Det føles egentlig som om det blir bedre, men reelt er det verre, det er bare jeg som har vennet meg til det. Jeg gleder meg over at han kom hjem i tide til på lese nattahistorie til dem i går (og så jobbe på hjemmekontor til jeg kom innom for å si natta. Hjemmekontoret er på gjesterommet hvor det står en utslått sovesofa, han la seg på den med pledd og sa "kom her", så la jeg meg i armkroken hans og sovnet der, sånn av og på, til jeg la meg en time senere. Han ble med.
I dag kom han hjem litt før seks og tok guttungen med bort på fotballklubbhuset og køpte litt trenignstøy til både seg selv og guttungen, før han kom hjem, skiftet sko (ellers hadde han allerede skiftet) og gikk på trening. I morgen kommer han trolig også hjem, sånn ca 17-1715, i tide til å følge guttungen på trening.
Og torsdag er det foreldresamtale på skolen, 1530, jeg håper han blir med dit. Selvsagt er det hjemmekontorjobn hver kveld/natt, men han kommer hjem.
Det er bare det at nå i 2015 setter jeg pris på det, for det er jo så kjekt at ungene ser ham. Høsten 2014 spiste han kveldsmat sammen med dem de fleste dagene i uka (han kom hjem til de skulle spise. Han mptte ha mat, og de kverlds, så da spiste de sammen) De ser ham altså reelt sett mindre nå i vår enn i høst (Januar og halve februar var unntakstilstand uansett. Da jobbet en av oss til egen leggetid og vel så det til enhver tid. Forskjellen er at når jeg slutta, begynte han å gjøre det hver dag, i stedet for å komme hjem sånn han gjorde før)
Vi trenger tid sammen. Vi gjør virkelig det. Vi er jo en familie.