Tar meg selv i å tenke sånn. Gikk på en smell psykisk for noen uker siden og tanker om ivf veien har plaget meg endel,tror det er mye følelser rundt det som sitter i kroppen lenge.. og for noen kommer bitterhet,sinne eller sorg over den veien vi måtte da, litt senere. Er min tanke da.
Jepp.. dessverre
Jeg har slitt med bitterhet for mye som jeg jobber med å komme meg over.
To år uten en eneste eggløsning fra jeg slutta med p-pilla fordi jeg ville bli gravid, jeg skulle jo få barn 27 år ganmel, med masse utredninger, mange folk som ble gravide og ploppa ut unger i nærheten av oss. Det var så sårt. I kø til IVF på et siste forsøk med dobbel dose pergotime og med utskylling av egglederne fikk jeg endelig den eneste eggløsningen jeg hadde de to årene, og ble mirakuløst gravid.
Med termin i desember... jeg var bitter fordi andre som var mer fruktbare kunne ploppe ut unger på sommeren og få barnehageplass, mens jeg ble tvunget til 8 måneder ulønnet permisjon. Men det fikk jeg jo ikke lov til å føle på, fordi jeg skulle være så glad fordi jeg var så heldig.
Jeg var dårlig hele graviditeten og hadde en veldig traumatisk fødsel og deretter 5 mnd med kolikk døgnet rundt. Men fikk ikke lov å klage. «Tenk på hvor heldig du er! Du må være takknemlig!» sa alle.
Jeg har fortsatt ikke helt forstått og klart å ta inn over meg hvor mye heldigere jeg var gang nummer to. Vi bestemte oss sommeren 2017 for å prøve på en til utover høsten, i september var jeg hos gynekolog og fikk resept på femara, og positiv graviditetstest i oktober!! Nå har jeg en 3 mnd gammel nydelig baby, og kolikken gikk over ved 2 mnd denne gangen.
Men jeg nøt ikke graviditeten. Jeg fikk hyperemesis og spøy flere ganger i døgnet fra uke 3. Jeg var 100% sykemeldt nesten hele graviditeten, og fikk i tillegg til hyperemesis, bekkenløsning og lavt blodtrykk influensa, omgangssyke, og var innlagt på sykehus en uke med nyrestein. Gikk ned 6 kg og klarte nesten ikke få i meg mat de 5 mnd hyperemesisen varte.
Jeg var isolert hjemme i sofaen hele graviditeten og de første to månedene nå hadde vi kolikk igjen. Jeg var langt nede, og sliter fortsatt med fødselsdepresjon selv om det går bedre nå.
Jeg har to friske fine barn og burde være glad og takknemlig! Og er også det, for alle del!
Likevel er jeg også bitter, bitter over at veien var så lang og kronglete. Bitter over to forferdelige graviditeter og kolikk x 2.
Men nå er det tross alt bedre enn første gang, og jeg slipper å ta ulønna permisjon.
Jeg tror man må tillate seg selv å føle på bitterheten og de vonde følelsene og akseptere dem for å gå videre.
Klem til alle her
Jeg har slitt med bitterhet for mye som jeg jobber med å komme meg over.
To år uten en eneste eggløsning fra jeg slutta med p-pilla fordi jeg ville bli gravid, jeg skulle jo få barn 27 år ganmel, med masse utredninger, mange folk som ble gravide og ploppa ut unger i nærheten av oss. Det var så sårt. I kø til IVF på et siste forsøk med dobbel dose pergotime og med utskylling av egglederne fikk jeg endelig den eneste eggløsningen jeg hadde de to årene, og ble mirakuløst gravid.
Med termin i desember... jeg var bitter fordi andre som var mer fruktbare kunne ploppe ut unger på sommeren og få barnehageplass, mens jeg ble tvunget til 8 måneder ulønnet permisjon. Men det fikk jeg jo ikke lov til å føle på, fordi jeg skulle være så glad fordi jeg var så heldig.
Jeg var dårlig hele graviditeten og hadde en veldig traumatisk fødsel og deretter 5 mnd med kolikk døgnet rundt. Men fikk ikke lov å klage. «Tenk på hvor heldig du er! Du må være takknemlig!» sa alle.
Jeg har fortsatt ikke helt forstått og klart å ta inn over meg hvor mye heldigere jeg var gang nummer to. Vi bestemte oss sommeren 2017 for å prøve på en til utover høsten, i september var jeg hos gynekolog og fikk resept på femara, og positiv graviditetstest i oktober!! Nå har jeg en 3 mnd gammel nydelig baby, og kolikken gikk over ved 2 mnd denne gangen.
Men jeg nøt ikke graviditeten. Jeg fikk hyperemesis og spøy flere ganger i døgnet fra uke 3. Jeg var 100% sykemeldt nesten hele graviditeten, og fikk i tillegg til hyperemesis, bekkenløsning og lavt blodtrykk influensa, omgangssyke, og var innlagt på sykehus en uke med nyrestein. Gikk ned 6 kg og klarte nesten ikke få i meg mat de 5 mnd hyperemesisen varte.
Jeg var isolert hjemme i sofaen hele graviditeten og de første to månedene nå hadde vi kolikk igjen. Jeg var langt nede, og sliter fortsatt med fødselsdepresjon selv om det går bedre nå.
Jeg har to friske fine barn og burde være glad og takknemlig! Og er også det, for alle del!
Likevel er jeg også bitter, bitter over at veien var så lang og kronglete. Bitter over to forferdelige graviditeter og kolikk x 2.
Men nå er det tross alt bedre enn første gang, og jeg slipper å ta ulønna permisjon.
Jeg tror man må tillate seg selv å føle på bitterheten og de vonde følelsene og akseptere dem for å gå videre.
Klem til alle her
TakkKjære vene for noen hindre du har hatt!
Tar av meg hatten for styken din
Klem i fleng!
Har jo tross alt vært ganske heldig likevel. Fått to friske barn!
Stor klem til deg! Du har lov å være bitter,Gud bedre meg. Takknemlig er du nok uansett i fleng! De fleste som har slitt, og eller blir gravide er vel det.Jeg har slitt med bitterhet for mye som jeg jobber med å komme meg over.
To år uten en eneste eggløsning fra jeg slutta med p-pilla fordi jeg ville bli gravid, jeg skulle jo få barn 27 år ganmel, med masse utredninger, mange folk som ble gravide og ploppa ut unger i nærheten av oss. Det var så sårt. I kø til IVF på et siste forsøk med dobbel dose pergotime og med utskylling av egglederne fikk jeg endelig den eneste eggløsningen jeg hadde de to årene, og ble mirakuløst gravid.
Med termin i desember... jeg var bitter fordi andre som var mer fruktbare kunne ploppe ut unger på sommeren og få barnehageplass, mens jeg ble tvunget til 8 måneder ulønnet permisjon. Men det fikk jeg jo ikke lov til å føle på, fordi jeg skulle være så glad fordi jeg var så heldig.
Jeg var dårlig hele graviditeten og hadde en veldig traumatisk fødsel og deretter 5 mnd med kolikk døgnet rundt. Men fikk ikke lov å klage. «Tenk på hvor heldig du er! Du må være takknemlig!» sa alle.
Jeg har fortsatt ikke helt forstått og klart å ta inn over meg hvor mye heldigere jeg var gang nummer to. Vi bestemte oss sommeren 2017 for å prøve på en til utover høsten, i september var jeg hos gynekolog og fikk resept på femara, og positiv graviditetstest i oktober!! Nå har jeg en 3 mnd gammel nydelig baby, og kolikken gikk over ved 2 mnd denne gangen.
Men jeg nøt ikke graviditeten. Jeg fikk hyperemesis og spøy flere ganger i døgnet fra uke 3. Jeg var 100% sykemeldt nesten hele graviditeten, og fikk i tillegg til hyperemesis, bekkenløsning og lavt blodtrykk influensa, omgangssyke, og var innlagt på sykehus en uke med nyrestein. Gikk ned 6 kg og klarte nesten ikke få i meg mat de 5 mnd hyperemesisen varte.
Jeg var isolert hjemme i sofaen hele graviditeten og de første to månedene nå hadde vi kolikk igjen. Jeg var langt nede, og sliter fortsatt med fødselsdepresjon selv om det går bedre nå.
Jeg har to friske fine barn og burde være glad og takknemlig! Og er også det, for alle del!
Likevel er jeg også bitter, bitter over at veien var så lang og kronglete. Bitter over to forferdelige graviditeter og kolikk x 2.
Men nå er det tross alt bedre enn første gang, og jeg slipper å ta ulønna permisjon.
Jeg tror man må tillate seg selv å føle på bitterheten og de vonde følelsene og akseptere dem for å gå videre.
Klem til alle her
