Ble du mobbet som barn?

Ikke jeg, men broren min ble :( mobbing er det verste som fins, og jeg har alltid vært en person som beskytter andre.
Hvis jeg ser mobbing så sier jeg i fra!
 
Nei, ble ertet litt, men ikke mer enn "vanlig".
 
En del, på ungdomsskolen. Har aldri vært redd for å skille meg ut, og med nye klasser og ingen spesielt nære venner etter barneskolen, sto jeg plutselig litt alene. Easy target for jenter som måtte trykke andre ned for å hevde seg selv, og for klassens ramp som strevde med et døende familiemedlem. Han kunne jeg forstå, og tilgi, der og da (og da han ba om unnskyldning flere ganger i årene som fulgte), jentene not so much.
 
Forumansvarlig Tamara skrev:
Banket opp???
Tuller du? Ingen som så det og kunne gripe inn?
Klikk for å utvide …

Ja, banket opp. På skoleplassen, i gangen, på veien hjem. Jeg gikk alltid sent hjemmefra for å ikke bli banket opp på vei til :P

Tjoh, de prøvde vel sånn halvhjertet innimellom å gjøre noe, men unger er slue. De finner ut av det og ikke kan de ha lærere som holder deg i handa hele tiden heller. Og ikke tror jeg de så hvor gale det var heller, for jeg holdt meg mye for meg selv og flyktet inn i bøkenes verden, og jeg var veldig skoleflink (så lenge jeg slapp tegning og å øve på skriften).
Så feks på vei inn etter friminuttet var veldig vanlig, i trengselen, eller på vei ut, eller på vei hjem. Spesielt guttene var etter meg, da hun ene sluttet i klassen vår i 3 så sluttet jentene, da ar det gjerne noen mobbende ord eller bare at de overså meg. Det gjorde egentlig ingenting for jeg likte dem ikke uansett :P
Jeg gjorde ikke akkurat saken bedre, for jeg var mye tidligere "mentalt utviklet" enn dem og syntes de var uforstående idioter. Jeg hadde mye konsekvensforståelse, fremtidsrettet tenking, selvironi, os veldig tidlig. Ingenting av dette skjønte jo noen, og da ble de til at jeg syntes de var dumme. Jeg fulgte ikke janteloven og lo ikke av banale ting som de da syntes var morsomme, og ikke giddet jeg å late som heller. Så jeg var jo "rar" for dem i den alderen.
Vi hadde fire gutter i klassen med ADHD og disse var veldig vanskelige å ha med å gjøre, og to av dem var oppsatt på å ta meg :P
Men i fjerde klasse så endret mye seg ganske raskt. Tror det var en mental overgang blant de andre i klassen og plutselig var de mer på bølgelengde med meg og forstod ting på en annen måte. Og da ble det til at alleble venner i stedet og det ble ganske bra. Og vi fikk en veldig fin klasse med godt samhold. Vi er venner den dag idag stort sett alle sammen.
Men klart, slik de holdt på gir arr for alltid. Sliter mye med tillit den dag idag.
 
Kakedeig skrev:
Ja, banket opp. På skoleplassen, i gangen, på veien hjem. Jeg gikk alltid sent hjemmefra for å ikke bli banket opp på vei til :P

Tjoh, de prøvde vel sånn halvhjertet innimellom å gjøre noe, men unger er slue. De finner ut av det og ikke kan de ha lærere som holder deg i handa hele tiden heller. Og ikke tror jeg de så hvor gale det var heller, for jeg holdt meg mye for meg selv og flyktet inn i bøkenes verden, og jeg var veldig skoleflink (så lenge jeg slapp tegning og å øve på skriften).
Så feks på vei inn etter friminuttet var veldig vanlig, i trengselen, eller på vei ut, eller på vei hjem. Spesielt guttene var etter meg, da hun ene sluttet i klassen vår i 3 så sluttet jentene, da ar det gjerne noen mobbende ord eller bare at de overså meg. Det gjorde egentlig ingenting for jeg likte dem ikke uansett :P
Jeg gjorde ikke akkurat saken bedre, for jeg var mye tidligere "mentalt utviklet" enn dem og syntes de var uforstående idioter. Jeg hadde mye konsekvensforståelse, fremtidsrettet tenking, selvironi, os veldig tidlig. Ingenting av dette skjønte jo noen, og da ble de til at jeg syntes de var dumme. Jeg fulgte ikke janteloven og lo ikke av banale ting som de da syntes var morsomme, og ikke giddet jeg å late som heller. Så jeg var jo "rar" for dem i den alderen.
Vi hadde fire gutter i klassen med ADHD og disse var veldig vanskelige å ha med å gjøre, og to av dem var oppsatt på å ta meg :P
Men i fjerde klasse så endret mye seg ganske raskt. Tror det var en mental overgang blant de andre i klassen og plutselig var de mer på bølgelengde med meg og forstod ting på en annen måte. Og da ble det til at alleble venner i stedet og det ble ganske bra. Og vi fikk en veldig fin klasse med godt samhold. Vi er venner den dag idag stort sett alle sammen.
Men klart, slik de holdt på gir arr for alltid. Sliter mye med tillit den dag idag.
Klikk for å utvide …
Skjønner at sånt preger en, selv om ting ble bedre.
Av ren nysgjerrighet, har dere snakket om det i etterkant? Husker de f.eks. hva de har gjort og har de kanskje sagt unnskyld eller noe?
 
Ble mobbet hele barneskolen...var nok fordi jeg var litt stor. Barn kan være direkte vemmelige mot hverandre.. :o
 
Noen kommentarer nå og da på ungdomsskolen da grendeskolene ble slått sammen til en ungdomsskole. Jeg var fra "feil" bygd nemlig... men ikke noe systematisk eller noe som har satt varige spor..
 
Nesly skrev:
Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare for er usikker på hvor grensa for mobbing går liksom..

Men på ungdomsskolen var det en heftig guttegjeng som jeg var direkte redd, og som kunne komme med noen ekle kommentarer innimellom. Men det var ikke bare til meg, flere fikk gjennomgå av de "kule". Hadde tre fryktelige år på ungdomsskolen.. Selv om jeg ikke ble "systematisk og daglig" mobbet ble jeg nok mobbet, ja.
Klikk for å utvide …
Definisjonen på mobbing er negativ eller ondsinnet atferd som gjentas og foregår over tid. Det er også en ubalanse i styrkeforholdet mellom partene, og den som utsettes har vanskelig for å forsvare seg (Dan Olweus/olweusgruppen). I manifestet mot mobbing presiseres det at opplevelsen av mobbing er subjektiv og at definisjonsretten ligger hos den som blir mobbet (https://www.regjeringen.no/globalas...e/manifest_mot_mobbing2011_2014_hefte_web.pdf). Så om du føler at du ble mobbet, ja da ble du nok mobbet.
 
Jeg ble fryst ut av jentene på ungdomsskolen. Ble aldri invitert til noe og hadde ingen venner et helt år. Lærte mye av det.
 
Jeg ble hakket en del på fordi jeg var stygg, drev med hest og ikke bøyde meg for flokkmentaliteten. Vil ikke si jeg ble direkte mobbet, men jeg var utfryst, og hadde ingen interesse av å ha det noe annerledes. Gikk i en klasse med skikkelig dårlig miljø, og ville heller være på krigsstien enn å bli med på drikking, røyking og slossing allerede i åttende klasse. Er veldig glad for det den dag i dag, selv om det var tøft der og da.
 
Jeg ble mobbet stygt. Psykologisk spill og fysisk vold. Brukket hånd som ble gipset, så hoppet de på den dagen etter og kompliserte bruddet. Ja, mye dritt. Dette var fra 1. klasse til 3. klasse av 5-7. Klassinger. Rektor og lærer sa det var ikke noe å gjøre med dette. Kom bare til å bli sterkere som voksen psykisk. Vi måtte flytte til en annen del av byen.
 
Ja, d kan kalles mobbing. Men tok meg ikke nær av d på barneskolen. Og var jo inkludert for d.
 
MaiMamma2015 skrev:
Skjønner at sånt preger en, selv om ting ble bedre.
Av ren nysgjerrighet, har dere snakket om det i etterkant? Husker de f.eks. hva de har gjort og har de kanskje sagt unnskyld eller noe?
Klikk for å utvide …

Nei, vi har ikke snakket om det annet enn generelt om barneskolen. Vet at de husker det.
Har aldri trengt eller villet snakke om det. Og vet at om de hadde kunnet gjøre om på det så hadde de. Men barn er barn og etterpåklokskap hører voksne til.
 
Jeg hadde dessverre en periode der jeg mobbet en eldre gutt. Gikk i 4. klasse.
Har på ungdomsskolen sagt ifra til de som mobbet venninnen min, så håper det kan veie litt opp, men vet man ikke kan ta tilbake handlinger.
 
Ble mobbet masse gjennom mesteparten av skoletiden og utestengt av de andre:( er nå snart 37 år og sliter fremdeles med noe ettervirkninger fra den tiden:(
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp