Ja, det vil jeg tro de må - i teori. Trodde det var vanlig kutyme bare noen andre skulle være i rommet i det hele tatt så lenge de skal glo oppi hufsa di. Det må vel være kvalifisert som en sårbar situasjon.
Ja, det vil jeg tro de må - i teori. Trodde det var vanlig kutyme bare noen andre skulle være i rommet i det hele tatt så lenge de skal glo oppi hufsa di. Det må vel være kvalifisert som en sårbar situasjon.
CD21 - Dagen jeg skulle slutte å teste
I går gikk jeg tom for makesure strimler og bestemte meg for at jeg ikke skulle teste mer. Det har blitt en obsession som bare ikke er bra. Har testa hver dag i sikkert 20 dager.
Men jeg er jo meg selv lik, og i det jeg slo opp øya kom jeg på at jeg har makesure ultra sensitiv tidlig test i skapet.
Tok selvfølgelig den, for jeg ønsker åpenbart ikke meg selv noe godt.
Satt på klokka å kikka ikke så mye på den før det hadde gått 3 minutter, og den var NEGATIV.
Hadde lyst å gråte.
Tok en EL test, og den var også negativ!
Da fikk denne dama selvfølgelig 100% overtenning, og tok den siste sticksen jeg hadde, ukjent merke som man skal teste en dag etter forventet mens. Den var svakt positiv å holdt på og ødlegge hele dagen, men jeg velger å være blind for den.
Uansett hva så var EL testen negativ, på morgenurin, så da anser jeg det som at HCG er så lavt at jeg faktisk kan få EL (eller mens) etter hvert. Det føltes utrolig godt å kunne lukke dette kapittelet på ekte. Jeeey me!
I går gikk jeg tom for makesure strimler og bestemte meg for at jeg ikke skulle teste mer. Det har blitt en obsession som bare ikke er bra. Har testa hver dag i sikkert 20 dager.
Men jeg er jo meg selv lik, og i det jeg slo opp øya kom jeg på at jeg har makesure ultra sensitiv tidlig test i skapet.
Tok selvfølgelig den, for jeg ønsker åpenbart ikke meg selv noe godt.
Satt på klokka å kikka ikke så mye på den før det hadde gått 3 minutter, og den var NEGATIV.
Hadde lyst å gråte.Tok en EL test, og den var også negativ!
Da fikk denne dama selvfølgelig 100% overtenning, og tok den siste sticksen jeg hadde, ukjent merke som man skal teste en dag etter forventet mens. Den var svakt positiv å holdt på og ødlegge hele dagen, men jeg velger å være blind for den.
Uansett hva så var EL testen negativ, på morgenurin, så da anser jeg det som at HCG er så lavt at jeg faktisk kan få EL (eller mens) etter hvert. Det føltes utrolig godt å kunne lukke dette kapittelet på ekte. Jeeey me!
Vedlegg
CD26 – kaostanker, men i det minste sortert i bunker
Psyken føles overraskende mye lettere nå som testene er negative. Den ene på mandag hadde riktignok en svak strek, men med både negativ tidligtest og negativ EL-test klarte jeg å legge det i «ikke mitt problem akkurat nå»-skuffen. Det føltes likevel som et lukket kapittel. Så lenge EL var negativ, betyr det i det minste at kroppen prøver på en slags reboot – og at eggløsning faktisk er mulig igjen.
Tirsdag og onsdag var testene semi-sterke, torsdag rakk jeg ikke å teste på morgenen, og de siste to dagene har strekene vært så svake at man må holde testen i riktig vinkel, riktig lys og være emosjonelt tilgjengelig for å i det hele tatt vurdere dem. Det kan jo hende at det, ved et fullstendig absurd mirakel, var en positiv test på torsdag – men det er nok langt mer sannsynlig at dette bare er HCG-rester som nekter å slippe taket helt. Uansett: vi er på vei et sted. Og en oktoberbaby? 10/10 timing. Let’s GO kroppen!
Samtidig har jeg begynt å grue meg litt til å bli gravid igjen. Ikke fordi jeg ikke vil ha baby – det vil jeg – men fordi det er så kort tid siden sist at jeg husker altfor godt at graviditet for meg ikke er «glødende gudinne i florlette kjoler», men mer «kvalm zombie med dårlig hud og anger issues». Nå har jeg endelig kommet meg ut av tåka fra kvalmestillende, er tilbake på jobb, og jeg har sluttet å spise random dritt som bare gjør meg slapp og sur.
Og det beste av alt: jeg har begynt på ADHD-medisinene igjen. Det betyr at jeg slipper å være et overstimulert surrehue, emosjonelt ustabil og konstant én kommentar unna full meltdown. Livet fungerer. Ting går på skinner.
Kombinasjonen første trimester trøtthet, HG, zombie medisiner, hormoner fra helvette og medisinstopp er midt sagt en prøvelse. For både meg og resten av familien AS. Antageligvis er den en prøvelse for alle som er så uheldig å måtte befinne seg i umiddelbar nærhet av meg i første trimester.
Det burde vært sånn at man kunne hoppe over første trimester, når man allerede har «brukt opp» mange uker graviditet uten å få baby, føles det direkte ufint å måtte ta hele runden på nytt. Om noen lager en løsning der man kan bli lagt i kunstig koma de første 15 ukene så let me know!
Psyken føles overraskende mye lettere nå som testene er negative. Den ene på mandag hadde riktignok en svak strek, men med både negativ tidligtest og negativ EL-test klarte jeg å legge det i «ikke mitt problem akkurat nå»-skuffen. Det føltes likevel som et lukket kapittel. Så lenge EL var negativ, betyr det i det minste at kroppen prøver på en slags reboot – og at eggløsning faktisk er mulig igjen.
Tirsdag og onsdag var testene semi-sterke, torsdag rakk jeg ikke å teste på morgenen, og de siste to dagene har strekene vært så svake at man må holde testen i riktig vinkel, riktig lys og være emosjonelt tilgjengelig for å i det hele tatt vurdere dem. Det kan jo hende at det, ved et fullstendig absurd mirakel, var en positiv test på torsdag – men det er nok langt mer sannsynlig at dette bare er HCG-rester som nekter å slippe taket helt. Uansett: vi er på vei et sted. Og en oktoberbaby? 10/10 timing. Let’s GO kroppen!
Samtidig har jeg begynt å grue meg litt til å bli gravid igjen. Ikke fordi jeg ikke vil ha baby – det vil jeg – men fordi det er så kort tid siden sist at jeg husker altfor godt at graviditet for meg ikke er «glødende gudinne i florlette kjoler», men mer «kvalm zombie med dårlig hud og anger issues». Nå har jeg endelig kommet meg ut av tåka fra kvalmestillende, er tilbake på jobb, og jeg har sluttet å spise random dritt som bare gjør meg slapp og sur.
Og det beste av alt: jeg har begynt på ADHD-medisinene igjen. Det betyr at jeg slipper å være et overstimulert surrehue, emosjonelt ustabil og konstant én kommentar unna full meltdown. Livet fungerer. Ting går på skinner.
Kombinasjonen første trimester trøtthet, HG, zombie medisiner, hormoner fra helvette og medisinstopp er midt sagt en prøvelse. For både meg og resten av familien AS. Antageligvis er den en prøvelse for alle som er så uheldig å måtte befinne seg i umiddelbar nærhet av meg i første trimester.
Det burde vært sånn at man kunne hoppe over første trimester, når man allerede har «brukt opp» mange uker graviditet uten å få baby, føles det direkte ufint å måtte ta hele runden på nytt. Om noen lager en løsning der man kan bli lagt i kunstig koma de første 15 ukene så let me know!
CD1(?).
Ok. Var ikke så rart at EL testen min leste 0.08 i premom i dag, for nå spotter jeg…?
Kanskje TR er på vei uten eggløsning denne syklusen. Da setter vi snuten framover, fortsatt håp om oktober baby, sånn ish
Ok. Var ikke så rart at EL testen min leste 0.08 i premom i dag, for nå spotter jeg…?
Kanskje TR er på vei uten eggløsning denne syklusen. Da setter vi snuten framover, fortsatt håp om oktober baby, sånn ish