Bo/blæremola og utskrapning

Heffan

Glad i forumet
Aprilbarna`15
Juligull2021
På tul tidligere ble det oppdaget tom fostersekk. Tok hcg samme dag og disse var stigende så de ønsket utskrapning slik at de kunne sende inn for å undersøke det for blæremola. Skulle egentlig vært i uke 8.

Sitter egentlig som et spørsmålstegn.
Håper virkelig ikke det er blæremola, både fordi det litt skummelt å tenke på at dette kan i verste fall utarte seg til kreft (vet det er liten sjanse, men klarer ikke å legge tanken vekk) og at det da blir lenge til vi kan prøve på nytt.
Kjenner på at det er det verste, å måtte vente så lenge...

Det kan også bare være en tom fostersekk og da kunne vi prøve igjen med en gang sa legen.

Dette var så ønsket, og vi gledet oss stort så fallhøyden ble stor.

Har jo selvsagt mange spørsmål som sirkulerer og prøver meg her hvis noen har noen erfaringer knyttet til de:

Hvor lenge blødde du etter utskrapning og når kom eggløsning etter?

Noen som har opplevd samme med spørsmål om blæremola der det viste seg å bare være tom fostersekk?

Noen som har opplevd at det var blæremola der kroppen ordnet opp selv etter utskrapning uten cellegift?

Kjenner jeg blir veldig utålmodig og ønsker å bli ferdig med det, men må vente på operasjonen, og må vente enda 1 til 2 uker etter dette for å få svar på prøven etter utskrapningen.
 
Utrolig leit å høre at du nå går igjennom dette, har selv vært i samme situasjon for et par år siden, så jeg føler virkelig med deg ❤️

Legger ved en link til en tråd jeg startet for å få svar på noe av det samme og håper du kan finne noe av det du lurer på der
https://forum.babyverden.no/threads/blæremola-eller-ikke.1945390/

Hos meg kom først mistanken om mola under utskrapingen, men det viste seg heldigvis å bare være en tom fostersekk.
Etter utskraping en så hadde jeg to dager med lett mens blødning og så 3-4 dager spotting.
Jeg regnet dagen for utskraping som CD 1, fikk eggløsning som normalt på CD 14, men lutealfase ble på 9 dager, mot 14 som den pleide å være.
Så mens som normalt med en varighet på 5 dager, EL på dag 14 og ble gravid den syklusen og det svangerskapet foreløp normalt.

Forstår godt at du er utålmodig.
Det eneste jeg klarte å tenke på var å bli gravid igjen, så de 4-5 ukene det tok før jeg fikk svar på mine prøver føltes uendelig lange.

Håper du har god støtte i partneren din og bruk tiden til hjelp, gjør ting som gjør deg godt.
Håper du raskt får grønt lyst til å begynne å prøve igjen ❤️
 
Takk for linken til tråden din Føler liksom ikke at det er så mange som kommer over dette gjennom prøvingen og at man raskt blir litt alene.
Leste om det såvidt tidlig i denne "graviditeten" og tenkte at "dette hender aldri uansett, sjansen for dette liksom".... Så feil kan man ta.

Krysser alt jeg har for at det ikke er blæremola, føler at nivåene mine kunne vært høyere hvis det skulle være det, selv om det ikke skal stige når det ikke er noe der.
Har ganske mange konklusjoner i hodet gjennom en dag, både gode å negative.
Føler også at jeg er personen til å være den som faktisk får blæremola, å være slik uheldig.

Vil bare få det ut og prøve på ny, det blir ganske altoppslukende.

Er ikke redd for at det skal oppstå igjen, men føler at det bør være en selvfølge med tul både i uke 6 og 9 for å se at alt er greit.
Fikk du bedre oppfølging?

Jeg har født 2 friske barn tidligere og var selvsagt engstelig gjennom disse svangerskapene, så blir vel ikke bedre etter dette...
 
Takk for linken til tråden din Føler liksom ikke at det er så mange som kommer over dette gjennom prøvingen og at man raskt blir litt alene.
Leste om det såvidt tidlig i denne "graviditeten" og tenkte at "dette hender aldri uansett, sjansen for dette liksom".... Så feil kan man ta.

Krysser alt jeg har for at det ikke er blæremola, føler at nivåene mine kunne vært høyere hvis det skulle være det, selv om det ikke skal stige når det ikke er noe der.
Har ganske mange konklusjoner i hodet gjennom en dag, både gode å negative.
Føler også at jeg er personen til å være den som faktisk får blæremola, å være slik uheldig.

Vil bare få det ut og prøve på ny, det blir ganske altoppslukende.

Er ikke redd for at det skal oppstå igjen, men føler at det bør være en selvfølge med tul både i uke 6 og 9 for å se at alt er greit.
Fikk du bedre oppfølging?

Jeg har født 2 friske barn tidligere og var selvsagt engstelig gjennom disse svangerskapene, så blir vel ikke bedre etter dette...

Jeg hadde heller ikke hørt om dette før jeg selv stod i det. Hos meg ble det først oppdaget når jeg var 11+5. Jeg hadde hatt en dårlig magefølelse på svangerskapet hele veien, men hadde ingen symptomer på at noe skulle være galt (ingen blødninger og noe like svangerskapssymptomer som med nr 1). Hadde heller ikke noe avvik på blodprøver og g-testene ble sterkere (så hcg-steg hos meg også), selv om jeg ble litt bekymret når digitaltest i uke 5+2 fortsatt bare viste 2-3 uker. Men så leser man jo om mange som ikke får 3+ i det hele tatt, men likevel har et vellykket svangerskap. Tenkte at det bare var jeg som hadde lest for mange historier om sa/man og dermed fått en kjempe frykt for det, men ville likevel få bekreftet at alt var bra før vi skulle dele nyheten med resten av familien.
Det fikk vi jo desverre ikke. På ul kunne de bare finne plommesekken og noe som de mistenkte at kanskje kunne være en fostersekk. Fikk beskjed om at jeg trolig ville ha gått til OUL hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ta tul, siden kroppen allerede hadde gått i så mange uker uten å forstå at ting var gått galt.

Som nevnt så var det ikke mistanke om mola hos meg før de gjennomførte inngrepet. Husker jeg lå på postoperativ og syntes at situasjonen var vanskelig, men så samtidig fram til at vi kunne begynne å prøve med en gang. Så når gynekologen som hadde operert meg kom inn og fortalte meg at hun mistenkte mola, så falt jeg rett i kjelleren.
Igjennom hodet fôr plutselig alle katastrofetankene;

"selvfølgelig er det mola, er jo sånn flaks jeg har", "jeg får sikkert kreft..."
Nå må jeg vente i månedsvis før jeg potensielt kan bli gravid igjen"
"tar sikker 7 nye pp før spiren sitter når vi får begynne å prøve igjen"...
Er desverre mange negative tanker som får plass når man havner i en slik situasjon.

Når man har bestemt seg for å prøve på spire så blir det altoppslukende som du sier.
Tanken på nytt barn var det eneste som drev meg videre.

Jeg har veldig snill fastlege, så da jeg ble gravid igjen fikk jeg god oppfølging føler jeg. Er også så heldig at mannen er lege og det var hans kollega som oppdaget BO/MA hos meg, så hun sa at hvis jeg plutselig ble veldig engstelig i svangerskapet, så kunne jeg ta kontakt med henne.
Av oppfølging så fikk jeg ta Hcg-prøver med 2 dagers mellomrom når jeg var 5+0 og 5+2 for å se om det var normal stigning. Hun henviste meg også til TUL på sykehuset, fikk time når jeg var 9+1. Klarte ikke vente så lenge, så fikk en hos min manns kollega når jeg var 7+1, hadde et ekstremt behov for å få bekreftet at det var noe der denne gangen. Og så ble det timen jeg hadde fått 9+1 og så tok jeg en privat når jeg var 12+1.
Resten av den gode oppfølgingen jeg fikk i resten av svangerskapet, fikk jeg som følge av komplikasjoner i første svangerskap.

Da vi fikk nr 1 så gikk jo alt så knirkefritt (fram til uke 33, fikk svangerskapsforgiftning), så da vi begynte å prøve på nr 2 og vi traff på noen humper underveis (kjemisk og BO), så følte jeg brått at jeg hadde vært så naiv og bekymringsløs med nr 1. Tanken om at ting kunne gå galt hadde liksom aldri streifet meg da, selv om jeg på en måte visste at det kunne skje, da jeg hadde en veninne som mistet i sa i uke 11. Men så tenker man jo gjerne "men det skjer jo ikke meg..."
Jeg begynte ikke å glede meg skikkelig over svangerskapet før jeg var bikket 12 uker, men det hjalp på med små milepæler som ultralydene for å få bekreftet at ting fortsatt gikk greit. Etter en slik opplevelse så slutter man liksom å stole på sin egen kropp, det var i allefall min opplevelse. Følte at kroppen min hadde sviktet meg ved å ikke forstå at ting hadde gått galt, og så at man gikk rundt i så mange uker og trodde at man var gravid og leste opp ukes oppdateringer om hva som skjedde i fosterets utvikling... Nei, uff... Tok tid før jeg begynte å stole på kroppen min igjen..

Nå ble dette fryktelig langt og kjedsomt fra meg, beklager det.

Håper virkelig at det ikke er blæremola hos deg ❤️
Og så håper jeg at inngrepet går greit, at du får raskt svar på prøvene og at du snart sitter med terminspire i magen ❤️
 
Jeg hadde heller ikke hørt om dette før jeg selv stod i det. Hos meg ble det først oppdaget når jeg var 11+5. Jeg hadde hatt en dårlig magefølelse på svangerskapet hele veien, men hadde ingen symptomer på at noe skulle være galt (ingen blødninger og noe like svangerskapssymptomer som med nr 1). Hadde heller ikke noe avvik på blodprøver og g-testene ble sterkere (så hcg-steg hos meg også), selv om jeg ble litt bekymret når digitaltest i uke 5+2 fortsatt bare viste 2-3 uker. Men så leser man jo om mange som ikke får 3+ i det hele tatt, men likevel har et vellykket svangerskap. Tenkte at det bare var jeg som hadde lest for mange historier om sa/man og dermed fått en kjempe frykt for det, men ville likevel få bekreftet at alt var bra før vi skulle dele nyheten med resten av familien.
Det fikk vi jo desverre ikke. På ul kunne de bare finne plommesekken og noe som de mistenkte at kanskje kunne være en fostersekk. Fikk beskjed om at jeg trolig ville ha gått til OUL hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ta tul, siden kroppen allerede hadde gått i så mange uker uten å forstå at ting var gått galt.

Som nevnt så var det ikke mistanke om mola hos meg før de gjennomførte inngrepet. Husker jeg lå på postoperativ og syntes at situasjonen var vanskelig, men så samtidig fram til at vi kunne begynne å prøve med en gang. Så når gynekologen som hadde operert meg kom inn og fortalte meg at hun mistenkte mola, så falt jeg rett i kjelleren.
Igjennom hodet fôr plutselig alle katastrofetankene;

"selvfølgelig er det mola, er jo sånn flaks jeg har", "jeg får sikkert kreft..."
Nå må jeg vente i månedsvis før jeg potensielt kan bli gravid igjen"
"tar sikker 7 nye pp før spiren sitter når vi får begynne å prøve igjen"...
Er desverre mange negative tanker som får plass når man havner i en slik situasjon.

Når man har bestemt seg for å prøve på spire så blir det altoppslukende som du sier.
Tanken på nytt barn var det eneste som drev meg videre.

Jeg har veldig snill fastlege, så da jeg ble gravid igjen fikk jeg god oppfølging føler jeg. Er også så heldig at mannen er lege og det var hans kollega som oppdaget BO/MA hos meg, så hun sa at hvis jeg plutselig ble veldig engstelig i svangerskapet, så kunne jeg ta kontakt med henne.
Av oppfølging så fikk jeg ta Hcg-prøver med 2 dagers mellomrom når jeg var 5+0 og 5+2 for å se om det var normal stigning. Hun henviste meg også til TUL på sykehuset, fikk time når jeg var 9+1. Klarte ikke vente så lenge, så fikk en hos min manns kollega når jeg var 7+1, hadde et ekstremt behov for å få bekreftet at det var noe der denne gangen. Og så ble det timen jeg hadde fått 9+1 og så tok jeg en privat når jeg var 12+1.
Resten av den gode oppfølgingen jeg fikk i resten av svangerskapet, fikk jeg som følge av komplikasjoner i første svangerskap.

Da vi fikk nr 1 så gikk jo alt så knirkefritt (fram til uke 33, fikk svangerskapsforgiftning), så da vi begynte å prøve på nr 2 og vi traff på noen humper underveis (kjemisk og BO), så følte jeg brått at jeg hadde vært så naiv og bekymringsløs med nr 1. Tanken om at ting kunne gå galt hadde liksom aldri streifet meg da, selv om jeg på en måte visste at det kunne skje, da jeg hadde en veninne som mistet i sa i uke 11. Men så tenker man jo gjerne "men det skjer jo ikke meg..."
Jeg begynte ikke å glede meg skikkelig over svangerskapet før jeg var bikket 12 uker, men det hjalp på med små milepæler som ultralydene for å få bekreftet at ting fortsatt gikk greit. Etter en slik opplevelse så slutter man liksom å stole på sin egen kropp, det var i allefall min opplevelse. Følte at kroppen min hadde sviktet meg ved å ikke forstå at ting hadde gått galt, og så at man gikk rundt i så mange uker og trodde at man var gravid og leste opp ukes oppdateringer om hva som skjedde i fosterets utvikling... Nei, uff... Tok tid før jeg begynte å stole på kroppen min igjen..

Nå ble dette fryktelig langt og kjedsomt fra meg, beklager det.

Håper virkelig at det ikke er blæremola hos deg ❤️
Og så håper jeg at inngrepet går greit, at du får raskt svar på prøvene og at du snart sitter med terminspire i magen ❤️



Nei, ble ikke langt og kjedelig! Veldig fint å høre fra andre som har vært gjennom det samme og har kjent på følelsene rundt dette.

De var usikker på plommesekk til meg, men fostersekken var der klart og tydelig, bare håpe at det ikke er et dårlig tegn

Jeg kan gi tilbakemelding når jeg har fått svar på prøven, så får jeg bare håpe tiden går raskt i mellomtiden. Skal prøve å se lyst på ting og holde dagene gående
 
Jeg fant denne gamle tråden, og er i samme situasjon. Hadde en MA (min andre på 5 måneder) og måtte ta medisinsk abort. Det var avvik på vevet som kom ut, og nå tester de for blæremola. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, jeg er bare veldig fortvila og redd. Fant de ut hva avviket var hos deg?
 
Jeg fant denne gamle tråden, og er i samme situasjon. Hadde en MA (min andre på 5 måneder) og måtte ta medisinsk abort. Det var avvik på vevet som kom ut, og nå tester de for blæremola. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, jeg er bare veldig fortvila og redd. Fant de ut hva avviket var hos deg?

Føler med deg ❤️ Er tungt og fortvilende når man står i en sånn situasjon.
Hos meg viste det seg bare å være malformasjon av plommesekk og det som skulle vært fosteranlegg, ingen mola. Husker dog godt hvor tungt det vare å gå og vente på patologisvaret. Ventetiden gir rom for tankekjør om ulike potensielle framtidsløp, ikke alle like oppløftende.
Jeg var så heldig at at terminspire satt 2 mnd etter at jeg fikk prøvesvaret.
Nå er jeg så heldig at jeg har 3 flotte barn (hatt 6 graviditeter).
Håper det viser seg å ikke være noe hos deg og at du snart får den ønskede spira ❤️
 
Føler med deg ❤️ Er tungt og fortvilende når man står i en sånn situasjon.
Hos meg viste det seg bare å være malformasjon av plommesekk og det som skulle vært fosteranlegg, ingen mola. Husker dog godt hvor tungt det vare å gå og vente på patologisvaret. Ventetiden gir rom for tankekjør om ulike potensielle framtidsløp, ikke alle like oppløftende.
Jeg var så heldig at at terminspire satt 2 mnd etter at jeg fikk prøvesvaret.
Nå er jeg så heldig at jeg har 3 flotte barn (hatt 6 graviditeter).
Håper det viser seg å ikke være noe hos deg og at du snart får den ønskede spira ❤️
Dette hjalp litt :Heartred Hos meg fant de kun plommesekk og ikke fosteranlegg på ultralyden, og jeg måtte vente en uke for ny kontroll. Da var plommesekken, som tidligere struttet trillrund og fin, blitt litt wonky og så skjev og punktert ut- så får håpe det bare var det samme hos meg:smiley-angelic001 jeg hadde veldig tidlig eggløsning også, så tanken på at egget ikke egentlig var helt klart har slått meg. 1 jordmor og 4 leger så på meg med ultralyd og ingen av de mistenkte blæremola da. Har heller ikke hatt noen av symptomene på det. Men så skal det sies at jeg hadde 7 ultralyder uten at noen oppdaget verken Downs eller hjertefeil hos førstemann da:dontknow så har ikke veldig troa på ultralyd…

Har hatt 3 graviditeter og har et barn. Blir 39 om en uke og er helt desperat etter å få søsken til førstemann, så jeg håper virkelig at jeg for en gangs skyld kan ha flaks, og at dette ikke er mola. Synes ærlig talt jeg/vi har fått nok. Det har vært to år med ekstreme påkjenninger og belastninger.

Tusen takk for at du svarer- det er en veldig støtte :Heartred håper de ikke finner noe.
 
Back
Topp