Tusen takkHerreguuud tenk at du er høygravid!
Tiden går så fort.
Masse lykke til med innspurten
Hvordan går det med deg? Må være halvveis du nå?
Det går bra med meg! Er 21+3 idag, så er halvveis jaTusen takk
Hvordan går det med deg? Må være halvveis du nå?
Nå gleder jeg meg til å bikke 24-ukers grensa
Tenk at du snart skal få møte lillegull 
Baby 14 dager allerede
Mye skjedde på slutten av svangerskapet.
35+5 (torsdag) våknet jeg med en ganske stor blødning. Dro opp på sykehuset for en sjekk. CTG var normal, men jeg fortsatte å blø.
Ultralyd viste placenta previa totalis. Et sjokk for oss da dette ikke var oppdaget på tidligere ultralyder. Gyn sa den lå så mye foran åpningen at det var bare å glemme at den ville flytte nok på seg til at vagnial fødsel ville bli mulig. Et skikkelig slag i magen da jeg hadde drømt om og jobbet mot en vaginal fødsel. Etter en traumatisk første fødsel så jeg så veldig fram til en ny mulighet denne gangen. Har lagt ned mye jobb sammen med samboer for å legge til rette for en god opplevelse. Sånn ble det ikke.
Jeg begynte på cyklokapron for blødningene og ble innlagt.
Blødningene stoppet utover dagen og vi fikk dra hjem.
Bor rett ved sykehuset. Fikk tabletter for å stoppe blødning og beskjed om at vi hadde åpen retur ved minste tegn til blødning igjen.
35+6 (fredag) begynte jeg å småblø litt igjen på kvelden. Vi dro på sykehuset igjen og nå ble vi innlagt for obeservasjon til dagen etterpå. CTG var normal og baby hadde det fint.
Vi fikk samtale om keisersnitt og fikk dato for planlagt snitt den 6. februar, da ville jeg vært 38+4. Jobbet med å snu tankegangen rundt fødsel og fikk snakket masse om det.
Var viktig for meg med sen avnavling og tidlig hud mot hud, og gjerne at jeg kunne få ha baby hos meg hele tiden. Det skulle gå helt fint og vi begynte å se lysere på ting.
Vi ble utskrevet på lørdag og dro hjem.
Var ganske frynsete i nervene begge to egentlig. Bekymret for baby og meg, tiden etter keisersnitt og underveis i keisersnitt.
Hadde fått fortalt risikoen ved KS med placenta der jeg hadde den (økt blødningsrisiko blandt annet).
Heldigvis var de fantastiske på føden her, vi følte oss godt ivaretatt og alltid velkommen tilbake hvis vi ble usikker.
36+3 (mandag) våknet jeg og følte det var lite liv i magen. Hadde vært full fest kvelden før men nå var det helt stille. Jeg gjorde alt man skal gjøre (drikke noe kaldt, spiste, la meg ned sammen med samboer og dyttet i og snakket til magen), men var fortsatt bekymret.
Vi dro opp på føden for en sjekk.
CTG viste hjertefrekvens på rundt 140, men uten pulsvariasjoner som de ønsker å se. Hadde noen minutter med litt bevegelse og da gikk pulsen litt ned.
Gyn kom å tok ultralyd, ser en baby helt uten bevegelser og han finner at det er litt økt motstand i navlesnoren. Det blir bestemt akutt keisersnitt og tre kvarter senere var baby født
Fødselshistorien kommer i et eget innlegg senere. Det ble en røff start, men jeg vil gjerne skrive alt ned før jeg glemmer detaljene, må ta det litt i etapper Det går bra med baby nå. Vi var innlagt på nyfødtintensiv noen dager og kom hjem fra sykehus etter 10 dager.
Mye skjedde på slutten av svangerskapet.
35+5 (torsdag) våknet jeg med en ganske stor blødning. Dro opp på sykehuset for en sjekk. CTG var normal, men jeg fortsatte å blø.
Ultralyd viste placenta previa totalis. Et sjokk for oss da dette ikke var oppdaget på tidligere ultralyder. Gyn sa den lå så mye foran åpningen at det var bare å glemme at den ville flytte nok på seg til at vagnial fødsel ville bli mulig. Et skikkelig slag i magen da jeg hadde drømt om og jobbet mot en vaginal fødsel. Etter en traumatisk første fødsel så jeg så veldig fram til en ny mulighet denne gangen. Har lagt ned mye jobb sammen med samboer for å legge til rette for en god opplevelse. Sånn ble det ikke.
Jeg begynte på cyklokapron for blødningene og ble innlagt.
Blødningene stoppet utover dagen og vi fikk dra hjem.
Bor rett ved sykehuset. Fikk tabletter for å stoppe blødning og beskjed om at vi hadde åpen retur ved minste tegn til blødning igjen.
35+6 (fredag) begynte jeg å småblø litt igjen på kvelden. Vi dro på sykehuset igjen og nå ble vi innlagt for obeservasjon til dagen etterpå. CTG var normal og baby hadde det fint.
Vi fikk samtale om keisersnitt og fikk dato for planlagt snitt den 6. februar, da ville jeg vært 38+4. Jobbet med å snu tankegangen rundt fødsel og fikk snakket masse om det.
Var viktig for meg med sen avnavling og tidlig hud mot hud, og gjerne at jeg kunne få ha baby hos meg hele tiden. Det skulle gå helt fint og vi begynte å se lysere på ting.
Vi ble utskrevet på lørdag og dro hjem.
Var ganske frynsete i nervene begge to egentlig. Bekymret for baby og meg, tiden etter keisersnitt og underveis i keisersnitt.
Hadde fått fortalt risikoen ved KS med placenta der jeg hadde den (økt blødningsrisiko blandt annet).
Heldigvis var de fantastiske på føden her, vi følte oss godt ivaretatt og alltid velkommen tilbake hvis vi ble usikker.
36+3 (mandag) våknet jeg og følte det var lite liv i magen. Hadde vært full fest kvelden før men nå var det helt stille. Jeg gjorde alt man skal gjøre (drikke noe kaldt, spiste, la meg ned sammen med samboer og dyttet i og snakket til magen), men var fortsatt bekymret.
Vi dro opp på føden for en sjekk.
CTG viste hjertefrekvens på rundt 140, men uten pulsvariasjoner som de ønsker å se. Hadde noen minutter med litt bevegelse og da gikk pulsen litt ned.
Gyn kom å tok ultralyd, ser en baby helt uten bevegelser og han finner at det er litt økt motstand i navlesnoren. Det blir bestemt akutt keisersnitt og tre kvarter senere var baby født
Fødselshistorien kommer i et eget innlegg senere. Det ble en røff start, men jeg vil gjerne skrive alt ned før jeg glemmer detaljene, må ta det litt i etapper
Det går bra med baby nå. Vi var innlagt på nyfødtintensiv noen dager og kom hjem fra sykehus etter 10 dager.
Luna94
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Himmelbarn
⭐ Julestjernene 2020 ⭐️
Maisløyfene 2024
Junispirene24❤️
Baby 14 dager allerede
Mye skjedde på slutten av svangerskapet.
35+5 (torsdag) våknet jeg med en ganske stor blødning. Dro opp på sykehuset for en sjekk. CTG var normal, men jeg fortsatte å blø.
Ultralyd viste placenta previa totalis. Et sjokk for oss da dette ikke var oppdaget på tidligere ultralyder. Gyn sa den lå så mye foran åpningen at det var bare å glemme at den ville flytte nok på seg til at vagnial fødsel ville bli mulig. Et skikkelig slag i magen da jeg hadde drømt om og jobbet mot en vaginal fødsel. Etter en traumatisk første fødsel så jeg så veldig fram til en ny mulighet denne gangen. Har lagt ned mye jobb sammen med samboer for å legge til rette for en god opplevelse. Sånn ble det ikke.
Jeg begynte på cyklokapron for blødningene og ble innlagt.
Blødningene stoppet utover dagen og vi fikk dra hjem.
Bor rett ved sykehuset. Fikk tabletter for å stoppe blødning og beskjed om at vi hadde åpen retur ved minste tegn til blødning igjen.
35+6 (fredag) begynte jeg å småblø litt igjen på kvelden. Vi dro på sykehuset igjen og nå ble vi innlagt for obeservasjon til dagen etterpå. CTG var normal og baby hadde det fint.
Vi fikk samtale om keisersnitt og fikk dato for planlagt snitt den 6. februar, da ville jeg vært 38+4. Jobbet med å snu tankegangen rundt fødsel og fikk snakket masse om det.
Var viktig for meg med sen avnavling og tidlig hud mot hud, og gjerne at jeg kunne få ha baby hos meg hele tiden. Det skulle gå helt fint og vi begynte å se lysere på ting.
Vi ble utskrevet på lørdag og dro hjem.
Var ganske frynsete i nervene begge to egentlig. Bekymret for baby og meg, tiden etter keisersnitt og underveis i keisersnitt.
Hadde fått fortalt risikoen ved KS med placenta der jeg hadde den (økt blødningsrisiko blandt annet).
Heldigvis var de fantastiske på føden her, vi følte oss godt ivaretatt og alltid velkommen tilbake hvis vi ble usikker.
36+3 (mandag) våknet jeg og følte det var lite liv i magen. Hadde vært full fest kvelden før men nå var det helt stille. Jeg gjorde alt man skal gjøre (drikke noe kaldt, spiste, la meg ned sammen med samboer og dyttet i og snakket til magen), men var fortsatt bekymret.
Vi dro opp på føden for en sjekk.
CTG viste hjertefrekvens på rundt 140, men uten pulsvariasjoner som de ønsker å se. Hadde noen minutter med litt bevegelse og da gikk pulsen litt ned.
Gyn kom å tok ultralyd, ser en baby helt uten bevegelser og han finner at det er litt økt motstand i navlesnoren. Det blir bestemt akutt keisersnitt og tre kvarter senere var baby født
Fødselshistorien kommer i et eget innlegg senere. Det ble en røff start, men jeg vil gjerne skrive alt ned før jeg glemmer detaljene, må ta det litt i etapper
Gratulerer så mye med lille
Trist det ikke ble helt som ønsket, men godt at en blir passet på! Håper det går fint med dere
Både på tidlig UL og OUL ble det sagt at morkaken lå oppe i toppen av livmor.Gratulerer så mye, kjære @Akimdai
Hørtes ut som en bumpy ride frem til fødsel, må ha vært en stor overraskelse med placenta previa totalis. Kan den ha flyttet på seg så sent?
Håper det går bra med deg/dere og at dere nyter den første tiden hjemme
Er visst ingen som har hørt om at den kan flytte seg så mye
Men enten har det skjedd, eller så har to ulike erfarne gynekologer sett feil på tidligere ultralyder.
Oi, har aldri hørt om det før. Selv om det ikke er vanlig og skjer sjeldent, er det sikkert ikke umulig at det kan skje!Både på tidlig UL og OUL ble det sagt at morkaken lå oppe i toppen av livmor.
Er visst ingen som har hørt om at den kan flytte seg så mye
Men enten har det skjedd, eller så har to ulike erfarne gynekologer sett feil på tidligere ultralyder.
Gratulerer så mye med lille skatten!!!
Håper det går etter forholdene bra med dere og at dere nå kan nyte tiden hjemme i ro og mak. Litt av en start dere fikk. Er så glad for at alt gikk bra!
men kan se for meg at det var et stort sjokk og omstilling etter den beskjeden...
Håper det går etter forholdene bra med dere og at dere nå kan nyte tiden hjemme i ro og mak. Litt av en start dere fikk. Er så glad for at alt gikk bra!
men kan se for meg at det var et stort sjokk og omstilling etter den beskjeden...
Mange mnd er gått. Jeg følte litt for å avslutte dagboken med et innlegg. Det har vært en reise og dette blir fint å kunne lese tilbake på senere
Baby er snart 7 mnd.
Hun er helt perfekt og lever sitt beste babyliv
Vi voksne har hatt det tøft etter fødselen, spesielt jeg. Opplevelsen ble veldig traumatisk og krevende å bearbeide. Men vi er verdens beste team jeg og mannen, med min mamma på laget.
Jeg føler jeg og vi har gjort alt riktig for å komme videre. Vi snakker mye sammen om opplevelsen, jeg har prioritert trening, sunt kosthold, tar vitaminer og omega3 hver dag for å ikke ha mangler av noe.
Men allikevel sitter det så veldig i. Skal ikke gå i alle detaljene her, men vi trodde hun var død i 30 min etter hun ble født, før vi fikk beskjed at hun klarte seg. Vi fikk ikke se henne før etter 1 time. Så ble vi adskilt og hun måtte til et annet sykehus med ambulansefly uten at vi fikk være med. Jeg fikk ikke holdt henne før etter et halvt døgn.
Tanker om hva dette har gjort med henne gnager meg, har en enorm skyldfølelse. Selv om ingenting er min skyld.
Andre symptomer jeg har er flashbacks, mareritt, tankekjør og søvnproblemer, unnvikelsesadferd (unngår bilder av henne nyfødt feks), konstant i alarmberedskap (når mannen er på jobb sjekker jeg aviser for ulykker feks, planlegger hvordan jeg skal gjøre det om jeg må til sykehuset pga han er skadet), gråter mye, samt fysiske ubehag som hodepine, kvalme, muskelsmerter.
Siden dette ikke ble noe bedre dro jeg til legen for 2 uker siden. Jeg har verdens beste fastlege og hun sa ganske kjapt at hun syntes det høres ut som jeg har ptsd. Jeg ble litt tatt på sengen, trodde ikke det var så «alvorlig». Men jeg ble henvist til traumebehandling (pakkeforløp for ptsd).
Og nå er jeg vurdert av dps og fått behandlingsplass der. Er veldig spent på hvordan det blir. Men gleder meg til å få det bedre
Heldigvis er jeg ikke deprimert! Har fine dager og storkoser meg med babyen min
Noe mer prøving blir ikke på oss. Det tør vi ikke. Det er også en sorg. Selv om vi aldri var helt sikker på at vi ville ha en til, så føler vi nå at valget er tatt for oss.
Men det går fint, vi elsker livet vårt og den lille - og det er evig nok
Baby er snart 7 mnd.
Hun er helt perfekt og lever sitt beste babyliv
Vi voksne har hatt det tøft etter fødselen, spesielt jeg. Opplevelsen ble veldig traumatisk og krevende å bearbeide. Men vi er verdens beste team jeg og mannen, med min mamma på laget.
Jeg føler jeg og vi har gjort alt riktig for å komme videre. Vi snakker mye sammen om opplevelsen, jeg har prioritert trening, sunt kosthold, tar vitaminer og omega3 hver dag for å ikke ha mangler av noe.
Men allikevel sitter det så veldig i. Skal ikke gå i alle detaljene her, men vi trodde hun var død i 30 min etter hun ble født, før vi fikk beskjed at hun klarte seg. Vi fikk ikke se henne før etter 1 time. Så ble vi adskilt og hun måtte til et annet sykehus med ambulansefly uten at vi fikk være med. Jeg fikk ikke holdt henne før etter et halvt døgn.
Tanker om hva dette har gjort med henne gnager meg, har en enorm skyldfølelse. Selv om ingenting er min skyld.
Andre symptomer jeg har er flashbacks, mareritt, tankekjør og søvnproblemer, unnvikelsesadferd (unngår bilder av henne nyfødt feks), konstant i alarmberedskap (når mannen er på jobb sjekker jeg aviser for ulykker feks, planlegger hvordan jeg skal gjøre det om jeg må til sykehuset pga han er skadet), gråter mye, samt fysiske ubehag som hodepine, kvalme, muskelsmerter.
Siden dette ikke ble noe bedre dro jeg til legen for 2 uker siden. Jeg har verdens beste fastlege og hun sa ganske kjapt at hun syntes det høres ut som jeg har ptsd. Jeg ble litt tatt på sengen, trodde ikke det var så «alvorlig». Men jeg ble henvist til traumebehandling (pakkeforløp for ptsd).
Og nå er jeg vurdert av dps og fått behandlingsplass der. Er veldig spent på hvordan det blir. Men gleder meg til å få det bedre
Heldigvis er jeg ikke deprimert! Har fine dager og storkoser meg med babyen min
Noe mer prøving blir ikke på oss. Det tør vi ikke. Det er også en sorg. Selv om vi aldri var helt sikker på at vi ville ha en til, så føler vi nå at valget er tatt for oss.
Men det går fint, vi elsker livet vårt og den lille - og det er evig nok
Så utrolig trist å lese hva dere opplevde! Det må være veldig tøff situasjon å stå i! Så glad du nå får hjelp til å bearbeide dette kanskje tiden leger litt, så dere blir åpne om en til? Uansett godt å lese at du koser deg med lille
Masse lykke til videre, håper hjelpen du får gjør at du kommer deg videre fra den vonde opplevelsen og tankene du har
kanskje tiden leger litt, så dere blir åpne om en til? Uansett godt å lese at du koser deg med lille Masse lykke til videre, håper hjelpen du får gjør at du kommer deg videre fra den vonde opplevelsen og tankene du har
Blir 39 i år, så har egentlig ikke tid til å vente så lenge uansett.Så utrolig trist å lese hva dere opplevde! Det må være veldig tøff situasjon å stå i! Så glad du nå får hjelp til å bearbeide dette
Masse lykke til videre, håper hjelpen du får gjør at du kommer deg videre fra den vonde opplevelsen og tankene du har
Men tror ikke vi kommer dit at det frister. Og det er heldigvis helt ok
Det skjedde så mye både før, underveis i svangerskap og i fødsel/tiden etterpå. Føler vi har brukt opp flaksen nå siden alt har gått fint og både baby og jeg overlevde.
Det er tøft å lese hva dere gikk igjennom, kan ikke forstille meg engang hvor vanskelig det har vært og antakelig fremdeles er noen dager.
SÅ BRA at du snakket om det, og at du får hjelp! Det er tøft av deg å søke hjelp!
Selv om alt gikk bra og dere overlevde er det fult forståelig at det sitter i. Fint å lese du koser deg med baby
SÅ BRA at du snakket om det, og at du får hjelp!
Det er tøft av deg å søke hjelp!Selv om alt gikk bra og dere overlevde er det fult forståelig at det sitter i. Fint å lese du koser deg med baby
Først og fremst, så godt å høre at du har god støtte rundt deg. Og at dette blir tatt alvorlig av helsevesenet så du får god hjelp. Ptsd er ingen spøk og lurt å ta tak i det før det blir langtidsskader av det. Det høres utrolig grusomt ut å ha gått igjennom det dere har gjort, å starte livet med den lille nye på den måten og å få valget om flere tatt for seg. Er vel enhver forelders mareritt... Godt å høre at det etter forholdene går fint og at dere nyter livet og den lille. Sender deg en stor, god, varm klem!!Mange mnd er gått. Jeg følte litt for å avslutte dagboken med et innlegg. Det har vært en reise og dette blir fint å kunne lese tilbake på senere
Baby er snart 7 mnd.
Hun er helt perfekt og lever sitt beste babyliv
Vi voksne har hatt det tøft etter fødselen, spesielt jeg. Opplevelsen ble veldig traumatisk og krevende å bearbeide. Men vi er verdens beste team jeg og mannen, med min mamma på laget.
Jeg føler jeg og vi har gjort alt riktig for å komme videre. Vi snakker mye sammen om opplevelsen, jeg har prioritert trening, sunt kosthold, tar vitaminer og omega3 hver dag for å ikke ha mangler av noe.
Men allikevel sitter det så veldig i. Skal ikke gå i alle detaljene her, men vi trodde hun var død i 30 min etter hun ble født, før vi fikk beskjed at hun klarte seg. Vi fikk ikke se henne før etter 1 time. Så ble vi adskilt og hun måtte til et annet sykehus med ambulansefly uten at vi fikk være med. Jeg fikk ikke holdt henne før etter et halvt døgn.
Tanker om hva dette har gjort med henne gnager meg, har en enorm skyldfølelse. Selv om ingenting er min skyld.
Andre symptomer jeg har er flashbacks, mareritt, tankekjør og søvnproblemer, unnvikelsesadferd (unngår bilder av henne nyfødt feks), konstant i alarmberedskap (når mannen er på jobb sjekker jeg aviser for ulykker feks, planlegger hvordan jeg skal gjøre det om jeg må til sykehuset pga han er skadet), gråter mye, samt fysiske ubehag som hodepine, kvalme, muskelsmerter.
Siden dette ikke ble noe bedre dro jeg til legen for 2 uker siden. Jeg har verdens beste fastlege og hun sa ganske kjapt at hun syntes det høres ut som jeg har ptsd. Jeg ble litt tatt på sengen, trodde ikke det var så «alvorlig». Men jeg ble henvist til traumebehandling (pakkeforløp for ptsd).
Og nå er jeg vurdert av dps og fått behandlingsplass der. Er veldig spent på hvordan det blir. Men gleder meg til å få det bedre
Heldigvis er jeg ikke deprimert! Har fine dager og storkoser meg med babyen min
Noe mer prøving blir ikke på oss. Det tør vi ikke. Det er også en sorg. Selv om vi aldri var helt sikker på at vi ville ha en til, så føler vi nå at valget er tatt for oss.
Men det går fint, vi elsker livet vårt og den lille - og det er evig nok
Du er så sterk og et hærlig menneske utifra hva jeg har fått inntrykk av etter vår tid her inne sammen. Riktig god bedring og håper behandlingen gir god effekt
Heldigvis vinner de gode dagene og all kosen over det andre, enda. Men krever mye energi, og er unødvendig mye tankekjør og bekymringer osv. Glad jeg får hjelp før det blir for myeDet er tøft å lese hva dere gikk igjennom, kan ikke forstille meg engang hvor vanskelig det har vært og antakelig fremdeles er noen dager.
SÅ BRA at du snakket om det, og at du får hjelp!
Selv om alt gikk bra og dere overlevde er det fult forståelig at det sitter i. Fint å lese du koser deg med baby
Takk for gode ord og klemFørst og fremst, så godt å høre at du har god støtte rundt deg. Og at dette blir tatt alvorlig av helsevesenet så du får god hjelp. Ptsd er ingen spøk og lurt å ta tak i det før det blir langtidsskader av det. Det høres utrolig grusomt ut å ha gått igjennom det dere har gjort, å starte livet med den lille nye på den måten og å få valget om flere tatt for seg. Er vel enhver forelders mareritt... Godt å høre at det etter forholdene går fint og at dere nyter livet og den lille. Sender deg en stor, god, varm klem!!
Jeg er støtt og stadig inne å leser i dagboken din, må jo følge deg helt i mål
