ORIGINAL: Juliette
ORIGINAL: Millamor09
De som har blitt voldtatt vil med 99.99999% sikkerhet (og burde) utføre utallige graviditetstester lenge før 10 uker. De som ikke ser et akutt behov for å ta graviditetstester før 10 uker / ikke har noen negativ årsak til å ville finne ut raskest mulig om de er gravide vil da heller ikke ha en livsnødvendig nok årsak til abort etter den tidsgrensen
Tror du virkelig det er så enkelt å bare teste om du er gravid når en har blitt voldtatt? Det er faktisk ikke tanken på å bli gravid som dukker opp i hodet ditt da.
Du sier støtteaparatet rundt må bli bedre, slik at det oppdages tidligere, joda, men det er faktisk et bittelite fåtall av alle voldtekter som blir meldt inn.
Sign.
Nei, som nevnt tidligere. Ved de tilfellene som faller utenfor, hvor A: noen er voldtatt, og B: de ikke får sjekket (av en eller annen grunn) om de er gravide før uke 10, så ville jeg vært stilt ovenfor et nærmest umulig dilemma. Som jeg sa: Det er galt å kreve av en som er voldtatt at de da skal risikere sin egen kropp/helse for å bære frem et barn som er direkte konsekvens av en grusom handling, men det er også galt å ta livet av et foster (som da må anses som menneske) hvis det har kommet til det stadiet hvor det er bevisst på livsfarer, hjertet slår raskere, det kaver unna sugenålen ved abort, spreller og virker livredd panisk og kjemper for livet sitt. I mine øyne blir det ikke bedre / mere rettferdig å ta nok ett liv, det vil aldri fjerne / ta vekk voldtekten, og to feil utgjør ikke en rett, men allikevel ville det samtidig vært umenneskelig å tvinge en som er voldtatt til å bære frem et barn.
Derfor jeg mener støtteapparatet må gjøres noe med, det inkluderer å kunne fange opp voldtekter mye raskere og oftere, samt sørge for et samfunn hvor slikt skjer langt sjeldnere. Voldtekt burde tas langt mer alvorlig i straffesystemet og i det juridiske systemet. Alle fordømmelser/tabuer/religiøse lover som også kan virke seksuellt hemmende / undertrykkende , som da ofte skaper abnormale seksuelle aggressive behov for å kompensere for undertrykkelsen av normale seksuelle instinkter burde også minimeres / fjernes fra samfunnet.
Dette blir selvfølgelig ideologiske ideer / retninger som vil ta hundrevis av år sikkert før man når et slikt punkt med alle disse faktorene, i mellomtiden må man prioritere det livet som har etablert seg best i samfunnet hvis det står om at ett liv må fjernes, det blir da fosteret som taper den kampen.
Dette gjelder kun for voldtatte og kvinner/jenter(eller fosteret som f.eks ikke er livskraftig) som er i direkte livsfare ved graviditet.
Når det gjelder frivillig abort etter uke 10, så står jeg på det jeg har skrevet tidligere: Grensen burde gå ved 10 uker, og de som frivillig uten livsnødvendige årsaker ta abort etter dette, burde da være mann/kvinne nok til å se selve handlingen / aborten via ultralyd. Jeg synes de burde klare dette og stå for det valget og dermed se utførelsen av det hvis de er så sikre på at de vil ta et annet liv som har utviklet seg til et mer modent stadium.
Argumenter som: "Ingen skal få bestemme hva jeg skal gjøre med min kropp" faller bort i mine øyne, i det et foster har begynt å få fornemmelser, hjerteslag, en hjerne, bevissthet om omgivelsene og er klar over eksterne farer så er de per definisjon liv/menneske, og da burde det argumentet i så fall forandres til: "Ingen skal få bestemme hva jeg skal gjøre med det levende mennesket jeg har i kroppen min". Det lyder neppe like frigjørende. For all del, en kvinne må gjerne få bestemme over det menneskelivet de har i magen sin, men da må de samtidig ta konsekvensen av hva de faktisk gjør ved frivillig (ikke livsnødvendig) sen-abort: De tar et menneskeliv under aksept/beskyttelse av loven.
Jeg ser ikke mordere løpe rundt å kreve at de skal få lov til å drepe, men ikke kalle det drap. En morder vet at han/hun er en morder og at de har tatt et liv. Mens kvinner som tar unødvendig frivillig senabort tar også et liv, men samtidig skal gjøre alt i verden for å skyve det under tepper/overbevise seg selv om at det de har gjort er et klinisk inngrep bare, slik at de kan leve videre med valget. Det kalles fornektelse.
I tillegg, som man sier i diskusjoner om dop/rus: Man burde ikke uttale seg før man har prøvd det/opplevd det selv. Her mener jeg at man kan følge det samme, de som er så utrolig for (noe jeg var tidligere) frivillig unødvendig senabort, se videoen jeg har sett
(send PM om link - de få gangene linken / navnet har blitt lagt ut så har det ført til krangletråder fordi enkelte angrer på å ha sett den og mener de ikke klarte å dy seg fra å klikke til tross for at den sier tydelig hva den omhandler), og så kom tilbake hit og se i det minste om det har gjort noe som helst med standpunktene deres. (Det forandret enkelte av mine tydeligvis, og jeg går sjeldent ut med standpunkter før jeg har gått virkelig i dybden på ett emne, men her hadde jeg altså ikke gått dypt nok før jeg tok et endelig standpunkt, det standpunktet jeg har nå.) Å se ting med egne øyne kan ofte utgjøre større effekt enn 10.000 gode argumenter.
