Lea 5 dager gammel
Fødselshistorie del 2 av 2
Og der fløy dagene forbi og jeg glemte litt bort hele telefonen! Det er så snålt å være i babybobla! Aner ikke hvilken dag eller når på dagen det er… men her kommer altså del to! Så husker jeg på det senere!
Til der vi slapp! Jeg ble trillet i gangene fra barsel og opp til 5. etasje og operasjon. Hele turen var veldig rar, eneste jeg så var to fjes og taket, siden samboer hadde blitt geleidet en annen plass for å skifte til operasjonsklær. Føltes ut som om det tok 45 minutter å komme seg opp, og ingen sa noen ting… tunga mi føltes låst til ganen, så jeg sanningen ting jeg heller.. Når vi kom opp til operasjonsrommet kjentes det kaldt og sterilt ut, men det var fylt av varme og gode mennesker. De forklarte alt underveis, og jeg følte at jeg hadde en viss kontroll over hva som skulle skje og hva de holdt på med derimot da. Det jeg husker som mest ubehagelig var å få satt spinalen! De måtte stikke tre ganger for å treffe rett, og alt jeg klarte å tenke på var at jeg ikke ville i narkose så det MÅTTE funke! Til slutt var alt greit, og jeg kjente føttene og underkroppen for øvrig dovne. Det føltes ut som en evighet og et sekund på en og samme tid…. Plutselig hengte de opp forhenget, og en meget rørt samboer kom inn og satt seg ved siden av meg

Han var så rørt at en av anestesisykepleierne sto og strøk han på ryggen og gav han et lommetørkle

Jeg så faktisk hele operasjonen i et speil i lampa i taket, og det var sååå fascinerende! Det sekundet veslefrøkna ble løftet ut av meg, kunne jeg ikke gjøre annet enn å se samboeren i øynene og bare lytte til den nydelige babygråten

Det var et så intenst og inderlig øyeblikk, at jeg håper jeg aldri glemmer det! Blir rørt bare jeg skriver om det! Vi gråt begge to, og hun hylte så høyt hun bare kunne, som for å si «jeg er her nå, mamma og pappa! Jeg er her nå!»

Samboer ble med i rommet ved siden av for å veie og måle, og hun var 3640 gram, 50 cm lang, og 37 cm rundt hodet. Virkelig helt perfekt! De tok henne så med tilbake til meg, og jeg fikk se ansiktet hennes for første gang. Der og da hadde det ikke gått opp for meg enda, og jeg lå bare og skalv og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men prøvde å suge til meg ansiktet hennes og trekkene hennes så godt jeg kunne, og hun er virkelig nydelig!

De gav til slutt medisiner for skjelvingen, og det gav seg like fort som det kom.
Etter at de hadde sydd meg sammen ble jeg kjørt opp til oppvåkninga, hvor jeg måtte være til bedøvelsen hadde gått ut, og det var altså SÅ kjedelig! Tiden gikk sååå sakte, og jeg følte jeg tvang kroppen min til å komme tilbake til meg, for etter 22 minutter hadde jeg fått igjen all følelse, og spurte sykepleieren sikkert 17 ganger om de kunne komme snart. Etter rundt 30 minutter til ringte hun ned til barsel og sa de ikke trengte å komme opp, fordi jeg kom ned for jeg var så «forbasket sprek»

Så jeg rakk faktisk å komme ned på rommet før samboer og baby rakk å bli ferdig med målinger og blodprøver osv
Resten er litt historie… keisersnitt er tungt. Jeg har grått mye fordi jeg har følt meg så ubrukelig. Ikke har jeg klart å gå på do, reise meg, ordne mat selv, og alt man bare tar som en selvfølge… en dusj slo meg ut i godt over en time, og søvn blir så viktig at det er egentlig bare det en går og tenker på… Men jeg hadde samboer med meg hele tiden, og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten

Samboeren, og en magisk sykepleier på barsel, som jeg følte fikk meg igjennom ALT som var vanskelig! Hun har vasket meg, trøstet meg, heiet på meg, og vært der hele veien… vi ba om et bilde nå på hjemreisedagen, for jeg vil aldri glemme henne
Redigerer for å legge til:
Min største bekymring oppi det hele var dette med amming og melkeproduksjon etter et keisersnitt 2 uker før termin… jeg hadde fra før hørt at melken ofte lar vente på seg, og at barn som blir født med keisersnitt oftere er sugesvake, spesielt om de blir forløst før termin… Storebror fikk pupp i 3,5 år, så amming var noe jeg visste jeg ville få til og trives med! Men bekymringene mine var unødvendige! Lille Lea tok puppen fra første sekund, og melka kom for fullt og dynket oss begge på dag 2 (!!) etter snittet, så nå må formelken håndmelkes ut, før vesla får til å drikke!! Luksusproblem, men en stor lettelse!
Ene natta måtte jeg dra i snora og få hjelp av en jordmor til å melke, og hun flira av hvor mye melk som kom! 40 ml på to drag med hånda! Ikke rart frøkna sleit med å få i seg
