Håper virkelig både graviditet og fødsel blir bedre denne gangen da! Hadde ikke så mye bedre jeg.
Hadde en slitsom graviditet med 150-200 kynnere i døgnet fra uke 27, sengeliggende fra samme uke og hun kom 1 mnd tidlig. Fødselen var grusom, 30 sekunder mellom hver rie, selv om den bare 4 timer fra første tegn til hun var ute så var det ekstremt intenst. Revnet hele veien også og måtte på operasjon å sy masse etterpå også.
Men jeg tenker (veldig optimistisk) at livmoren og kroppen har vært gjennom dette en gang før og derfor kanskje det blir litt lettere denne gangen. Vi får se. Nå har man jo storesøster som krever sitt hele veien også.
Har dere bra støtte og hjelp i gubben eller? Her er det litt ymse, han hjelper til når han virkelig må
Jeg hadde med sist en vennine og hun var der frem til det ble bestemt med hastekeisersnitt. I operasjonssalen var gubben med, han har sykehusskrekk men han var kjempeflink.
Jeg ble satt i gang den 16.09.13 og det skjedde ingenting (ikke et tegn) før sent på kvelden den 17.09.13. Da fikk jeg litt rier, så fikk jeg endelig åpning til 3 cm og da tok de vannet, jeg fikk epidural, men etter det hadde jeg ikke en eneste rie mer. Kroppen ville ikke. Onsdag fikk jeg en infeksjon og feber. Da satt de på dryp igjen (jentungen tålte ikke det, hjertelyd gikk ned hele tiden, så de kunne ikke hjelpe kroppen å komme i gang på denne måten) og det hjalp på 45 min på bare 1 cm, det var for lite. Så ble det keisersnitt. Fikk påfyll av epiduralen, så skjærte de meg opp og tok tak i blæra mi for å skille den fra livmora og da begynte jeg å hyle og skrike. Det var så vondt.

Da fikk jeg sterke smertemidler, de ble jeg kvalm av, så fikk jeg kvalmestillendes og derfra er det kun momenter jeg husker. Var borte store deler, jeg husker at de tok henne ut og viste til oss, jeg hørte henne skrike, gubben som spør meg om han skal bli hos meg eller gå med ungen (med ungen, det hadde vi avtalt på forhånd fordi jeg var redd at noen bytter på ungene). Gubben som kommer inn med ungen igjen og tankene mine at jeg ikke orker å se på ungen eller andre, jeg var redd og orket ikke tanken på å se ungen eller andre (jeg var som sagt mer eller mindre borte og veldig slapp), jeg ville bare at de forsvinner. Så var jeg borte igjen, mer eller mindre våken igjen, ble kvalm, sa ifra at jeg var det, fikk kvalmestillendes, men måtte kaste opp (fint med tanke på en operasjon i magen), så var jeg borte igjen, våknet og merket at jeg blødde som bare det, så slukner jeg for fullt. Jeg mistet 2 liter med blod, fikk først 0,5 liter med konsentrert blod, som gikk rett ut igjen, så fikk jeg en pose til, som ble inne. Var som sagt alt veldig dramatisk. Mamman min var hos oss også, og de prøvde å forklare henne på engelsk, hva som hadde skjedd (mamma snakker jo ikke norsk, kun tysk og litt engelsk). Hun brøt jo fullstendig sammen. Så denne gangen kan det rett og slett ikke bli så ille. Jeg har vært for meg personlig gjennom et helvete. Så denne gangen skal jeg ha en samtale med anestesilegen på sykehuset før halve svangerskapet har gått for å snakke om, hvordan vi gjør det denne gangen. Det har jeg avtale med han om.