Angående førerkort
- Trådstarter Maddieh
- Opprettet
Jeg trives faktisk utrolig godt i Norge. Og jo, jeg betaler skatt, akkurat som alle andre. Liker jeg det? Oh nei da.. Det har du rett i. Det er ikke min oppgave som et individ og utjevne forskjeller her landet. Men hjelper de fattige som har mindre enn meg? Oh ja! Du skulle bare visst! Det at man tjener bedre enn andre, og har god råd til å skjemme bort barna sine, betyr ikke at man ikke hjelper til andre. Kanskje du skal slutte å se på de «rike» som dårlige mennesker.
fjerna posten da jeg ikke gidder diskusjon. Men kan si at du må lære å lese. Du spurte hva ellers man skal bruke pengene på, er ikke jeg som sier at du ikke bruker penger på de som er dårligere stilt. Er jo du selv som skrev det i første post. Så slutt å legge ord i munnen på meg.
Kanskje best vi lar dette ligge ja. Ser at vi er to vidt forskjellige mennesker. Da trenger vi kanskje begge å lære oss å lese da? Jeg skrev ikke at jeg ikke brukte penger på de som tjener mindre. Jeg skrev at det ikke er mitt problem
Ha en fin dag!
Og jeg har aldri skrevet at jeg bryr meg eller spurt deg om det.Kanskje best vi lar dette ligge ja. Ser at vi er to vidt forskjellige mennesker. Da trenger vi kanskje begge å lære oss å lese da? Jeg skrev ikke at jeg ikke brukte penger på de som tjener mindre. Jeg skrev at det ikke er mitt problem
Ha en fin dag!
Lil-17
Forumet er livet
Assistert-jentene
Desemberlykke2017
Snøfnuggene 2018
Septemberbarna 2019
Oktoberlykke 2019
Tror du virkelig burde lese ferdig tråden før du kommentererHahaha!!! Eh nei.. x antall får førerkortet fra mor og far, og grisekjører IKKE. Tror du virkelig alle som grisekjører, ikke har betalt for lappen selv..?
Katta
Forumet er livet
Julistrålene 2025 ♡
Aprilbarna`15
♡ Maibarna ♡
Novemberlykke 2018
❤️ Septemberlykke 2020 ❤️
Vi bor på bygda og kollektivtilbudet her er dårlig nå, kan jo håpe på at det blir bedre før mine småbarn blir tenåringer. Vi kommer nok derfor til å betale feks for lappen hvis vi har råd til det, det er nærmest en nødvendighet når man bor som vi gjør. Den samme tanken hadde nok våre foreldre. Jeg hadde feks ikke hatt mulighet til å ha sommerjobb uten lappen, da det kun gikk skolebuss i skoleåret der jeg bodde.
Jeg ser at diskusjonen her går (i en noe ufin tone, som vanlig på dette forumet) på om man blir bortskjemt og får dårlig holdning til penger, jeg tror nok ikke at lappen betalt/ikke betalt avgjør akkurat det. Jeg ønsker å være en mamma som kan gi barna mine nødvendige og ordentlige ting, men jeg ønsker ikke at de skal tro at de får alt de peker på. Balansen kan være vanskelig, vi har grei økonomi, uten at vi lever i noen overflod, men vi jobber iallfall for det. 4åringen har sparebøsse osv.
Jeg ser at diskusjonen her går (i en noe ufin tone, som vanlig på dette forumet) på om man blir bortskjemt og får dårlig holdning til penger, jeg tror nok ikke at lappen betalt/ikke betalt avgjør akkurat det. Jeg ønsker å være en mamma som kan gi barna mine nødvendige og ordentlige ting, men jeg ønsker ikke at de skal tro at de får alt de peker på. Balansen kan være vanskelig, vi har grei økonomi, uten at vi lever i noen overflod, men vi jobber iallfall for det. 4åringen har sparebøsse osv.
Jeg syns det er fint å se at det er så mange forskjellige meninger ute å går!
Jeg tenker som så at i enkelte tilfeller er det kanskje nødvendig å hjelpe med å få førerkortet, som der man må ha lappen og bil for å komme seg rundt pga dårlig kollektivtilbud, og at man ikke nødvendigvis er bortskjemt for det.
Eller andre situasjoner der man studerer masse.
Selv hadde jeg en avtale med mine besteforeldre at de skulle hjelpe til med førerkortet om jeg ikke røyka. Noe de valgte å gå tilbake på, så jeg måtte betale alt selv. Kan hende pappa kjøpte en kjøretime til meg her og der, men ikke mye.
Jeg tenker også det blir annerledes når man har mange barn kontra ett eller to. Og alt må sees i reell kontekst med sin egen økonomi.
Jeg har heller aldri opplevd at selv om man får lappen eller er privelegiert med å ha foreldre som hjelper til mer enn andre at man kaster det bort sådann.
Jeg tenker også at det viktigste er ikke om du gir ungen din masse eller lite, men at du samtidig som du gjør dette lærer de verdiene som kommer med, og ansvaret som kommer med penger. Jeg lærte meg for eksempel tidlig å spare, og bruke sparepengene på det jeg hadde lyst på.
Jeg har heller ikke fått hjelp til mye i mitt voksne liv, ikke det at jeg ber om det. Jeg liker å være selvstendig, og hater og be andre om hjelp.
Jeg vil gjerne hjelpe frøkna med alt jeg kan, men tenker at jeg ikke vil ha ett bortskjemt barn som får alt det peker på.. Jeg prøver selv å finne en måte å balansere det å være en god mor, få henne til å forstå at penger ikke vokser på trær, at det er noe som man må tjene, og sørge for at varer inntil det kommer mer penger.
Syns det er veldig interessant hvordan folk gjør det, og hvordan folk tenker angående det.
Jeg tenker som så at i enkelte tilfeller er det kanskje nødvendig å hjelpe med å få førerkortet, som der man må ha lappen og bil for å komme seg rundt pga dårlig kollektivtilbud, og at man ikke nødvendigvis er bortskjemt for det.
Eller andre situasjoner der man studerer masse.
Selv hadde jeg en avtale med mine besteforeldre at de skulle hjelpe til med førerkortet om jeg ikke røyka. Noe de valgte å gå tilbake på, så jeg måtte betale alt selv. Kan hende pappa kjøpte en kjøretime til meg her og der, men ikke mye.
Jeg tenker også det blir annerledes når man har mange barn kontra ett eller to. Og alt må sees i reell kontekst med sin egen økonomi.
Jeg har heller aldri opplevd at selv om man får lappen eller er privelegiert med å ha foreldre som hjelper til mer enn andre at man kaster det bort sådann.
Jeg tenker også at det viktigste er ikke om du gir ungen din masse eller lite, men at du samtidig som du gjør dette lærer de verdiene som kommer med, og ansvaret som kommer med penger. Jeg lærte meg for eksempel tidlig å spare, og bruke sparepengene på det jeg hadde lyst på.
Jeg har heller ikke fått hjelp til mye i mitt voksne liv, ikke det at jeg ber om det. Jeg liker å være selvstendig, og hater og be andre om hjelp.
Jeg vil gjerne hjelpe frøkna med alt jeg kan, men tenker at jeg ikke vil ha ett bortskjemt barn som får alt det peker på.. Jeg prøver selv å finne en måte å balansere det å være en god mor, få henne til å forstå at penger ikke vokser på trær, at det er noe som man må tjene, og sørge for at varer inntil det kommer mer penger.
Syns det er veldig interessant hvordan folk gjør det, og hvordan folk tenker angående det.
Jeg har aldri fått alt jeg pekte på - men så har jeg aldri pekt på så mye heller. Vi fikk ikke ukelønn, vi fikk ikke lønn når vi hadde hjulpet til hjemme - det seg være fjøs, pass av søsken, hagearbeid eller annet gårdsarbeid, etc. Det vi derimot fikk, var alt vi trengte av klær og utstyr. Var det noe vi ikke trengte men virkelig ønsket oss, så kunne det hende vi fikk det - siden vi alltid hjalp til hjemme, ellers så brukte vi sparepenger. Vi levde aldri i noen overflod.
Jeg hadde avtale med foreldrene mine om å ikke drikke/røyke/snuse før fylte 18 år, og hold meg gladelig til den regelen. Jeg visste at førerkortet lå som en belønning den dagen jeg ønsket å ta det, og det var motivasjon nok. Jeg skulle gjerne ha jobbet og tjent penger i ungdomstiden, men vi bodde på et lite sted, og det var ikke allverdens med jobber å oppdrive - spesielt ikke når man ikke hadde moped/traktor-lappen og kom seg dit selv.
Som student på høyskole hadde jeg ikke tid til å jobbe, fokuserte 100 % på skole, men klarte meg stort sett på stipendet. De gangene det ble trangt - og da ikke fordi jeg hadde festet bort pengene, men fordi det var brukt på nødvendige ting - så fikk jeg hjelp hjemmefra. Når de en sjelden gang kom på besøk på hybel, så fylte de opp kjøleskapet. Ingenting av dette tok jeg som en selvfølge - og alt var jeg uendelig takknemlig for.
Jeg mener det handler mer om holdningsbygning enn om hvorvidt man spanderer ditt og datt på barna sine. Ikke alle er født inn i overflod, og mange nå idag har selv jobbet (og har studielån opp etter ørene) for å få den jobben som betaler den lønna. Klart at i en ideell verden, så hadde alle som hadde noe til overs, gitt til veldedige formål - men sånn er det ikke.
Lille hos oss er snart tre år. Han har sparebøsse som han putter småpenger, bursdagspenger etc. på, og han har en lommebok som han får putte 20-kroningen mamma fant i vaskemaskinen etc. i og bruke på (nesten) det han ønsker om vi er på shopping. Vi sparer på egen konto som han får når han blir myndig. Vi har lært ham at det ikke heter "jeg vil ha" men at "jeg ønsker meg" - og han har skjønt at det trengs penger til å kjøpe ting - og da må man spare. Aldri sett gutten så kry, som når han fikk kjøpe seg noe han hadde ønsket seg kjempelenge - for sine egne penger, og betale selv i butikken. Sånne ting mener jeg skaper gode holdninger rundt penger og pengebruk.
Det betyr derimot ikke at vi ikke kommer til å kjøpe en leke som han ønsker seg i ny og ne, eller hjelpe til med lappen, bil, etc. den dagen det blir aktuelt. For om vi gjør jobben vår riktig, så vil dette bli satt pris på - og ikke tatt som en selvfølge - og han vil igjen videreføre holdningene sine til sine barn.
Jeg hadde avtale med foreldrene mine om å ikke drikke/røyke/snuse før fylte 18 år, og hold meg gladelig til den regelen. Jeg visste at førerkortet lå som en belønning den dagen jeg ønsket å ta det, og det var motivasjon nok. Jeg skulle gjerne ha jobbet og tjent penger i ungdomstiden, men vi bodde på et lite sted, og det var ikke allverdens med jobber å oppdrive - spesielt ikke når man ikke hadde moped/traktor-lappen og kom seg dit selv.
Som student på høyskole hadde jeg ikke tid til å jobbe, fokuserte 100 % på skole, men klarte meg stort sett på stipendet. De gangene det ble trangt - og da ikke fordi jeg hadde festet bort pengene, men fordi det var brukt på nødvendige ting - så fikk jeg hjelp hjemmefra. Når de en sjelden gang kom på besøk på hybel, så fylte de opp kjøleskapet. Ingenting av dette tok jeg som en selvfølge - og alt var jeg uendelig takknemlig for.
Jeg mener det handler mer om holdningsbygning enn om hvorvidt man spanderer ditt og datt på barna sine. Ikke alle er født inn i overflod, og mange nå idag har selv jobbet (og har studielån opp etter ørene) for å få den jobben som betaler den lønna. Klart at i en ideell verden, så hadde alle som hadde noe til overs, gitt til veldedige formål - men sånn er det ikke.
Lille hos oss er snart tre år. Han har sparebøsse som han putter småpenger, bursdagspenger etc. på, og han har en lommebok som han får putte 20-kroningen mamma fant i vaskemaskinen etc. i og bruke på (nesten) det han ønsker om vi er på shopping. Vi sparer på egen konto som han får når han blir myndig. Vi har lært ham at det ikke heter "jeg vil ha" men at "jeg ønsker meg" - og han har skjønt at det trengs penger til å kjøpe ting - og da må man spare. Aldri sett gutten så kry, som når han fikk kjøpe seg noe han hadde ønsket seg kjempelenge - for sine egne penger, og betale selv i butikken. Sånne ting mener jeg skaper gode holdninger rundt penger og pengebruk.
Det betyr derimot ikke at vi ikke kommer til å kjøpe en leke som han ønsker seg i ny og ne, eller hjelpe til med lappen, bil, etc. den dagen det blir aktuelt. For om vi gjør jobben vår riktig, så vil dette bli satt pris på - og ikke tatt som en selvfølge - og han vil igjen videreføre holdningene sine til sine barn.
Jeg fikk av foreldrene mine, og vi vil betale barna sine.
Vesten
Forumet er livet
Vi vokste opp 4 jenter i en "fattig" familie , uføre far / mor som jobba som hjelpepleier, ikke snakk om at vi kunne fått lappen .
Vi fikk kun klær 3 ganger i året: til sommeren, til skolestart og til vinteren og det var som regel av billig type/el salg .
Som 14-15 åring begynte vi å jobbe , skulle vi få levisbukser osv så måtte vi tjene pengene selv.
Flytta på hybel som 18 åring lærte jeg tidlig å få pengene å vare lengst mulig .
Har for lenge siden slutta å være bitter på de som har oppvokst i en "rosenrød ,bekymringsfri og rik familie"
Jeg har lært noe viktig som de aldri kan få : å være stolt og selvstendig , og komme seg ut av kniper helt selv.
Jeg har lært å ha empati for folk i alle klasseforskjeller...
For den dag idag har jeg mange kvinnelige kolleger på jobb som har menn som styrtrike og de kjøper nye klær hele tida og reiser på dyre ferier.Men jeg er ikke misunnelig.
Hun ene har penger fordi begge foreldre døde og har masse arv, noen har en rik men en drittsekk av en mann men blir pga pengene,noen har halve familien med kreftdiagnose - da kan man ikke kjøpe seg lykkelig.
Jeg vil heller være den som fikk sommerfugler i magen da jeg endelig kunne kjøpe det plagget som tenåring som jeg jobba så hardt for
Vi vokste opp 4 jenter i en "fattig" familie , uføre far / mor som jobba som hjelpepleier, ikke snakk om at vi kunne fått lappen .
Vi fikk kun klær 3 ganger i året: til sommeren, til skolestart og til vinteren og det var som regel av billig type/el salg .
Som 14-15 åring begynte vi å jobbe , skulle vi få levisbukser osv så måtte vi tjene pengene selv.
Flytta på hybel som 18 åring lærte jeg tidlig å få pengene å vare lengst mulig .
Har for lenge siden slutta å være bitter på de som har oppvokst i en "rosenrød ,bekymringsfri og rik familie"
Jeg har lært noe viktig som de aldri kan få : å være stolt og selvstendig , og komme seg ut av kniper helt selv.
Jeg har lært å ha empati for folk i alle klasseforskjeller...
For den dag idag har jeg mange kvinnelige kolleger på jobb som har menn som styrtrike og de kjøper nye klær hele tida og reiser på dyre ferier.Men jeg er ikke misunnelig.
Hun ene har penger fordi begge foreldre døde og har masse arv, noen har en rik men en drittsekk av en mann men blir pga pengene,noen har halve familien med kreftdiagnose - da kan man ikke kjøpe seg lykkelig.
Jeg vil heller være den som fikk sommerfugler i magen da jeg endelig kunne kjøpe det plagget som tenåring som jeg jobba så hardt for
Takk for posten din. Det er godt å høre fra andre som også vet hva det er å sitte med lite. Jeg er ikke misunnelig eller bitter på folk. Jeg er bitter på urettferdigheten, og ønsker ikke å bidra til at noen andre skal måtte kjenne på det jeg kjente på.
Verken jeg eller mannen fikk førerkort av foreldrene våre, og våre barn må også betale for det selv (med mindre vi plutselig vinner i lotto).
Jeg kjenner meg så veldig igjen i dette.Vi vokste opp 4 jenter i en "fattig" familie , uføre far / mor som jobba som hjelpepleier, ikke snakk om at vi kunne fått lappen .
Vi fikk kun klær 3 ganger i året: til sommeren, til skolestart og til vinteren og det var som regel av billig type/el salg .
Som 14-15 åring begynte vi å jobbe , skulle vi få levisbukser osv så måtte vi tjene pengene selv.
Flytta på hybel som 18 åring lærte jeg tidlig å få pengene å vare lengst mulig .
Har for lenge siden slutta å være bitter på de som har oppvokst i en "rosenrød ,bekymringsfri og rik familie"
Jeg har lært noe viktig som de aldri kan få : å være stolt og selvstendig , og komme seg ut av kniper helt selv.
Jeg har lært å ha empati for folk i alle klasseforskjeller...
For den dag idag har jeg mange kvinnelige kolleger på jobb som har menn som styrtrike og de kjøper nye klær hele tida og reiser på dyre ferier.Men jeg er ikke misunnelig.
Hun ene har penger fordi begge foreldre døde og har masse arv, noen har en rik men en drittsekk av en mann men blir pga pengene,noen har halve familien med kreftdiagnose - da kan man ikke kjøpe seg lykkelig.
Jeg vil heller være den som fikk sommerfugler i magen da jeg endelig kunne kjøpe det plagget som tenåring som jeg jobba så hardt for
Jeg fikk hjelp av svigers Vi sparer penger til ungene som de kan velge hva de vil bruke på, så får se om de går til førerkort Utover det kommer vi nok ikke til å hjelpe med det
Vi sparer penger til ungene som de kan velge hva de vil bruke på, så får se om de går til førerkort Utover det kommer vi nok ikke til å hjelpe med det