Charmiss blir mamma

[Enkefalos]

Æsj, så kjipt å lese at formen er blitt dårligere igjen Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for dere som må slite med det så intenst og lenge. Håper legen har noen gode råd ❤ Jeg har heller ikke mage eller kjent spark, og irriterende nok plager det meg litt. Skulle så gjerne hatt noen konkrete tegn på at alt er bra nedi der! Så skjønner veldig godt at det er frustrerende når graviditeten stort sett bare fører med seg kjipe ting. God bedring ❤

 

[charmiiss]

Æsj, så kjipt å lese at formen er blitt dårligere igjen Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for dere som må slite med det så intenst og lenge. Håper legen har noen gode råd ❤ Jeg har heller ikke mage eller kjent spark, og irriterende nok plager det meg litt. Skulle så gjerne hatt noen konkrete tegn på at alt er bra nedi der! Så skjønner veldig godt at det er frustrerende når graviditeten stort sett bare fører med seg kjipe ting. God bedring ❤

Takk for trøstende ord På en måte var jeg veldig forberedt på at dette kom.. Men akk, så kjipt når man først har kjent på gode dager også få det sterkt tilbake igjen Er jo ikke stort å gjøre annet enn å vente på at det går over heller..
MEN! De sier premien er verdt det, så forhåpentligvis er det glemt om ca et halvt år Klem til deg.

 

[charmiiss]

Uff, håper formen din bedrer seg snart, kan ikke være så enkelt med denne kvalmen
Skal nok se at lille nurke sparker snart å at magen kommer plutselig

Håper det Blir ganske dårlig stemning av å være så mye syk, man blir jo bare lei og deppa. Er ikke SIKKERT denna ungen får noe søsken som det føles nå Håper alt står bra til med deg

 

[Mummitrollspiren]

Håper det Blir ganske dårlig stemning av å være så mye syk, man blir jo bare lei og deppa. Er ikke SIKKERT denna ungen får noe søsken som det føles nå Håper alt står bra til med deg

Haha, såpass ille åja
Uff skal krysse fingrene for at du blir bedre igjen snart
Alt går står veldig bra til her, vi er jo endelig på prøvern igjen så får vi se hvor lenge det tar

 

[charmiiss]

Dette blir et personlig innlegg som kanskje støter noen, men jeg ber dere om å døm med i stillhet da jeg trenger å skrive ned disse ordene for å få det ut av systemet til noe annet enn samboeren min.

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært lenge dårlig nå. Har kastet opp siden uke 6 og bikker nå snart over i uke 15. I tillegg har jeg fått en enorm hodepine som nok antakelig kan være et resultat av at kroppen begynner å få nok. Ikke bare det, men har også en fryktelig hoste jeg har slitt med i 6 uker som bare ikke vil gi seg. Først en resept på hostedempende, noe som like gjerne kunne vært saft. Nye prøver er tatt og jeg håper på svar ila neste uke. Legen vil være forsiktig med å gi medisiner ettersom jeg er gravid, noe jeg synes er fint, siden jeg allerede har tatt kvalmestillende i noen uker, ikke hver dag da, men..

Alt dette har gjort at jeg har begynt å distansert meg fra svangerskapet og babyen min. Jeg er sliten av å ikke fungere, jeg får knapt til å fungere som et menneske og husarbeidet har vært ikke-eksisterende. Samboeren min jobber fullt og jeg er hjemme og bare.. eksisterer. Det er tungt for en som bare vil bidra og holde hus, hjem og sosiale forhold vedlike. Føler meg fryktelig utilstrekkelig og rett og slett veldig deppa. Gråter mye og vil egentlig bare grave meg ned.

På toppen av dette var vi igår på en ultralyd for å se om alt var bra med babyen siden jeg har vært så dårlig og fått i meg minimalt med næring de siste ukene. Babyen vokste fint og var rask og frisk og gynekologen sa at det mest sannsynlig ligger en gutt inni magen min. Jeg har siden dag 1 følt at dette var en jente. Har bare kikket på jenteklær og forestilt meg at det kommer en jente i april. Skuffelsen var et faktum og jeg hater meg selv for å si det. Det er helt forferdelige tanker av meg, men dette gjør at jeg ikke lenger føler at babyen er "min".Føler ikke lenger noe tilknytning og det er helt forferdelig. Synes selv jeg er verdens verste menneske og det gjør meg bare enda mer fortvilt. Tårene rant på tur hjem i bilen, mens en lykkelig samboer omtrent planla hvilket fotballag han skal spille på når han blir stor.

Samboeren min er verdens beste støtte og gleder seg utrolig fælt til vi blir 3. I et fortvilt øyeblikk igår fortalte jeg han at jeg ikke lenger ønsker denne babyen og ønsket at jeg aldri ble gravid. Jeg skjønner jo selv at alt dette er et resultat av 10 uker med spying og kvalme og utmattelse, men jeg er fortvilt nå. Håper så inderlig tilknytningen kommer tilbake og at jeg igjen klarer å nyte babyen vår i magen.. Nå vil jeg bare legge meg under dyna og forsvinne.

Vær så snill, døm meg inni dere, trenger ikke høre hvor idiot jeg er for disse tankene, det vet jeg utmerket godt selv... Jeg skulle oppsøkt hjelp, men jeg skjemmes fælt over disse følelsene jeg sitter med, da jeg er fullt klar over hvor heldig jeg faktisk er.

 

[Kristinawe]

Huff.. så leit at du føler det sånn
Du er sikkert både sliten og underernært, og da kan jeg se for meg at det blir etterhvert vanskelig å være positiv. Men det kommer til å bli bedre, det vet jeg! Bare hang in there når magen kommer og du begynner å kjenne sparkene så blir det nok litt mer koselig håper virkelig du føler deg bedre snart! Klem

 

[Bittelillelykkeliten]

Syntes absolutt ikke du skal tenke så vondt om deg selv! Det er nok vanligere enn man tror når man har hatt et så teit svangerskap som det du har hatt/har..
Sender en klem til deg og jeg håper du blir friskere snart Plutselig en dag snur det og du ser bebisen på en annen måte igjen

 

[charmiiss]

Syntes absolutt ikke du skal tenke så vondt om deg selv! Det er nok vanligere enn man tror når man har hatt et så teit svangerskap som det du har hatt/har..
Sender en klem til deg og jeg håper du blir friskere snart Plutselig en dag snur det og du ser bebisen på en annen måte igjen

Takk for fine ord <3 Det kom som en overraskelse på meg at negative tanker kunne blande seg inn i noe som i utgangspunktet skal være den fineste tiden i livet.. Føler det er veldig tabu å snakke om det, men det er jo bare sånn jeg føler det. Klem tilbake. <3

 

[charmiiss]

Huff.. så leit at du føler det sånn
Du er sikkert både sliten og underernært, og da kan jeg se for meg at det blir etterhvert vanskelig å være positiv. Men det kommer til å bli bedre, det vet jeg! Bare hang in there når magen kommer og du begynner å kjenne sparkene så blir det nok litt mer koselig håper virkelig du føler deg bedre snart! Klem

Ja, håper virkelig bedre dager er rett rundt hjørnet. Den psykiske delen er kanskje verst, å føle seg så "mislykket" gravid. Hvor ble det av all gløden de viser på tv da? ...Når det er en kamp bare å få i seg næring, så er det ikke så innmari gøy lenger plutselig. Gleder meg definitivt å kjenne den lille og er jo selvsagt veldig glad for at han var så frisk og rask i magen. Gynekologen gjentok flere ganger av seg selv, at dette så meget bra ut, så det var jo koselig. Takk for gode ord, artig at du fortsatt stikker innom å ser hvordan det går

 

[Mummitrollspiren]

Kjære deg, du skal absolutt ikke tenke vondt om deg selv
Som det sies over her så er nok den tanken mer vanlig en man tror, å jeg skjønner godt at du sitter med den følelsen etter alt du har opplevd så langt.
Sender deg en stor klem, håper du føler deg bedre snart å at du igjen vil kjenne på gleden

 

[charmiiss]

Kjære deg, du skal absolutt ikke tenke vondt om deg selv
Som det sies over her så er nok den tanken mer vanlig en man tror, å jeg skjønner godt at du sitter med den følelsen etter alt du har opplevd så langt.
Sender deg en stor klem, håper du føler deg bedre snart å at du igjen vil kjenne på gleden

Takk snille du. Er nok veldig sannsynlig at mange har følt det samme som meg ja, men føles fortsatt veldig tabu å snakke om det i offentlighet.. Visste jo om fødselsdepresjon, men hadde ikke tenkt over at det kunne komme i svangerskapet også. Forhåpentligvis er alt glemt når babyen kommer - for nå lukter det enebarn...

 

[Mummitrollspiren]

Takk snille du. Er nok veldig sannsynlig at mange har følt det samme som meg ja, men føles fortsatt veldig tabu å snakke om det i offentlighet.. Visste jo om fødselsdepresjon, men hadde ikke tenkt over at det kunne komme i svangerskapet også. Forhåpentligvis er alt glemt når babyen kommer - for nå lukter det enebarn...

Er mye bedre at du får snakket ut om det istede for å holde det inne
Å vi er her for deg alle sammen, vi er her for å støtte hverandre igjennom de gode å vanskelige tidene.
Kan ikke være noe godt å kjenne på den følelsen, men jeg har tro på deg å at du å lille i magen vil få det helt fantastisk sammen selv om alt ser grått ut nå
Er bare å sende en melding om det skulle være noe!

 

[Enkefalos]

Jeg er bombesikker på at det er MANGE som kan lese innlegget ditt og nikke anerkjennende. Og jeg synes du er råtøff som tør å være så ærlig!! Det er jo dette disse dagbøkene er for - at man har et sted hvor man kan få ut litt tårer og gørr også når det trengs. Jeg synes det er helt supert at man tør å vise alle aspekter av det å prøve å få barn, gå gravid, føde og barseltid. Alle tror det er så himla fantastisk hele veien, men det er det veldig ofte ikke! Det er bare flott at du tør å gi den siden av saken en stemme også ❤

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å gå så lenge kvalm, men jeg forstår VELDIG godt at det er en kamp! Jeg håper så inderlig at det kan roe seg for deg snart slik at du får noen gode uker gravid også ❤ Og da håper jeg du klarer å se litt lysere på hele greia og også det at det kanskje er en liten gutt som kommer. Sender deg en stooor varmende klem ❤ Stå på, du er tøff!!

 

[VictoriaH]

Jeg tror vi alle kommer til et punkt hvor ting bare føles nok. Nok av kvalme, nok av mangel på et liv utenom graviditeten. Man kommer til et punkt der det sier stopp. Likevel har jeg stor tro på at du så fort blir i bedre form klarer glede deg igjen. Om det så er en liten gutt eller en liten jente inni magen. Vi er bare mennesker, og vi blir slitne. Ingen trenger leke supermann i en sånn situasjon, og jeg syns det er fint at du anerkjenner og er åpen om hvordan du har det akkurat nå. Og vet du hva det beste er? En vakker dag (kanskje til og med neste uke) kan du plutselig sprette rundt igjen og glede deg. For dette kapitlet i livet ditt, utilstrekkeligheten og all dritet, varer ikke evig

God klem til deg

 

[Ladida]

Vet du hva? Jeg synes IKKE du er et dårlig menneske. Du går igjennom en kraftig påkjennelse psykisk og fysisk i form av at svangerskapet tærer en del på helsa di. Du er ikke et forferdelig menneske av den grunn. Du er et menneske, som alle oss andre. Og av og til føler vi ting, og disse følesene må man få lov til å kjenne på - uansett hvor grusomme de enn måtte føles. Du er ærlig med deg selv og jeg håper at du skal slippe disse følesene snart, så dere sammen kan glede dere til å bli en familie på 3. Det er godt du har en støttende samboer, så du ikke er alene og dere kan gå motstrøms sammen. Dette med kjønn er også vanskelig. Mange har en preferanse, og blir gjerne litt skuffet om dette ikke går som man håpet. Jeg krysser fingrene, sender mange gode klemmer og tanker og ønsker deg lykke til videre. Det ordner seg nok❤

 

[charmiiss]

Er mye bedre at du får snakket ut om det istede for å holde det inne
Å vi er her for deg alle sammen, vi er her for å støtte hverandre igjennom de gode å vanskelige tidene.
Kan ikke være noe godt å kjenne på den følelsen, men jeg har tro på deg å at du å lille i magen vil få det helt fantastisk sammen selv om alt ser grått ut nå
Er bare å sende en melding om det skulle være noe!

Jeg er bombesikker på at det er MANGE som kan lese innlegget ditt og nikke anerkjennende. Og jeg synes du er råtøff som tør å være så ærlig!! Det er jo dette disse dagbøkene er for - at man har et sted hvor man kan få ut litt tårer og gørr også når det trengs. Jeg synes det er helt supert at man tør å vise alle aspekter av det å prøve å få barn, gå gravid, føde og barseltid. Alle tror det er så himla fantastisk hele veien, men det er det veldig ofte ikke! Det er bare flott at du tør å gi den siden av saken en stemme også ❤

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å gå så lenge kvalm, men jeg forstår VELDIG godt at det er en kamp! Jeg håper så inderlig at det kan roe seg for deg snart slik at du får noen gode uker gravid også ❤ Og da håper jeg du klarer å se litt lysere på hele greia og også det at det kanskje er en liten gutt som kommer. Sender deg en stooor varmende klem ❤ Stå på, du er tøff!!

Jeg tror vi alle kommer til et punkt hvor ting bare føles nok. Nok av kvalme, nok av mangel på et liv utenom graviditeten. Man kommer til et punkt der det sier stopp. Likevel har jeg stor tro på at du så fort blir i bedre form klarer glede deg igjen. Om det så er en liten gutt eller en liten jente inni magen. Vi er bare mennesker, og vi blir slitne. Ingen trenger leke supermann i en sånn situasjon, og jeg syns det er fint at du anerkjenner og er åpen om hvordan du har det akkurat nå. Og vet du hva det beste er? En vakker dag (kanskje til og med neste uke) kan du plutselig sprette rundt igjen og glede deg. For dette kapitlet i livet ditt, utilstrekkeligheten og all dritet, varer ikke evig

God klem til deg

Vet du hva? Jeg synes IKKE du er et dårlig menneske. Du går igjennom en kraftig påkjennelse psykisk og fysisk i form av at svangerskapet tærer en del på helsa di. Du er ikke et forferdelig menneske av den grunn. Du er et menneske, som alle oss andre. Og av og til føler vi ting, og disse følesene må man få lov til å kjenne på - uansett hvor grusomme de enn måtte føles. Du er ærlig med deg selv og jeg håper at du skal slippe disse følesene snart, så dere sammen kan glede dere til å bli en familie på 3. Det er godt du har en støttende samboer, så du ikke er alene og dere kan gå motstrøms sammen. Dette med kjønn er også vanskelig. Mange har en preferanse, og blir gjerne litt skuffet om dette ikke går som man håpet. Jeg krysser fingrene, sender mange gode klemmer og tanker og ønsker deg lykke til videre. Det ordner seg nok❤

HERREGUD, så fantastiske dere er. Aner virkelig ikke hvor mye støtte og fine ord betyr for meg nå.. Det hjelper faktisk skikkelig å få ordene ut og se at andre også skjønner hva jeg mener ihvertfall. Da føler man seg straks litt bedre og friskere til sinns.

Synes ting har blitt litt bedre allerede og at alle andre rundt gleder seg sånn til babyen kommer og forguder den allerede, gjør ting bedre for meg også. Jeg får bare støtte meg på den og på dere til jeg kommer opp med hodet over vann igjen. Tusen takk for verdens beste støtte! Elsker virkelig denne termingruppa

 

[Mamma16/2/17]

Dette blir et personlig innlegg som kanskje støter noen, men jeg ber dere om å døm med i stillhet da jeg trenger å skrive ned disse ordene for å få det ut av systemet til noe annet enn samboeren min.

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært lenge dårlig nå. Har kastet opp siden uke 6 og bikker nå snart over i uke 15. I tillegg har jeg fått en enorm hodepine som nok antakelig kan være et resultat av at kroppen begynner å få nok. Ikke bare det, men har også en fryktelig hoste jeg har slitt med i 6 uker som bare ikke vil gi seg. Først en resept på hostedempende, noe som like gjerne kunne vært saft. Nye prøver er tatt og jeg håper på svar ila neste uke. Legen vil være forsiktig med å gi medisiner ettersom jeg er gravid, noe jeg synes er fint, siden jeg allerede har tatt kvalmestillende i noen uker, ikke hver dag da, men..

Alt dette har gjort at jeg har begynt å distansert meg fra svangerskapet og babyen min. Jeg er sliten av å ikke fungere, jeg får knapt til å fungere som et menneske og husarbeidet har vært ikke-eksisterende. Samboeren min jobber fullt og jeg er hjemme og bare.. eksisterer. Det er tungt for en som bare vil bidra og holde hus, hjem og sosiale forhold vedlike. Føler meg fryktelig utilstrekkelig og rett og slett veldig deppa. Gråter mye og vil egentlig bare grave meg ned.

På toppen av dette var vi igår på en ultralyd for å se om alt var bra med babyen siden jeg har vært så dårlig og fått i meg minimalt med næring de siste ukene. Babyen vokste fint og var rask og frisk og gynekologen sa at det mest sannsynlig ligger en gutt inni magen min. Jeg har siden dag 1 følt at dette var en jente. Har bare kikket på jenteklær og forestilt meg at det kommer en jente i april. Skuffelsen var et faktum og jeg hater meg selv for å si det. Det er helt forferdelige tanker av meg, men dette gjør at jeg ikke lenger føler at babyen er "min".Føler ikke lenger noe tilknytning og det er helt forferdelig. Synes selv jeg er verdens verste menneske og det gjør meg bare enda mer fortvilt. Tårene rant på tur hjem i bilen, mens en lykkelig samboer omtrent planla hvilket fotballag han skal spille på når han blir stor.

Samboeren min er verdens beste støtte og gleder seg utrolig fælt til vi blir 3. I et fortvilt øyeblikk igår fortalte jeg han at jeg ikke lenger ønsker denne babyen og ønsket at jeg aldri ble gravid. Jeg skjønner jo selv at alt dette er et resultat av 10 uker med spying og kvalme og utmattelse, men jeg er fortvilt nå. Håper så inderlig tilknytningen kommer tilbake og at jeg igjen klarer å nyte babyen vår i magen.. Nå vil jeg bare legge meg under dyna og forsvinne.

Vær så snill, døm meg inni dere, trenger ikke høre hvor idiot jeg er for disse tankene, det vet jeg utmerket godt selv... Jeg skulle oppsøkt hjelp, men jeg skjemmes fælt over disse følelsene jeg sitter med, da jeg er fullt klar over hvor heldig jeg faktisk er.

Kjære deg , akkurat dette har jeg også tenkt, men mest pga at barnefar har forlatt meg å jeg sitter alene med en voksende mage </3 har ikke vært i jobb på lenge pga depresjoner , å klarer heller ikke fungere normalt i hverdagen. Nå har jeg null plager, å har ikke hatt noen heller. Er i uke 23. Men depresjonen jør at jeg føler meg akkurat sånn som du beskriver. Å jeg å ble værre etter første ul. Da måtte jeg søke hjelp. Snakket med jordmor , sa at jeg ikke heller ville ha ungen. Men hun sa at dette var helt normalt. Jeg går nå til psykolog for å takle ting. Bare tanken på å bli alene med baby er helt forferdelig. Jeg har jo aldri prøvd dette før. Men jeg klarer å glede meg åver ungen nå da. Å er jo kjempe spent å gleder meg masse til han kommer. Men hver dag er en jobb å komme seg ijennom, å februar virker så uendelig langt unna.. du vill nokk også bli bedre , både i form å med tankene dine. Snakk jærne med jordmor om dette, ikke hold det inni deg selv. Er ikke noe nederlag å spørre om hjelp <3 masse lykke til, å snart kjenner du også spark. Det er helt fantastisk <3

 

[charmiiss]

Kjære deg , akkurat dette har jeg også tenkt, men mest pga at barnefar har forlatt meg å jeg sitter alene med en voksende mage </3 har ikke vært i jobb på lenge pga depresjoner , å klarer heller ikke fungere normalt i hverdagen. Nå har jeg null plager, å har ikke hatt noen heller. Er i uke 23. Men depresjonen jør at jeg føler meg akkurat sånn som du beskriver. Å jeg å ble værre etter første ul. Da måtte jeg søke hjelp. Snakket med jordmor , sa at jeg ikke heller ville ha ungen. Men hun sa at dette var helt normalt. Jeg går nå til psykolog for å takle ting. Bare tanken på å bli alene med baby er helt forferdelig. Jeg har jo aldri prøvd dette før. Men jeg klarer å glede meg åver ungen nå da. Å er jo kjempe spent å gleder meg masse til han kommer. Men hver dag er en jobb å komme seg ijennom, å februar virker så uendelig langt unna.. du vill nokk også bli bedre , både i form å med tankene dine. Snakk jærne med jordmor om dette, ikke hold det inni deg selv. Er ikke noe nederlag å spørre om hjelp <3 masse lykke til, å snart kjenner du også spark. Det er helt fantastisk <3

Ååh, kjære du... Nå fikk jeg helt vondt av meg og egentlig litt dårlig samvittighet for mine "problemer". Ingen fortjener å bli forlatt mens man venter barn, det må være det verste som finnes. Kjenner jeg får helt ståpels på armene. Du er sterk!!
Er så glad du tok tak og søkte hjelp. Jeg er helt sikker på at når lille kommer så overskygger det alt annet. Håper du har familie og venner rundt deg som du kan lene deg på. STOR klem fra meg

 

[Mamma16/2/17]

Ååh, kjære du... Nå fikk jeg helt vondt av meg og egentlig litt dårlig samvittighet for mine "problemer". Ingen fortjener å bli forlatt mens man venter barn, det må være det verste som finnes. Kjenner jeg får helt ståpels på armene. Du er sterk!!
Er så glad du tok tak og søkte hjelp. Jeg er helt sikker på at når lille kommer så overskygger det alt annet. Håper du har familie og venner rundt deg som du kan lene deg på. STOR klem fra meg

Nei det må du ikke føle . Sjønner også at du har det fælt når du plages så mye med kvalme og oppkast. Jeg hadde dødd, har angst mot begge deler. Så HELDIGVIS slipper jeg det på toppen av det hele. Å blitt forlatt er det verste jeg har opplevd. Nå har vi ikke hatt et stabilt forhold altid den tiden vi har vært sammen, men trodde et barn skulle klare å holde oss sammen. Men sånn ble det ikke. Må bare belage meg på å bli alene, han skal jo få ha me sønnen sin å jøre , men trist å ikke ha noen å dele gleder og sorger med. Å spark å bevegelser. Men man venner seg da til det også :/ håper vi begge får det bedre stor klem tilbake <3

 

[Enkefalos]

Hvordan går det med deg? ❤