Min MA/BO opplevelse.
Vi skulle inn til tul i uke 10+0, den 19.06.2018. Jeg visste at det kunne gå galt og at jeg kunne få dårlige beskjeder, men jeg hadde den kjære naive mannen min ved min side som sa at dette kom til å gå fint. Jeg trodde jo litt på han, selv om jeg ikke helt trodde på det. Men jeg hadde jo tross alt svangerskapskvalme, var noe innmari trøtt og puppene mine hadde blitt tunge som steiner. Ikke hadde jeg hatt noen smerter eller blødninger heller, så det tydet jo på at dette gikk veien. Men noe i meg tvilte, og jeg forstod ikke hvorfor. Jeg tenkte til meg selv at med mine opplevelser er det ikke rart, det er jo nesten for godt til å være sant å få lov å oppleve gleden av å bære frem et barn.
Som alle andre foreldre hadde vi søkt opp bilder og videoer av ultralyd i uke 10. Vi visste hva vi kunne forvente. En liten baby i miniformat som sprellet. Vi hadde lest oss opp om utviklingen, barnet så nå ut som et menneske. Den kunne svelge fostervann og tisse det ut igjen. Tilogmed sutte på tommelen.
Jeg var så nervøs når vi kom inn til gynekologen at jeg stammet, før jeg satt meg ned i stolen. Siden det var tidlig enda, ble det innvendig ultralyd for å se bedre. Synet som ventet oss var så uventet. Jeg var forberedt på at det kunne være dårlige nyheter, men jeg var ikke forberedt på dette. Der var liksom ingenting. Der skulle jo være en baby. Om den var død, så i det minste en baby. Hadde jeg ikke blitt gravid allikevel? Hvorfor hadde jeg så mange graviditetssymptomer? Gynekologen var fantastisk og forståelsesfull og forklarte meg hva som hadde skjedd. Utviklingen hadde stoppet tidlig og kroppen støtet ikke fosteret ut og fortsatte å produsere graviditetshormoner. Hun sendte en henvisning til sykehuset og jeg rakk såvidt å komme meg til bilen før de ringte meg opp.
Jeg følte meg så dum. Jeg følte meg så lurt. Jeg følte at kroppen min hadde lurt meg. Jeg hadde blitt glad i noe som ikke eksisterte. Jeg hadde blitt glad i ingenting. Ingenting tilsa at noe var galt, jeg hadde alle symptomer, ingen blødninger og ingen smerter. Jeg hadde levd som gravid i over en måned etter at utviklingen stoppet (den stoppet opp i rundt uke 5-6). Jeg hadde unngått alkohol (selvfølgelig), myke oster, spekeskinke, ja, jeg hadde tilogmed unngått å drikke iskaffe bare sånn i tilfelle. Til ingen nytte, for det som var i livmoren hadde allerede stoppet opp. Og nå følte jeg meg tom. Like tom som livmora mi.
Jeg ankom sykehuset og de tok enda en ultralyd på meg for å bekrefte funnene til gynekologen. Der viste hun meg også antydningene til en plommesekk i fostersekken, som ga en antydning til når utviklingen stoppet opp. Men siden jeg hadde gått så lenge hadde den begynt å gå i oppløsning, så det var litt vanskelig å tyde. Etter en samtale om hva som skulle skje fikk jeg mifegyne og beskjed om å dra hjem og hvile. Og at jeg skulle ha lav terskel for å ringe dem om det var noe som skjedde eller om jeg hadde noen spørsmål. Selv om det var midt på natten skulle jeg bare ringe. Om to dager skulle jeg komme tilbake og bli innlagt for å få cytotec.
Dagen etter at jeg fikk mifegyne ble jeg skikkelig dårlig. Det hele endte med et panikkangstanfall fordi jeg ikke forstod hva som foregikk. Jeg ble kjempekvalm og begynte å skjelve og fikk hjertebank. Etter at jeg spydde noen ganger, og leste meg opp på at det var en svært vanlig bivirkning roet jeg nervene og fikk meg en natts søvn før jeg skulle bli innlagt.
21.06.2018:
Innleggelsen skjedde tidlig på dagen, hodet surret og jeg ble nesten en halvtime for sen. Jeg ble møtt av en veldig hyggelig og forståelsesfull sykepleier som gav meg smertestillende og cytotec tablettene. Tablettene var sekskantede og skulle opp i skjeden. Jeg ble noe overrasket over at det var vanlige tabletter, men de var vist egentlig brukt mot magesår. Livmorsammentrekninger er en vanlig bivirkning, derfor blir det brukt til dette også. Etter at jeg satt tablettene måtte jeg ligge en time.
Når den første timen hadde gått måtte jeg reise meg opp og bevege meg, og det tok ikke lang tid før det var i gang. På badet hadde jeg fått et bekken på toalettet slik at de kunne kontrollere at jeg fikk ut alt og ikke blødde for mye. Cytotec tablettene ble satt halv 9, og klokken halv 1 kom fostersekken ut. Det var litt rart, det var større enn forventet. Jeg klarte ikke å holde meg fra å se på det før jeg ringte på klokka til sykepleieren.
På forhånd var jeg redd for smertene, jeg hadde googlet en del og mange sa at det var forferdelig. Personlig var det ikke så gale, det var murringer som mensensmerter. Men helt overkommelig, og jeg fikk så mye smertestillende som jeg hadde behov for.
Etter at de hadde sjekket bekkenet og var ganske sikre på at alt var ute, fikk jeg en ul for å dobbeltsjekke. Ultralyden viste at alt var som det skulle være. Før jeg fikk dra hjem måtte jeg på bekkenet en siste gang fordi de ville kontrollere blødningene. Når jeg dro hjem fikk jeg med meg en del smertestillende og beskjed om å ta kontakt hva enn det skulle være. Vi snakket også en del om når jeg kunne prøve igjen og oppfølgning i neste svangerskap. Jeg følte meg utrolig godt ivaretatt, og disse flotte menneskene på sykehuset gjorde det mye lettere for meg å gå igjennom. Det er trist at ikke alle har like god erfaring med sykehuspersonell som jeg har.
Senere på dagen ble jeg noe helt utrolig trøtt. Jeg sovnet på sofaen, og klarte ikke å holde øynene oppe uansett hvor mye jeg prøvde. Jeg har det litt slik nå også. Lurer på om det kan være pga blodtap. Det kan også være at jeg har hatt en heftig uke som ikke ble helt som forventet.
Denne opplevelsen var veldig trist, men helt overkommelig når jeg ble møtt og fulgt opp så godt som jeg ble. Selv om jeg mistet noe som ikke var stort, mistet jeg håpet og drømmen om det som en dag kunne bli et barn. Selv om utviklingen stoppet før det ble en "baby" på 10 uker i magen, var det det vi mistet. For i hodet var det det vi hadde. Men det føles helt greit, selv om det er trist. Kan godt hende at jeg er herdet med tanke på tidligere opplevelser, men som sagt: Jeg synes det gikk helt greit.
Håper denne historien kanskje kan hjelpe på usikkerheten og redselen hvis noen skal gå igjennom det samme. Det kan være godt å vite hva man kan forvente seg. Som sagt var det trist, men det gikk helt fint.
Nå gleder jeg meg bare til jeg kommer i syklus, slik at vi kan prøve igjen!
Så baby nummer 4 kommer nok før eller siden!
Det varmer å høre 
