Har tenkt å skrive om fødselen lenge, men siden jeg vil skrive det ned detaljert har det latt vente på seg... og så tar det så lang tid på mobilen. 
Uansett.
Natt til onsdag 30. Mars gikk vannet. Ca kl 00:45. Jeg hadde ikke sovnet ennå for natta, og før vannet gikk hadde jeg to svake runder med noe jeg håpa på var rier. Så jeg stod opp for å gå på do, i tilfelle det bare var blæra som var full.
Etter et tørk var det lyserosa på papiret og jeg tenkte "åh! Slimproppen??". Gira gikk jeg fram og tilbake fra soverom til bad for å ha på bind fordi det rant hver gang jeg reiste meg, og da begynte samboeren (Luke) å lure på om alt var ok. Jeg fortalte at jeg tror ting var på gang, og han ble gira.
Etter en halvtime times tid og det fortsatt rant lyserosa så var jeg overbevist om at det var vannet fordi slimproppen renner ikke sånn.
Ringte sykehuset og de sa de ville ha meg inn til sjekk, spesielt siden babyen ikke hadde vært så aktiv den kvelden og jeg ikke hadde kjent henne i det heletatt siden vannet starta å gå.
Ble henta av faren til Luke, og kjørt til sykehuset. Luke fikk ikke komme inn så klart så han og faren kjørte på McDonald's midt på natta (døgnåpent her) for å få tida til å gå.
Ble satt på en monitor hvor de sjekka hjertet til babyen og jeg trykka på en knapp for hver gang hun rørte seg, og heldigvis ble hun mer aktiv mens jeg lå der.
Vannet ble bekrefta ut fra bindet jeg ga ifra meg til jordmor.
Men siden vannet hadde gått så hadde jeg 24 timer på meg på at ting måtte skje pga infeksjonsfare, så jeg ble booket inn for igangsettelse (drypp) for kvelden/neste natt.
Ble så sendt hjem, uten at de sjekket åpning fordi riene var så milde.
Kom hjem og jeg ba Luke legge seg og sove, fordi jeg kom til å trenge ham når riene blir sterkere, og jeg følte at jeg klarte meg fint alene.
Skiftet mellom å sitte på sofaen og sitte på yogaball.
Riene ble kjapt sterkere og jeg husker ikke når jeg starta å puste meg gjennom de, men en gang rundt 12 tida eller noe tror jeg.
Innen klokka 7 var noen av de 3-4 min fra hverandre og andre 5-6 min mellom. Men de var så sterke at jeg ikke klarte å å gjøre annet enn å konsentrere meg om å puste meg gjennom de. Så ringte sykehuset og dama på telefonen brukte ordene "early stages" så mye at når vi la pp begynte jeg å gråte fordi jeg følte hun snakka ned til meg om at det er for tidlig å komme inn men om jeg føler at jeg må så får jeg. Hun sa ikke det, men jeg satt og følte at jeg skulle venta.
Men stemora til Luke kjørte oss nedover og den bilturen var grusom, det var en humpete tur for å si det sånn og det gjorde ikke riene lettere.
Luke måtte vente i bilen igjen, og etter monitoring av baby, gmsjekk av blodtrykk osv, så sjekka hun åpning og tok en stripping også. Livmorhalsen var desverre langt tilbake og hun måtte dra den fram. Fy f### det var vondt!! Hun tilbydde meg lystgass før hun starta, men jeg takka nei fordi jeg var overbevist om at jeg kom til å bli kvalm av det.
Uansett, hun fikk dradd den fram, og desverre var jeg bare 2cm kunne strekkes til 3... så hun sa at jeg må mest sannsynlig settes igang på drypp, men jeg skulle få gram til klokka 1 om natta of en ny sjekk før de bestemte seg.
Siden jeg ikke var 4 cm ble jeg sendt ned på et fellesrom med kun gardiner mellom pasientene, og Luke måtte bli kjørt hjem siden han ikke fikk komme inn.
Klokka var rundt 22 tror jeg da, og jeg fikk paracet (eller noe litt sterkere enn paracet) som smertelindring. Det funka -ikke-.
Riene ble my er sterkere etter strippinga, og jeg slet skikkelig psykisk siden jeg var helt alene og endorfinene gikk kraftig ned etter en så skuffende beskjed om kun 2-3 cm.
Jeg følte meg svak som syntes riene var så vonde så tidlig fordi jeg var så sikkert på at jeg hadde høyere smerteterskel enn det. Jeg gråt fordi Luke ikke kunne være der med meg, og fordi jeg mistet trua på at jeg skulle klare dette uten drypp og epidural. Jeg hadde allerede sagt ifra at når jeg fikk opp på føden igjen så ville jeg ha epidural tvert.
Jeg var utslitt Pluss at jeg ikke hadde sovet på 40 timer.
Klokka gikk, og den ble endelig 1.
Så ble det ny sjekk, og hun sa jeg var 3 og kunne strekkes til 4, så jeg fikk heldigvis bli sendt opp til føden igjen og Luke fikk komme. Lettelsen var stor, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle sjekkes igjen om 4 timer og at planen er at jeg må gå opp 2 cm for hver sjekk for å slippe drypp.
Siden dette var planen så tenkte jeg at jeg skulle prøve lystgass og sette epiduralen på vent, fordi jeg fikk en ny runde motivasjon gjennom meg.
Men jeg var bestemt på at om det ble drypp så måtte jeg ha epidural fordi jordmødrene sa at når dryppen starter så blir riene 10 ganger verre. Det... kjente jeg at jeg ikke kom til å takle, for etter den andre strippinga ble riene enda verre. Og innen jeg fikk epiduralen senere så hadde jeg gått med rier i 26/27 timer.
Jeg klarte ikke å holde meg i to og vred meg i smerte for hver rie, eneste jeg klarte å gjøre var å fortsette å puste rolig men det tok hvert et fiber i kroppen min å puste. I mange av utpustene kom det klynkelyder fra meg.
Jeg gikk opp til føden selv om jordmor foreslo rullestol, når heisen åpnet seg løp jeg nesten inn gor å lene meg på håndtaket inni der, og så jeg slapp å vente på neste heis.
Fikk samme rom som jeg hadde vært på tidligere om kvelden, men endelig hadde jeg privat rom igjen.
Når Luke kom inn døra var jeg midt i en lang rie og jeg husker at jeg tenkte "håper han takler å se meg sånn.. håper det kommer til å gå bra med ham".
Jordmor foreslo at selv om vi skulle vente med drypp og epidural, at hun skulle få en av legene til å komme inn for å fortelle om bivirkninger osv til epiduralen sånn at det var én mindre ting å gjøre når tida kom. Jeg sa ja.
Hun kom tilbake en liten stund senere med ei dame som satte seg ned og begynte å prate om drypp med meg. Jeg kikket forvirret på jordmor og sa "jeg trodde vi skulle vente med drypp til klokka 5 og snakke om epidural?". Legen kikket på jordmor og jordmor så skyldig ut. Nei. De ville ikke vente. Riene var så uregelmessige at de ville ikke vente med drypp siden det nå har gått over 24 timer siden vannavgang.
Jeg følte meg lurt og på nytt forsvant motivasjonen og endorfinene.
Jeg sa greit, men gi meg epidural først, for om disse skal bli 10 ganger verre så klarer jeg det ikke og jeg må få hvilt meg. Jeg var så sliten av mangel på søvn oppi det hele og jeg følte det var viktigere at jeg hadde energi til å presse senere sånn at det ikke går utover babyen.
Epidural legene kom inn, forklarte alt sammen, bivirkninger, risiko, bla bla.
Greit greit greit. Jeg hadde lest nok om epidural,og lært nok ut fra One Born Every Minute til å vite hva som kom til å skje.
De sa det kunne ta opptil 30 men å sette den, men det tok bare 5. Ei dame satte den, og en mann holdt skuldrene mine hardt nede.
Jeg hadde en rie imens hun satte bedøvelsen men jeg rørte ikke en muskel, hvilket som fikk det til å gå så fort heldigvis.
Etter 20 min så viste det seg at epiduralen kun virket på venstre side, så de måtte legge meg på høyre side og gi meg flere doser og vri rundt på selve "tuben "? i ryggen, og etter en stund var høyre siden nummen også.
Dryppen ble satt like etter epiduralen ble satt. Så den var godt igang. Men jeg kjente ingenting og kunne endelig sove litt.
Jordmor ble byttet klokka 7 om morgenen. Jeg likte min første bedre. Ingen spesiell grunn til hvorfor. Mulig jeg hadde en god grunn der og da men jeg husker at jeh skulle ønske jeg hadde beholdt henne.
Uansett.
Natt til onsdag 30. Mars gikk vannet. Ca kl 00:45. Jeg hadde ikke sovnet ennå for natta, og før vannet gikk hadde jeg to svake runder med noe jeg håpa på var rier. Så jeg stod opp for å gå på do, i tilfelle det bare var blæra som var full.
Etter et tørk var det lyserosa på papiret og jeg tenkte "åh! Slimproppen??". Gira gikk jeg fram og tilbake fra soverom til bad for å ha på bind fordi det rant hver gang jeg reiste meg, og da begynte samboeren (Luke) å lure på om alt var ok. Jeg fortalte at jeg tror ting var på gang, og han ble gira.
Etter en halvtime times tid og det fortsatt rant lyserosa så var jeg overbevist om at det var vannet fordi slimproppen renner ikke sånn.
Ringte sykehuset og de sa de ville ha meg inn til sjekk, spesielt siden babyen ikke hadde vært så aktiv den kvelden og jeg ikke hadde kjent henne i det heletatt siden vannet starta å gå.
Ble henta av faren til Luke, og kjørt til sykehuset. Luke fikk ikke komme inn så klart så han og faren kjørte på McDonald's midt på natta (døgnåpent her) for å få tida til å gå.
Ble satt på en monitor hvor de sjekka hjertet til babyen og jeg trykka på en knapp for hver gang hun rørte seg, og heldigvis ble hun mer aktiv mens jeg lå der.
Vannet ble bekrefta ut fra bindet jeg ga ifra meg til jordmor.
Men siden vannet hadde gått så hadde jeg 24 timer på meg på at ting måtte skje pga infeksjonsfare, så jeg ble booket inn for igangsettelse (drypp) for kvelden/neste natt.
Ble så sendt hjem, uten at de sjekket åpning fordi riene var så milde.
Kom hjem og jeg ba Luke legge seg og sove, fordi jeg kom til å trenge ham når riene blir sterkere, og jeg følte at jeg klarte meg fint alene.
Skiftet mellom å sitte på sofaen og sitte på yogaball.
Riene ble kjapt sterkere og jeg husker ikke når jeg starta å puste meg gjennom de, men en gang rundt 12 tida eller noe tror jeg.
Innen klokka 7 var noen av de 3-4 min fra hverandre og andre 5-6 min mellom. Men de var så sterke at jeg ikke klarte å å gjøre annet enn å konsentrere meg om å puste meg gjennom de. Så ringte sykehuset og dama på telefonen brukte ordene "early stages" så mye at når vi la pp begynte jeg å gråte fordi jeg følte hun snakka ned til meg om at det er for tidlig å komme inn men om jeg føler at jeg må så får jeg. Hun sa ikke det, men jeg satt og følte at jeg skulle venta.
Men stemora til Luke kjørte oss nedover og den bilturen var grusom, det var en humpete tur for å si det sånn og det gjorde ikke riene lettere.
Luke måtte vente i bilen igjen, og etter monitoring av baby, gmsjekk av blodtrykk osv, så sjekka hun åpning og tok en stripping også. Livmorhalsen var desverre langt tilbake og hun måtte dra den fram. Fy f### det var vondt!! Hun tilbydde meg lystgass før hun starta, men jeg takka nei fordi jeg var overbevist om at jeg kom til å bli kvalm av det.
Uansett, hun fikk dradd den fram, og desverre var jeg bare 2cm kunne strekkes til 3... så hun sa at jeg må mest sannsynlig settes igang på drypp, men jeg skulle få gram til klokka 1 om natta of en ny sjekk før de bestemte seg.
Siden jeg ikke var 4 cm ble jeg sendt ned på et fellesrom med kun gardiner mellom pasientene, og Luke måtte bli kjørt hjem siden han ikke fikk komme inn.
Klokka var rundt 22 tror jeg da, og jeg fikk paracet (eller noe litt sterkere enn paracet) som smertelindring. Det funka -ikke-.
Riene ble my er sterkere etter strippinga, og jeg slet skikkelig psykisk siden jeg var helt alene og endorfinene gikk kraftig ned etter en så skuffende beskjed om kun 2-3 cm.
Jeg følte meg svak som syntes riene var så vonde så tidlig fordi jeg var så sikkert på at jeg hadde høyere smerteterskel enn det. Jeg gråt fordi Luke ikke kunne være der med meg, og fordi jeg mistet trua på at jeg skulle klare dette uten drypp og epidural. Jeg hadde allerede sagt ifra at når jeg fikk opp på føden igjen så ville jeg ha epidural tvert.
Jeg var utslitt Pluss at jeg ikke hadde sovet på 40 timer.
Klokka gikk, og den ble endelig 1.
Så ble det ny sjekk, og hun sa jeg var 3 og kunne strekkes til 4, så jeg fikk heldigvis bli sendt opp til føden igjen og Luke fikk komme. Lettelsen var stor, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle sjekkes igjen om 4 timer og at planen er at jeg må gå opp 2 cm for hver sjekk for å slippe drypp.
Siden dette var planen så tenkte jeg at jeg skulle prøve lystgass og sette epiduralen på vent, fordi jeg fikk en ny runde motivasjon gjennom meg.
Men jeg var bestemt på at om det ble drypp så måtte jeg ha epidural fordi jordmødrene sa at når dryppen starter så blir riene 10 ganger verre. Det... kjente jeg at jeg ikke kom til å takle, for etter den andre strippinga ble riene enda verre. Og innen jeg fikk epiduralen senere så hadde jeg gått med rier i 26/27 timer.
Jeg klarte ikke å holde meg i to og vred meg i smerte for hver rie, eneste jeg klarte å gjøre var å fortsette å puste rolig men det tok hvert et fiber i kroppen min å puste. I mange av utpustene kom det klynkelyder fra meg.
Jeg gikk opp til føden selv om jordmor foreslo rullestol, når heisen åpnet seg løp jeg nesten inn gor å lene meg på håndtaket inni der, og så jeg slapp å vente på neste heis.
Fikk samme rom som jeg hadde vært på tidligere om kvelden, men endelig hadde jeg privat rom igjen.
Når Luke kom inn døra var jeg midt i en lang rie og jeg husker at jeg tenkte "håper han takler å se meg sånn.. håper det kommer til å gå bra med ham".
Jordmor foreslo at selv om vi skulle vente med drypp og epidural, at hun skulle få en av legene til å komme inn for å fortelle om bivirkninger osv til epiduralen sånn at det var én mindre ting å gjøre når tida kom. Jeg sa ja.
Hun kom tilbake en liten stund senere med ei dame som satte seg ned og begynte å prate om drypp med meg. Jeg kikket forvirret på jordmor og sa "jeg trodde vi skulle vente med drypp til klokka 5 og snakke om epidural?". Legen kikket på jordmor og jordmor så skyldig ut. Nei. De ville ikke vente. Riene var så uregelmessige at de ville ikke vente med drypp siden det nå har gått over 24 timer siden vannavgang.
Jeg følte meg lurt og på nytt forsvant motivasjonen og endorfinene.
Jeg sa greit, men gi meg epidural først, for om disse skal bli 10 ganger verre så klarer jeg det ikke og jeg må få hvilt meg. Jeg var så sliten av mangel på søvn oppi det hele og jeg følte det var viktigere at jeg hadde energi til å presse senere sånn at det ikke går utover babyen.
Epidural legene kom inn, forklarte alt sammen, bivirkninger, risiko, bla bla.
Greit greit greit. Jeg hadde lest nok om epidural,og lært nok ut fra One Born Every Minute til å vite hva som kom til å skje.
De sa det kunne ta opptil 30 men å sette den, men det tok bare 5. Ei dame satte den, og en mann holdt skuldrene mine hardt nede.
Jeg hadde en rie imens hun satte bedøvelsen men jeg rørte ikke en muskel, hvilket som fikk det til å gå så fort heldigvis.
Etter 20 min så viste det seg at epiduralen kun virket på venstre side, så de måtte legge meg på høyre side og gi meg flere doser og vri rundt på selve "tuben "? i ryggen, og etter en stund var høyre siden nummen også.
Dryppen ble satt like etter epiduralen ble satt. Så den var godt igang. Men jeg kjente ingenting og kunne endelig sove litt.
Jordmor ble byttet klokka 7 om morgenen. Jeg likte min første bedre. Ingen spesiell grunn til hvorfor. Mulig jeg hadde en god grunn der og da men jeg husker at jeh skulle ønske jeg hadde beholdt henne.
Last edited:
mange klemmer og takk for at du deler med oss 
Du er tøff! Huff, ikke barebare å føde midt i en pandemi med restriksjoner, og iaf ikke som førstegangs! Er virkelig imponert over deg jeg
men veldig godt å se at det gikk fint, og snart er nok ammingen helt på plass 
