Alle gode ting er tre?

Vel, jeg har delmål.

Rom til eldstemann, til våren. Så snart vi er ferdige med overtida egentlig. Det må tømmes, vaskes, troooor ikke vi må tapetsere, men gardiner, møbler, flytte senga (er montert på stedet, og kan ikke bæres ut hel, trang gang og 90 graders svinger...)

Neste prosjekt er å gjøre det som er deres felles rom nå, om til jenterom. Stor seng (har 120 nå, altså babyseng men med tre vegger) og litt mer rosa...

Så er det vårt rom, som ikke skal pusses opp eller noe, men det står så mye på gulvet det inne, det må tømmes.

Men det jeg driver med nå begynner med "kjernen", få orden på kjøkken, bad, stue, i daglig drift, og så skal jeg få ta tak i det andre etterhvert.

Step 7 i dag er å fortsette som dag 6, samt en ny vane. Legge frem klær til i morgen før jeg legger meg.
 
Det er sårt.

Det er sårt at storebror ønsker oss en ny baby. Han lurer på om ikke vi kan få en til. Han foreslår "men om du får et barn til så..." (nå sist når jeg sa at jeg har nesten ikke lest en bok siden jeg fikk ham, utenom barnebøker TIL dem, så sier han "men om du får et barn til, så får du fri fra jobb, så kan du lese bøker til det". (Jeg forsøkte å forklare at det var MAMMABØKER jeg ikke har tid til å lese (som forklaring på hvorfor jeg ikke var hoppende glad for at det kom en fra bokklubben som jeg åpenbart har glemt å avbestille)))

Ja, om vi får et barn til, så får jeg en permisjon, Til å leke og lese med. Til å kose med. Trille turer med vogn, bære turer i sjal og meitai. En liten baby til. Et barn til.

Men så kommer han med dette da, samme dag som jeg har vurdert på alle fordelene av å gi oss nå, med de to vi har. To som er store. Så kan vi rydde ut de 20 sekkene med barneklær og få mer plass og orden, vi kan antakelig få mye orden på vårt rom, og det som skal bli storebror sitt, om vi kvitter oss med alle barneklærna. Sånn i forhold til målene mine... Så trenger jeg ikke se på finn etter tomter og/eller hus, helst med fem soverom (jeg vil ha et til hver av ungene, men aller helst gjesterom også, siden vi har slekt langt unna. Og vi har ikke noe kjellerstue eller noe sånn her.) Slå mer til ro med det huset vi har, her har vi det fint, og her blir vi boende, og de som bodde her før oss hadde fire unger (men da hadde en av ungene soveplass på loftet. Der vi har lekeloft. Det er ikke godkjent soverom, der er ikke rømningsvei, men så er der heller ikke dør da, det er bare åpent oppe. Mer som en andre etasje av stua. Ikke noe egnet soverom tenker jeg, selv om de hadde de til en tenåring som ikke la seg før foreldrene da, men det er altså ikke avstengt fra stua på noe vis. Her er fire soverom da, så jeg skal ikke klage, vi har til oss og tre unger, så får heller to av dem sove sammen og låne ut et rom ved gjester, det gjorde vi i min oppvekst, mitt rom ble brukt ved glester, da sov jeg hos min bror, og det var stor stas... jeg fikk ligge på madrss på gulvet.

Så mens jeg vurderer fordelene av å gi oss, så sitter seksåringen og kommer med det han anser som fordeler av at vi får et barn til. Han ønsker seg en lillebror, eller ei lillesøster til. Han synes jeg burde får et barn til.
 
Jeg håper ikke du trenger å gi deg før Bonusen dukker opp. Forhåpentligvis en liten Letrozol-Bonus høst/vinter 2015 (aller helst oktober og oss to sammen).

Jeg forstår at det kan være noen fordeler med å stoppe etter to, og jeg forstår at det er en trygghet for deg at du har reflektert over det. I tilfelle. Men jeg er ikke klar for at du setter strek (ego Lykkeliten). Jeg vil så veldig gjerne at du skal få oppleve det, alt sammen på nytt. Jeg har gravd det frem før, og sendt på PM tror jeg, alt det du gleder deg til. Det er en lang tekst. Jeg får tårer i øynene av å tenke på at du ikke skal få oppleve det.

Du skal få Bonusen. ♥
 
Ja, du har gravd det frem før, jeg vet det.

Jeg vet hva jeg gleder meg til, men kjenner at delvis beskytter jeg meg selv ettersom det kommer nærmere, og delvis kjenner jeg på at det kan være rett, ved å fokusere på fordelene med å gi oss nå. Jeg vet nemlig slett ikke om jeg orker noe "mer". I alle fall er jeg svært tvilende til ivf. Lavdose fsh, kanskje. Men får vi det da? For jeg FÅR jo el av leterozol, ja av pergo og for den del. Og som gyn sa, vi må ha mannens svake resultat i bakhodet. Han mener jo at det ikke er så svakt at vi ikke kan klare det, han har jo bedt meg om å ta letrozol videre, selv om han kjenner til dette resultatet. Men, om vi er kandidater for lavdose, eller om man bør tenke ivf/isci? Og det er dyrt, dyrt, dyrt, og fysisk og pyskisk krevende, upraktisk all den tid vi må til Trondheim, og i det hele tatt. Jeg er 35 år gammel. Jeg er minst 36 når vi i så fall får bonusen. Det er helt greit. Men det er faktisk greit å ikke få småfolk så lenge også. Da er jeg jo 42 før siste begynner på skolen da.
 
Her var det mye kjente tanker i dag!! Den følelsen av å skulle si at det er bra slik vi har det, satt opp mot ønsket om en til, og vekte hva det evt koster (både i penger, fysisk og følelser) i prosessen om å få en til.
Jeg er heldigvis der enda, at det ikke koster mer å prøve på en til, enn at det er verdt det. Så foreløpig er alder grensen for oss, om 17 mnd...
Nå skulle vi jo ikke snakke om meg da, men deg. Men jec tror det er lurt å prøve å finne ut hvor langt det er verdt å gå, før man står der.
Hvis dere er kandidat for ivf, men mislykkes på først, andre, tredje forsøk - hva da? Hvor godt plantet blir ønsket om en til innen man er der...? Er det da greit p gi seg eller ha. Man da investert så mye at man hvertfall vil ha en til?

Mange tanker i natten her. Jeg håper du lander på å ville ha en til, men skjønner også tankene.

God natt
 
Evt ivf er jo privat siden vi har to, så hvor mange forsøk vi i så fall skal ta et absolutt noe vi må tenke på og sette en grense på.

Opp mot hva vi kan bruke de pengene på med de ungene vi har.

I jakten på første var planen klar. Bestille info om adopsjon etter ivf nr to, legge det vekk en plass uåpnet, og la det ligge der til den dagen vi var klar for å åpne den etter ivf tre. Det vet jeg ikke er aktuelt nå. Og tviler på ivf.

Nei, vi får prøve disse mnd med letrozol, og ta oss en prat før vi kontakter gyn om det ikke går.
 
Dette er mange vanskelige tanker. Jeg forstår godt at du må beskytte deg selv. Det tror jeg kanskje vi alle gjør til en viss grad etter en lengre prøvetid.

Jeg håper nå likevel veldig at du skal få Bonusen. ♡
 
Beskyttelse, samt begynne å akseptere.

Jeg begynte på å det å akseptere for lenge siden, da at jeg engang kan komme til å gi opp, men ikke var klar enda.

Jeg er ikke helt klar enda, men det er ikke like fjernt. Jeg vil komme til å gråte, men jeg kan klare det. Å gi opp. Hvordan jeg da skal gå videre vet jeg ikke. Prevensjon virker rart, men uten vil håpet være der, tror jeg. Det er jo sånn at om vi gir oss, så ville jo en evt prevensjonasvikt som ga baby være en glede, så da virker prevensjon feil. Men å bare gi opp, ikke prøve mer hormoner, tempe bare for å vite når mensen kommer, eller ikke engang det, ikke teste etter el, ikke kjenne etter tegn, ikke prøve ekstra i potensiell fruktbar tid, bare være oss, klar på at vi er fire og ferdig med det. Og ta et evt sjokk om det kommer. Men ikke prøve

Kanskje.

Etter disse letrozolkurene. Den siste med bare fire piller. Siden jeg mistet en i vasken. Men jeg har tre hele kurer etter denne syklusen. Prøve på november, desember og januar. Jeg fikk for meg januar i morges. Men jeg har jo "sett for meg" måneder før jeg, så jeg legger ikke noe mer i det.

Januar er jo en dum måned, ha bursdag den mnd vi jobber aller mest? Det er pes nok med den vi har i februar, men det er så sent i mnd at jeg stort sett har levert til revisor.
 
Ja. Forstår det med å akseptere. Jeg er sjeleglad for at jeg lever i 2014 og fortsatt har et håp om at med hjelp skal jeg få barn. Det er rart å tenke på at jeg muligens ville endt opp barnløs om jeg hadde levd for 50 år siden.

Jeg er spent på Letrozol-kurene dine. Og jeg håper du får bursdag på høsten. Og jeg krysser fingrene for at vi skal sammen. Og jeg er ikke klar for å slutte å håpe. Må håpe for deg. :)
 
Håper håper håper at du ikke trenger å bekymre deg for hvisomattedersomatte! <3
 
Jeg elsker mannen min.

Jeg sendte ham en sms i går om at vi må prioritere sex minst annenhver dag for å treffe el. Jeg skrev ellers om at det toppet seg litt rundt meg på jobb, jeg var veldig frustrert, problemer med ting jeg skulle gjøre, utenfor min kontroll som tok mesteparten av dagen, og alt jeg burde gjort... Vel det jobber jeg med nå.

Det fortsatte jo med forsvunnet dress og gjenglemt termos. Termosen dukket ikke opp, men det gjorde heldigvis dressen, og jeg fikk på en grei måte sagt fra om at selv om dressen var våt, så var ikke jenta gjennomvåt, bare fremst på ermene og det hjelper ikke den manglende regnbuksa på. Men altså, i går så kom jeg bare hjem uten dress og anklaget for å ikke ha skikkelige klær til ungen. Sent hjemme, middag i full fart, på med fotballtøy og ut i bilen, der kom mannen og overtok. Vel hjemme etter å ikke ha funnet termosen og det er leggetid... Han har ikke gjort lekser, det glemte jeg mens jeg laga middag. Heldigvis kjappe lekser, og vips unger i seng. Mannen går lang tur med hunden, de har funnet lekeplassen, men ikke termosen.

I morges sier han forsiktig, du må fylle diesel i dag.
Jeg vet det. Jeg bare var sent ute i går morges så jeg tenkte ta det på vei hjem. Men da var jeg jo så sen pga den dressen, så jeg får ta det i dag...

Jeg leverer unger de dagene jeg jobber overtid, så jeg måtte da fylle før jeg leverte henne i bhg. Det er mellom skolen og bhg.

Jeg tar bilen din jeg, sier mannen. Så fyller jeg på vei til jobb. No problem.

Åhh, jeg elsker den mannen. Han gjør alt mulig for meg.

Og ja, han la seg sammen med meg i går kveld, og det satser jeg på at vi fortsetter med jevnlig til El er over.
 
Heia mannen din! :) Du har en veldig fin familie. Og en bra mann.

Jeg håper dere får Bonusen deres. ♡
 
Ja, en god mann og en fin familie. Jeg er veldig, veldig heldig.
 
Jeg savner den gode familien min når jeg sitter på jobb, og har planer om å være her 3-4 timer til. Det blir nok minst en kopp til med kakao...
 
Det savnet forstår jeg godt. At du orker så mye overtid forstår jeg derimot ikke. Du er ganske utrolig. Heia!
 
Lykkeliten_86 skrev:
Det savnet forstår jeg godt. At du orker så mye overtid forstår jeg derimot ikke. Du er ganske utrolig. Heia!
Klikk for å utvide …
Jeg må jo bare.

Mannen jobber mer. Over en lengre periode. Jeg gjør dette uke 2-7. 6 uker. Etter i dag er jeg ferdig med overtiden for to av dem. Fire igjen.

Mannen har jobbet ca ei uke ekstra i mnd siden september, og ser lite lys før tidligst april.

Han holder øynene åpne etter andre steder å jobbe...
 
Sara skrev:
Jeg må jo bare.

Mannen jobber mer. Over en lengre periode. Jeg gjør dette uke 2-7. 6 uker. Etter i dag er jeg ferdig med overtiden for to av dem. Fire igjen.

Mannen har jobbet ca ei uke ekstra i mnd siden september, og ser lite lys før tidligst april.

Han holder øynene åpne etter andre steder å jobbe...
Klikk for å utvide …

Ja, jeg forstår godt at mannen følger med på jobbmarkedet da. Så dumt at det ikke ser bedre ut.

Jeg synes nå du har mye med 6 uker også jeg da. Jeg er ikke vant med å jobbe mye overtid. Av og til litt.
 
Sånn er det med årsoppgjør
 
Så god mannen din er :) Og jeg bøyer meg også i støvet over overtidsjobbingen deres. Og jeg som klager på en sjelden time her og der. Skal tenke på deg neste gang jeg gjør det. Hehe :P
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp