Jenta vår er her! 
Her kommer vår (lange og detaljerte) fødselshistorie:
Våknet midt på natten 17.07.22 kl. 04.30 av at jeg hadde litt vonde kynnere (som jeg har hatt de siste ukene), og da jeg satte meg opp i sengen merket jeg at det begynte å renne litt! Gikk veldig fort og krokbøyd (
) bort til badet, gikk på do, der kom det litt mer vann, og også litt da jeg reiste meg opp. Men på ingen måte sånn SPLÆSJ som man ser på film. Men nok til at jeg gikk inn på soverommet og sa til mannen min "Du..? Nå tror jeg kanskje at vannet mitt har gått". Han bare HÆ?? Satt seg opp i sengen og ble lys våken på ett blunk!
"Må vi kjøre til sykehuset?? Jeg setter på kaffen!!!"
Det var ganske komisk egentlig. Men jeg vet jo at dette ikke nødvendigvis betyr at babyen kommer med én gang, så jeg sa bare at vi kan prøve å sove litt til, og se om jeg får rier etter hvert eller om det liksom ikke kommer igang.
...det tok jo typ 2 minutter så startet riene.
Først veldig svake murringer i korsryggen og magen, men akkurat så annerledes enn tidligere at jeg skjønte hva som skjedde. Det var også ganske tydelig at hver bølge hadde en start, en oppbygning og en slutt, så da skjønte jeg at det var igang. Begynte å time riene i appen, og så at de var relativt regelmessige helt fra start, omtrent 45-60 sek lange, og ca. 8-9 min. mellom hver.
Ringte til sykehuset, sa jeg hadde hatt vannavgang og begynnende rier. Hun ba meg se det an hjemme en stund til og ringe tilbake når det var under 5 min mellom riene og de hadde tatt seg opp i intensitet. Greit nok, jeg hadde jo på forhånd tenkt at jeg hadde lyst til å være hjemme så lenge som mulig.
Men jeg skjønte at ting faktisk var igang, så mannen sto opp og begynte å pakke bilen og ordne det siste her hjemme, mens jeg pakket ferdig fødebagen, slappet av og fikk i meg litt mat og drikke. Syns ikke riene var så ille ennå, men vonde nok til at jeg tenkte "dette kommer til å skikkelig vondt etter hvert"!!
Da kl. ble 08.30 kom riene med 5-6 min mellomrom og var såpass intense at jeg ringte tilbake til sykehuset. Hun sa at jeg kunne velge litt selv om jeg hadde lyst til å komme inn for en sjekk, eller om jeg ville vente hjemme litt til, men hun var enig i at det absolutt hørtes ut som ting var igang! Jeg sa at jeg gjerne ventet hjemme litt til, men skulle ringe tilbake når vi satt oss i bilen. Hjemme satt jeg på yogaballen min og pustet meg gjennom riene, prøvde å spise og drikke litt innimellom, men det var ikke så lett! Etter ca 45 min var riene så vonde og kom med 2-3 min mellomrom, at jeg bare sa til mannen at nå må vi dra på sykehuset. Den kjøreturen må være den mest ubehagelige kjøreturen i mitt liv.
Hadde så hyppige rier, og kjente liksom hver eneste lille stein på veien! Satte på lydfiler fra kurset i bilen, pustet og jobbet meg gjennom dem. I ettertid har mannen sagt "det må være den stilleste bilturen vi noensinne har tatt". Ingen av oss sa et eneste ord de 25 minuttene turen tok!
Kom frem på Ahus kl. 09.45 og ble tatt imot av en ung og veldig hyggelig jordmor. Det var helt rolig på fødeavdelingen, vi så mange ansatte der, men ingen andre! Virket som vi hadde skikkelig flaks og kom på et tidspunkt det ikke skjedde så mye der. Jordmor tok urinprøve, blodtrykk og SÅ.. Det jeg hadde gruet meg til: HVOR STOR ÅPNING ER DET?? Haha. Hadde ikke gruet meg pga. undersøkelsen altså, men fordi jeg var så redd for at jeg hadde hatt så vonde rier og det ikke hadde resultert i noe åpning..
Hun sjekket og sa: 2 cm. Jeg bare.. HÆ? 2 CM?? Det var SÅ skuffende, for riene mine var så utrolig hyppige nå og veldig veldig vonde! Men livmorhalsen var helt avflatet da, så hun påpekte om og om igjen at kroppen hadde jobbet godt allerede altså, selv om tallet hørtes lavt ut i mine ører. Jordmor sa at det kunne være jeg ble sendt hjem igjen, men vi kunne se det an mens jeg tok en CTG. Jeg husker at jeg tenkte: jeg går ikke ett skritt ut av det rommet her!
Heldigvis så jordmor hvor hyppige og vonde riene mine var, så jeg ble innlagt kl. 10.15.
Jordmor fylte badekaret, og jeg stavret meg bort dit og la meg nedi! Husker det var så sykt deilig å senke seg ned i det varme vannet, det lindret smertene veldig, selv om det ikke tok av noe særlig av toppene. Jeg lå der og pustet og peset i omtrent 20 minutter før jeg plutselig kjente det begynte å stramme seg veldig på toppen av magen min, som når man brekker seg og kaster opp liksom! Det var som om riene også endret helt karakter og ble SYKT vonde, sånn at det var vanskelig å være tilstede! Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde og sa bare "HENT JORDMOR" (for hun var ikke på rommet akkurat da), og mannen ringte på henne. På dette tidspunktet hadde jeg litt sånn "utenfor kroppen-opplevelse" fordi jeg skjønte ikke hva som skjedde, og merket faktisk at jeg måtte ta meg ordentlig sammen for å ikke få helt panikk. Puste, puste, puste, puste. Jordmor kom og tok en ny sjekk av meg: 9 cm!!!! WHAT? Og hun kjente hår!!
Jeg begynte faktisk å gråte fordi jeg var så lettet over fremgangen den siste halvtimen!
Derfra gikk det slag i slag. Jeg ble plutselig helt sinnsykt varm og måtte ut av badekaret, jeg følte jeg smeltet innenfra! Hadde egentlig kunne tenkt meg å føde i vann, men det var ikke snakk om der og da, jeg var altså såå varm. På dette tidspunktet hadde jeg rier som perler på en snor. Helt sykt intense og uten pause imellom, det var nok det mest heftige tidspunktet i hele fødselen tror jeg. Ble halvveis bært bort til fødesengen, fikk noen kalde kluter her og der, og lystgass. (Kort digresjon: funker lystgass egentlig eller? jeg følte ikke den hadde noe effekt i det hele tatt. Mulig det var noe galt med det munnstykket, fordi det gikk ikke an å puste ut i det, luften ble stoppet liksom. Kanskje jeg hadde kjent noe effekt hvis det var tidligere i forløpet, ikke vet jeg, men den lystgassen var det ikke noe særlig hjelp i, haha)
Fikk lov til å begynne å trykke forsiktig på riene, jeg hadde 10 cm åpning, men hun var ikke så langt nede ennå. Jeg lå på siden med det øverste beinet i en sånn holder. Etter en halvtime med trykking sa jordmor at hodet var rett innenfor åpningen, og at nå begynte det nok å sprenge på og sånt, og at jeg måtte følge nøye med på hva hun ba meg om å gjøre, trykke når hun sa det og ikke trykke når hun sa fra. Jeg hadde øynene lukket absolutt hele veien under pressfasen, med kald klut i panna og det eneste jeg hørte var stemmen til jordmor. Nå lå jeg på ryggen, og det føltes veldig riktig, fikk godt tak i knærne mine! Puste, trykke, puste, trykke, puste, ikke trykke ikke trykke ikke trykke! Og så.. Puste, trykke alt man kan og splætt.. Så kjente jeg bare noe gli ut av meg, og noe varmt og hylende ble lagt på brystkassen min. Klokken var nå 12.40 og lille jenta vår var født. 49 cm og nesten 3000 gram.
Jeg følte meg helt utslitt og fortsatt utroooolig varm, haha!! Mannen sto ved hodet mitt hele tiden og strøk på meg og støttet meg gjennom alt, selv om han var veldig flink til å bare gi jordmor den plassen hun trengte for at vi kunne jobbe sammen best mulig. Mannen fortalte at jordmor hadde ti min senere tvinnet navnesnoren rundt armen og sto og dro i den som hun var med i en tautrekkingskonkurranse!
Splætt var morkaken ute også! Magen flat og bolledeigete, men så deilig å bli kvitt den store, harde magen!
Hadde gruet meg litt i forkant til dette med klipp og rifting og sying og sånt, men måtte ikke klippe, og endte opp med en liten grad 1-rift og kun et par sting. Den syingen kjente jeg forøvrig ikke noe av der jeg lå og koste med babyen min og skravlet med jordmor om alt og ingenting, så det er bare å huske til en senere gang!
Så det ble en kjapp og grei fødsel, uten epidural. Jeg var jo verken for eller imot på forhånd, og ville ta det som det kom, men i og med at det gikk så fort så gikk det veldig fint uten! Hadde jordmor sagt 3cm istedet for 9cm på den andre sjekken der, hadde jeg ikke klart meg uten hvis det skulle fortsatt sånn i timesvis.
Mistet 300ml blod, som jeg skjønte ikke er så mye.
Så var det bare å kose med bebis i senga i to timer, mens vi fikk litt mat og bare hadde det skikkelig rolig og fint på rommet vårt.
Etter to timer og en liten oppdatering ble vi flyttet over til barselhotellet, der vi heldigvis fikk plass sånn at vi kunne være sammen alle tre de neste dagene.
Jeg er i ganske fin form nå egentlig, dag 5 i dag.
Litt øm nedentil, men det er ikke så rart, haha!! Sitter igjen med en god følelse, og ble ikke avskrekket fra å føde igjen! Selv om jeg har ikke helt kommet over hvor intenst det var, og er nok fortsatt litt sjokkskadet innimellom!
Kommer til å lage et nytt innlegg snart om den første tiden etter fødsel. Det er så utrolig fint å kunne se tilbake på om en stund og hvis vi skal få flere barn!
Alt er hvertfall bra med oss og vi nyter dagene med den elskede etterlengtede jenta vår!
Verdens beste premie etter en lang reise!
TP
Gratulerer så mye med lille prinsessen
Kose dere masse i nyfødtbobla, og bare nyyyt tiden med lille
Så koselig med fødselshistorie, du er kjempetøff! Håper dere har det fint i nyfødtbobla
men vi vendte oss til det og folk bryr seg jo heldigvis ikke noe særlig heller.
