Dette blir et personlig innlegg som kanskje støter noen, men jeg ber dere om å døm med i stillhet da jeg trenger å skrive ned disse ordene for å få det ut av systemet til noe annet enn samboeren min.
Det er ingen hemmelighet at jeg har vært lenge dårlig nå. Har kastet opp siden uke 6 og bikker nå snart over i uke 15. I tillegg har jeg fått en enorm hodepine som nok antakelig kan være et resultat av at kroppen begynner å få nok. Ikke bare det, men har også en fryktelig hoste jeg har slitt med i 6 uker som bare ikke vil gi seg. Først en resept på hostedempende, noe som like gjerne kunne vært saft. Nye prøver er tatt og jeg håper på svar ila neste uke. Legen vil være forsiktig med å gi medisiner ettersom jeg er gravid, noe jeg synes er fint, siden jeg allerede har tatt kvalmestillende i noen uker, ikke hver dag da, men..
Alt dette har gjort at jeg har begynt å distansert meg fra svangerskapet og babyen min. Jeg er sliten av å ikke fungere, jeg får knapt til å fungere som et menneske og husarbeidet har vært ikke-eksisterende. Samboeren min jobber fullt og jeg er hjemme og bare.. eksisterer. Det er tungt for en som bare vil bidra og holde hus, hjem og sosiale forhold vedlike. Føler meg fryktelig utilstrekkelig og rett og slett veldig deppa. Gråter mye og vil egentlig bare grave meg ned.
På toppen av dette var vi igår på en ultralyd for å se om alt var bra med babyen siden jeg har vært så dårlig og fått i meg minimalt med næring de siste ukene. Babyen vokste fint og var rask og frisk og gynekologen sa at det mest sannsynlig ligger en gutt inni magen min. Jeg har siden dag 1 følt at dette var en jente. Har bare kikket på jenteklær og forestilt meg at det kommer en jente i april. Skuffelsen var et faktum og jeg hater meg selv for å si det. Det er helt forferdelige tanker av meg, men dette gjør at jeg ikke lenger føler at babyen er "min".Føler ikke lenger noe tilknytning og det er helt forferdelig. Synes selv jeg er verdens verste menneske og det gjør meg bare enda mer fortvilt. Tårene rant på tur hjem i bilen, mens en lykkelig samboer omtrent planla hvilket fotballag han skal spille på når han blir stor.
Samboeren min er verdens beste støtte og gleder seg utrolig fælt til vi blir 3. I et fortvilt øyeblikk igår fortalte jeg han at jeg ikke lenger ønsker denne babyen og ønsket at jeg aldri ble gravid. Jeg skjønner jo selv at alt dette er et resultat av 10 uker med spying og kvalme og utmattelse, men jeg er fortvilt nå. Håper så inderlig tilknytningen kommer tilbake og at jeg igjen klarer å nyte babyen vår i magen.. Nå vil jeg bare legge meg under dyna og forsvinne.
Vær så snill, døm meg inni dere, trenger ikke høre hvor idiot jeg er for disse tankene, det vet jeg utmerket godt selv... Jeg skulle oppsøkt hjelp, men jeg skjemmes fælt over disse følelsene jeg sitter med, da jeg er fullt klar over hvor heldig jeg faktisk er.