Blue_
Gift med forumet
Da ble det visst dagbok her også...
Mest fordi jeg nå trenger et sted å få utløp for tanker og bekymringer.
Februar 2013 ble jeg mamma til en helt fantastisk jente! Hun kom til verden med planlagt keisersnitt grunnet forliggende morkake.
Vi hadde tidlig planlagt når nummer to skulle komme. 01.mai 2016 skulle humpingen starte for fullt!
19.mai testet jeg positivt! Vi var overlykkelige! Enn at spiren satt på første forsøk, IGJEN! Terminen ble satt til slutten av januar.
Ukene gikk og jeg var utrolig nervøs... Satt med en vond følelse. Men var det bare vanlig bekymring eller noe mer? Fortalte samboeren min hvor utrolig mye jeg fryktet MA! Han måtte stadig roe meg ned. Men følelsen på at noe ikke var helt som sist, slapp ikke taket...
I uke 7 kom kvalmen. Jeg ble sykemeldt og tik det med ro. Litt av bekymringene slapp taket. Men ikke helt... I uke 9 roet kvalmen seg ned. Jeg var kvalm, men ikke som før. Tenkte ikke mer over det enn at jeg nok var ferdig med det. Spesielt siden det kom og dro fort sist gang. Magen begynte å vokse. Jeg så tydelig forskjell fra oppblåstmagen som nå hadde blitt til babymage. Kjente daglig ligamentsmerter og roet meg til slutt ned.
I uke 12 (11+1) skulle vi endelig på TUL. Jeg ble igjen fryktelig bekymret og sa til meg selv om og om igjen at det gikk jo som regel bra... Vi satte oss i bilen tidlig og kjørte en stille biltur på ca 1 1/2time...
Vi hadde time fredag kl10, la meg ned på bordet, fikk gelé på magen og holdt pusten. I det jordmoren la apparatet på magen skjønte jeg det med én gang. Dette var feil! Hun lette en stund før det fløt en liten baby inn på skjermen... Jeg så at den var for liten, jeg så at dette var feil. "Det ser ut til at dette har stoppet opp. Antageligvis i uke 9..." Vi brast ut i gråt... Hun henviste oss til sykehuset og vi fikk time 1230.
Samboeren min måtte deretter ringe hele familien og fortelle de triste nyhetene. Vi som skulle hjem med gode nyheter den dagen...
På sykehuset ble det konstatert MA av to leger og planen videre ble lagt... Jeg ble lagt inn og fikk fire tabletter cytotec vaginalt 1330...
De neste dosene fikk jeg oralt... Kl1800, kl2100, kl0000, kl0300, kl1030 og kl 1630.
Kl2100 begynte blødningen... Jeg blødde MYE! Store koagler fosset ut og jordmødrene ble bekymret med tanke på mengde og at de ikke fant noe i det som kom ut...
I tillegg reagerte jeg voldsomt på tablettene og fikk diaré, oppkast og migrene... Hadde aldri vondt, selv om jeg en stund på natta lå med rier.
Siden det ble så mye blod og de ikke fant noe ble det bestemt at jeg skulle faste. Legevisitten var kl10 på lørdagen dermed fikk jeg ikke dosen min kl 0600... De antok at det ville bli utskraping... Kl10 kom legen og jeg fikk utført ul... Da hadde mye kommet ut, men det var alt for mye igjen til at jeg fikk dra... Fikk dermed enda en dose cytotec og ble satt opp til ul kl16. Fortsatt ingen mat/drikke...
Kl14/15 kom det en stoor klump. Var på str med en stoor appelsin... Etter det roet blødningen seg veldig... Jeg var fryktelig uttørket og besvimte av veskemangel... Var tydeligvis helt grå/hvit i ansiktet. Og komme seg til og fra toalettet var grusomt. Datt stadig i gulvet...
Etter ul kl16 var det 2,5cm igjen... Og siden jeg følte blødningene hadde stoppet... Fikk jeg enda en kur... Endelig fikk jeg spise igjen! Var fortsatt grå i ansiktet, men kom seg litt og jeg fikk til slutt dra hjem kl1730...
Mandagen hadde jeg igjen stoppet å blø... Tirsdagen fikk jeg fryktelig vondt i magen og ut kom et par klumper til. Torsdagen hadde jeg time til kontroll. Ul viste at det nå var 1,3cm igjen med rester. Og blødningen hadde igjen stoppet. Legen mente at kroppen ville fikse opp i resten selv ved neste mens...
Nå går jeg rundt å bekymrer meg for infeksjon. Og hvordan det blir fremover aner jeg ikke... Tidvis er jeg fortsatt veldig sliten...
Føler at de tre siste mnd bare er borte. Og alt føles tomt. Vil alltid føle på det at noen mangler... Og kjenne et lite tomrom. Mentalt sliten etter det hele... Det at alt fortsatt ikke er ute sliter meg også ned...
Vi er klare for å prøve igjen så snart som det lar seg gjøre. Veldig nervøse, men dette barnet er så ønsket!
Håper mensen snart er på plass igjen.
Takk for at du leste.
Mest fordi jeg nå trenger et sted å få utløp for tanker og bekymringer.
Februar 2013 ble jeg mamma til en helt fantastisk jente! Hun kom til verden med planlagt keisersnitt grunnet forliggende morkake.
Vi hadde tidlig planlagt når nummer to skulle komme. 01.mai 2016 skulle humpingen starte for fullt!
19.mai testet jeg positivt! Vi var overlykkelige! Enn at spiren satt på første forsøk, IGJEN! Terminen ble satt til slutten av januar.
Ukene gikk og jeg var utrolig nervøs... Satt med en vond følelse. Men var det bare vanlig bekymring eller noe mer? Fortalte samboeren min hvor utrolig mye jeg fryktet MA! Han måtte stadig roe meg ned. Men følelsen på at noe ikke var helt som sist, slapp ikke taket...
I uke 7 kom kvalmen. Jeg ble sykemeldt og tik det med ro. Litt av bekymringene slapp taket. Men ikke helt... I uke 9 roet kvalmen seg ned. Jeg var kvalm, men ikke som før. Tenkte ikke mer over det enn at jeg nok var ferdig med det. Spesielt siden det kom og dro fort sist gang. Magen begynte å vokse. Jeg så tydelig forskjell fra oppblåstmagen som nå hadde blitt til babymage. Kjente daglig ligamentsmerter og roet meg til slutt ned.
I uke 12 (11+1) skulle vi endelig på TUL. Jeg ble igjen fryktelig bekymret og sa til meg selv om og om igjen at det gikk jo som regel bra... Vi satte oss i bilen tidlig og kjørte en stille biltur på ca 1 1/2time...
Vi hadde time fredag kl10, la meg ned på bordet, fikk gelé på magen og holdt pusten. I det jordmoren la apparatet på magen skjønte jeg det med én gang. Dette var feil! Hun lette en stund før det fløt en liten baby inn på skjermen... Jeg så at den var for liten, jeg så at dette var feil. "Det ser ut til at dette har stoppet opp. Antageligvis i uke 9..." Vi brast ut i gråt... Hun henviste oss til sykehuset og vi fikk time 1230.
Samboeren min måtte deretter ringe hele familien og fortelle de triste nyhetene. Vi som skulle hjem med gode nyheter den dagen...
På sykehuset ble det konstatert MA av to leger og planen videre ble lagt... Jeg ble lagt inn og fikk fire tabletter cytotec vaginalt 1330...
De neste dosene fikk jeg oralt... Kl1800, kl2100, kl0000, kl0300, kl1030 og kl 1630.
Kl2100 begynte blødningen... Jeg blødde MYE! Store koagler fosset ut og jordmødrene ble bekymret med tanke på mengde og at de ikke fant noe i det som kom ut...
I tillegg reagerte jeg voldsomt på tablettene og fikk diaré, oppkast og migrene... Hadde aldri vondt, selv om jeg en stund på natta lå med rier.
Siden det ble så mye blod og de ikke fant noe ble det bestemt at jeg skulle faste. Legevisitten var kl10 på lørdagen dermed fikk jeg ikke dosen min kl 0600... De antok at det ville bli utskraping... Kl10 kom legen og jeg fikk utført ul... Da hadde mye kommet ut, men det var alt for mye igjen til at jeg fikk dra... Fikk dermed enda en dose cytotec og ble satt opp til ul kl16. Fortsatt ingen mat/drikke...
Kl14/15 kom det en stoor klump. Var på str med en stoor appelsin... Etter det roet blødningen seg veldig... Jeg var fryktelig uttørket og besvimte av veskemangel... Var tydeligvis helt grå/hvit i ansiktet. Og komme seg til og fra toalettet var grusomt. Datt stadig i gulvet...
Etter ul kl16 var det 2,5cm igjen... Og siden jeg følte blødningene hadde stoppet... Fikk jeg enda en kur... Endelig fikk jeg spise igjen! Var fortsatt grå i ansiktet, men kom seg litt og jeg fikk til slutt dra hjem kl1730...
Mandagen hadde jeg igjen stoppet å blø... Tirsdagen fikk jeg fryktelig vondt i magen og ut kom et par klumper til. Torsdagen hadde jeg time til kontroll. Ul viste at det nå var 1,3cm igjen med rester. Og blødningen hadde igjen stoppet. Legen mente at kroppen ville fikse opp i resten selv ved neste mens...
Nå går jeg rundt å bekymrer meg for infeksjon. Og hvordan det blir fremover aner jeg ikke... Tidvis er jeg fortsatt veldig sliten...
Føler at de tre siste mnd bare er borte. Og alt føles tomt. Vil alltid føle på det at noen mangler... Og kjenne et lite tomrom. Mentalt sliten etter det hele... Det at alt fortsatt ikke er ute sliter meg også ned...
Vi er klare for å prøve igjen så snart som det lar seg gjøre. Veldig nervøse, men dette barnet er så ønsket!
Håper mensen snart er på plass igjen.
Takk for at du leste.
masse lykke til <3
