
Jeg sluttet på p-piller august-22. Vi forsøkte ikke aktivt til å begynne med og ingenting skjedde heller. I november bestemte vi oss for å ta eggløsningstester, og med det var første pp i gang. Jeg fikk positiv EL test i slutten av måneden og vi hadde lagt aksjer både i forkant og underveis. 5 dpo kjente jeg det jeg tenkte kunne være festningssmerter. Det var kraftige stikk i livmoren som var umulig å ikke reagere på, jeg sa høyt «au»
Hadde ikke noe blødning. 10 dpo tok jeg første g-test som viste seg å være positiv. Ikke til å tro at det hadde klaffet på første forsøk! Jeg var i sjokk og samtidig utrolig lettet. Utover det startet ikke gravidreisen min så veldig «movie-happy» akkurat. Både jeg og samboeren ønsket å prøve å være realistiske om at dette kunne gå begge veier. Tenkte mye på kjemisk graviditet i starten og første milepæl var 5+0. Det gikk bra! Jeg fikk etter hvert milde symptomer, hvor det mest utpregede var større bryster og murringer som kom og gikk. Kjente noen dager også på lett kvalme/nedsatt matlyst, at jeg var slapp og sliten, samt svimmelhet/lavt BT. Symptomene mine kom og gikk, noe som skapte en usikkerhet i meg. Har opplevd tap og vanskelige ting i livet tidligere, og måtte aktivt bruke psykiske verktøy for å ikke la bekymringene få for stor plass i hverdagen. Prøvde å ta vare på meg selv ved å spise bra og være fysisk aktivitet hver dag. Jeg jobber som nattevakt i helsevesenet og var tidlig i kontakt med lege/arbeidsgiver for å klarere litt rundt dette. Alle var enige om at jeg kunne jobbe litt mindre da risikoen for SA er forhøyet ved å jobbe mer enn 2 nattevakter i uka. I tillegg sliter jeg litt med å sove mellom vakter som gjør det ugunstig med mange vakter på rad. I romjula jobbet jeg, noe motvillig, 4 vakter fordi lederen min ikke klarte å tilrettelegge mer. Det gikk bra bortsett fra at jeg var veldig trøtt. Etter disse vaktene skulle jeg ha langfri en stund. Jeg fikk bestilt TUL til 10/1, da skulle jeg være 7+6. I dagene frem mot UL fortsatte symptomene å komme og gå som i ukene før. Jeg var fortsatt en del bekymret og klarte ikke å snakke som om dette var sikkert. Jeg sa hele tiden «hvis jeg fortsatt er gravid» osv, men begynte selvfølgelig å kjenne på at håpet ble større og større. Fant mye hjelp i forum blant annet. Til tross for bekymringene så trivdes jeg som gravid. Jeg synes det var så koselig at det vokste en liten spire inni meg laget i kjærlighet av meg og samboeren. Jeg håpet så inderlig det skulle gå bra.
Tirsdag 10/1 hadde vi UL kl 11.00. Vi møtte opp der og var både spente og glade, men mest av alt var jeg veldig nervøs. Jeg hadde høy puls og kjente virkelig nervene i hele kroppen, hadde sovet dårlig den natten også. Vi tok først en prat med jordmor. Det føltes ut som en evighet. Etter hvert kledde jeg av meg og hun begynte undersøkelsen (innvendig). Hun forklarte hva som var livmoren, plommesekk og embryo. Hun målte embryoet størrelse til 7+ 6 som stemte med hvor langt i svangerskapet jeg hadde kommet. Så blir hun litt stille og jeg må etter en stund spørre om det er liv. Da svarte hun «Det er akkurat det, det er nok ikke det». Som å få en knyttneve i magen. Kjente jeg bare sank sammen og kunne ikke tro at dette skjedde. Jordmoren var tydelig preget, og møtte oss på en fin måte. Jeg klarte å holde masken mens hun ga informasjon og ordnet henvisning til sykehuset. Da vi kom utenfor brøt jeg sammen. Det gjorde så ufattelig vondt og føltes så feil at jeg nå måtte gjennom en medisinsk abort. Jeg kunne ikke skjønne at hjertet hadde sluttet å slå helt nylig. Så morbid og fælt! Samboeren var en utrolig god støttespiller og vi kjørte til sykehuset med en gang. Da vi kom frem gråt jeg og leverte henvisningen til hun i resepsjonen. Hun sa det ble litt ventetid. Det tok ca 2 timer. Vi ble så møtt av en uerfaren lege, noe hun også innrømte selv. Hun hadde med en ung sykepleier som virket litt bedre kjent, men ingen av de hadde fokus på det emosjonelle og var generelt dårlig til å informere under UL som tok 15-20 min. Det gikk greit for min del fordi jeg hadde lest meg opp på dette og visste litt hva jeg kunne forvente. Likevel unner jeg ikke andre å bli møtt sånn. Vi fikk en del info, samt tabletten som skulle gjøre klar livmoren for aborten. Resten skulle jeg ta hjemme om to dager. Da vi kom hjem gikk jeg rett i senga. Det ble en del tårer, men det var godt å få utløp for det i fred og ro. Jeg ga også beskjed til de som visste, i tillegg til å melde meg ut av termingruppe, avslutte svangerskapet i apper og legge vekk vitaminene jeg hadde tatt. Ville bare rive av plasteret og gjøre disse tingene. Jeg følte meg kvalm, slapp og hadde hodepine, men på kvelden klarte jeg å stå opp fra senga, Jeg og samboeren så film i tillegg til å prate mye og lage favorittmaten min. Jeg var utslitt og sov egentlig godt den natten, selv om jeg våknet noen ganger og episoden fra UL gikk i loop i hodet mitt. Klarte å distrahere meg med bok som jeg leste i hver gang jeg våknet på natten.
Dagen etter følte jeg meg noe bedre, da det begynte å synke inn litt mer. Det ble noen tårer, men det å ha gode samtaler med venner og samboer, samt å lese på forum, gjorde at jeg kom meg greit gjennom dagen. Var utrolig spent på selve aborten som skulle skje dagen etter og sov dårlig den natten. Hadde litt murringer i livmoren, men ikke verre enn tidligere i svangerskapet.
Prøveperioder:
PP1: Nov-22. Gravid, mistet i MA 7+6.
PP2: Feb-23. Gravid
Aller første pp: Gravid. MA oppdaget 7+6.
Jeg sluttet på p-piller august-22. Vi forsøkte ikke aktivt til å begynne med og ingenting skjedde heller. I november bestemte vi oss for å ta eggløsningstester, og med det var første pp i gang. Jeg fikk positiv EL test i slutten av måneden og vi hadde lagt aksjer både i forkant og underveis. 5 dpo kjente jeg det jeg tenkte kunne være festningssmerter. Det var kraftige stikk i livmoren som var umulig å ikke reagere på, jeg sa høyt «au»
Hadde ikke noe blødning. 10 dpo tok jeg første g-test som viste seg å være positiv. Ikke til å tro at det hadde klaffet på første forsøk! Jeg var i sjokk og samtidig utrolig lettet. Utover det startet ikke gravidreisen min så veldig «movie-happy» akkurat. Både jeg og samboeren ønsket å prøve å være realistiske om at dette kunne gå begge veier. Tenkte mye på kjemisk graviditet i starten og første milepæl var 5+0. Det gikk bra! Jeg fikk etter hvert milde symptomer, hvor det mest utpregede var større bryster og murringer som kom og gikk. Kjente noen dager også på lett kvalme/nedsatt matlyst, at jeg var slapp og sliten, samt svimmelhet/lavt BT. Symptomene mine kom og gikk, noe som skapte en usikkerhet i meg. Har opplevd tap og vanskelige ting i livet tidligere, og måtte aktivt bruke psykiske verktøy for å ikke la bekymringene få for stor plass i hverdagen. Prøvde å ta vare på meg selv ved å spise bra og være fysisk aktivitet hver dag. Jeg jobber som nattevakt i helsevesenet og var tidlig i kontakt med lege/arbeidsgiver for å klarere litt rundt dette. Alle var enige om at jeg kunne jobbe litt mindre da risikoen for SA er forhøyet ved å jobbe mer enn 2 nattevakter i uka. I tillegg sliter jeg litt med å sove mellom vakter som gjør det ugunstig med mange vakter på rad. I romjula jobbet jeg, noe motvillig, 4 vakter fordi lederen min ikke klarte å tilrettelegge mer. Det gikk bra bortsett fra at jeg var veldig trøtt. Etter disse vaktene skulle jeg ha langfri en stund. Jeg fikk bestilt TUL til 10/1, da skulle jeg være 7+6. I dagene frem mot UL fortsatte symptomene å komme og gå som i ukene før. Jeg var fortsatt en del bekymret og klarte ikke å snakke som om dette var sikkert. Jeg sa hele tiden «hvis jeg fortsatt er gravid» osv, men begynte selvfølgelig å kjenne på at håpet ble større og større. Fant mye hjelp i forum blant annet. Til tross for bekymringene så trivdes jeg som gravid. Jeg synes det var så koselig at det vokste en liten spire inni meg laget i kjærlighet av meg og samboeren. Jeg håpet så inderlig det skulle gå bra.Tirsdag 10/1 hadde vi UL kl 11.00. Vi møtte opp der og var både spente og glade, men mest av alt var jeg veldig nervøs. Jeg hadde høy puls og kjente virkelig nervene i hele kroppen, hadde sovet dårlig den natten også. Vi tok først en prat med jordmor. Det føltes ut som en evighet. Etter hvert kledde jeg av meg og hun begynte undersøkelsen (innvendig). Hun forklarte hva som var livmoren, plommesekk og embryo. Hun målte embryoet størrelse til 7+ 6 som stemte med hvor langt i svangerskapet jeg hadde kommet. Så blir hun litt stille og jeg må etter en stund spørre om det er liv. Da svarte hun «Det er akkurat det, det er nok ikke det». Som å få en knyttneve i magen. Kjente jeg bare sank sammen og kunne ikke tro at dette skjedde. Jordmoren var tydelig preget, og møtte oss på en fin måte. Jeg klarte å holde masken mens hun ga informasjon og ordnet henvisning til sykehuset. Da vi kom utenfor brøt jeg sammen. Det gjorde så ufattelig vondt og føltes så feil at jeg nå måtte gjennom en medisinsk abort. Jeg kunne ikke skjønne at hjertet hadde sluttet å slå helt nylig. Så morbid og fælt! Samboeren var en utrolig god støttespiller og vi kjørte til sykehuset med en gang. Da vi kom frem gråt jeg og leverte henvisningen til hun i resepsjonen. Hun sa det ble litt ventetid. Det tok ca 2 timer. Vi ble så møtt av en uerfaren lege, noe hun også innrømte selv. Hun hadde med en ung sykepleier som virket litt bedre kjent, men ingen av de hadde fokus på det emosjonelle og var generelt dårlig til å informere under UL som tok 15-20 min. Det gikk greit for min del fordi jeg hadde lest meg opp på dette og visste litt hva jeg kunne forvente. Likevel unner jeg ikke andre å bli møtt sånn. Vi fikk en del info, samt tabletten som skulle gjøre klar livmoren for aborten. Resten skulle jeg ta hjemme om to dager. Da vi kom hjem gikk jeg rett i senga. Det ble en del tårer, men det var godt å få utløp for det i fred og ro. Jeg ga også beskjed til de som visste, i tillegg til å melde meg ut av termingruppe, avslutte svangerskapet i apper og legge vekk vitaminene jeg hadde tatt. Ville bare rive av plasteret og gjøre disse tingene. Jeg følte meg kvalm, slapp og hadde hodepine, men på kvelden klarte jeg å stå opp fra senga, Jeg og samboeren så film i tillegg til å prate mye og lage favorittmaten min. Jeg var utslitt og sov egentlig godt den natten, selv om jeg våknet noen ganger og episoden fra UL gikk i loop i hodet mitt. Klarte å distrahere meg med bok som jeg leste i hver gang jeg våknet på natten.
Dagen etter følte jeg meg noe bedre, da det begynte å synke inn litt mer. Det ble noen tårer, men det å ha gode samtaler med venner og samboer, samt å lese på forum, gjorde at jeg kom meg greit gjennom dagen. Var utrolig spent på selve aborten som skulle skje dagen etter og sov dårlig den natten. Hadde litt murringer i livmoren, men ikke verre enn tidligere i svangerskapet.
Prøveperioder:
PP1: Nov-22. Gravid, mistet i MA 7+6.
PP2: Feb-23. Gravid
Last edited:
Jeg er gravid igjen nå i uke 23. Så det er håp om at du snart har en ny spire som sitter hele veien. Ta vare på deg selv, og lykke til videre 
Mange klemmer til deg! Oppdaget BO på UL i uke 8 i november 2020. I dag sitter jeg med en liten klump som akkurat har runda året, som kom til verden nesten på dagen ett år etter vi mistet lille i magen 
