Jeg kjenner at her var det faktisk kjekt å lese. Så flott med mange gode fødselsopplevelser!
Min fødsel startet vel mandag kveld med mye mens murringer. Jeg skjønte svært lite av hva som skjedde egentlig. Hadde tidligere på dagen vært på kontroll hos jm da de var bekymret for svangerskapsforgiftning. Fredagen hadde vi vært på overtidskontroll på sykehuset hvor altvar bra med mini og hodet var festet.
Sa til sambopå kvelden at kroppen var rar, jeg trodde det ikke var noe men at han burde legge seg i rimelig tid i tilfelle. Noe han ikke gjorde da
Kl 0300 våkner jeg av at mensmurringene er så mye av, ubehagelig! Tok rieteller joda 1,10-1,05 min lengde og 4 min mellom hver. Diskuterte litt med en venninne som var våken og hun fikk tilslutt overtalt meg om å ringe føden siden jeg var førstegangsfødene og ikke visste hvordan det skulle kjennes ut. Fikk der beskjed om å vente en time også evt komme inn. Lengde på riene økte og mellomrommet ble kortere så tilslutt vekket jeg sambo og sa han måtte gjøre seg klar for å kjøre.
Kl 0450 var vi på sykehuset, kun 3 cm åpning, jm ville sende oss hjem igjen. Jeg nektet og sa det turte jeg ikke. Siden det var rolig så fikk jeg lov til å bli på fødestuen. Mellom 07-08 var det 4 cm åpning og aktiv fødsel. Hele tiden fra jeg kom inn til så og si slutt hadde jeg 5 effektive rier iløpet av 10 min. Det var heftig slitsomt!
Rundt 1130 var det 7 cm åpning og fostervannet gikk under undersøkelse. Sterkt misfarget, de oppdaget at hodet lå helt feil og høyt oppe fremdeles. Jeg fikk intense rier med en trykketrang som jeg ikke klarte å kontrollere. Fikk lettere panikk. Så da var det ikke spørsmål lengre, her skulle jeg ha epidural og fikk heldigvis det. Den hadde grei effekt og jeg fikk i meg litt mat og drikke. Kjente riene fremdeles i lårene, men takene i rygg og mage var heldigvis borte. Og trykketrangen forsvant. Fremdeles effektive rier og mini hadde det bra! Jeg var også egentlig inn og ut av bevissthet fra kl 09, etter epiduralen fikk jeg sovet litt.
Jeg må forresten skryte av min fantastiske samboer som fulgte godt med, hjalp meg gjennom hver rie, fant varmeflaske, kald klut, holdt plastpose og tørk hver gang jeg kastet opp og prøvde for harde livet for å få i meg drikke.
Jeg måtte ha væskebehandling underveis da jeg ikke klarte å drikke nok og kastet opp alt jeg hadde i magen.
Videre er fødselen relativt uklar for meg. Vaktskifte og jm som kom på jobb var mer restriktiv med epidural og ekstra doser der, så smertene økte og jeg kastet opp mye. Fikk feber og ble ekstremt sliten / slapp. Prøvde alt jeg kunne å stå med preikestol og bevege meg på stedet, men til slutt sviktet beina og bevisstheten min. Opp i sengen, hvor jeg da hang på sengeryggen og prøvde å bevege beina og bekken. Alt for å prøve å endre leiet til den i magen. Fått beskjed fra sambo at jeg sto p hang der, jobbet med å rotere bekkenet men var så pass på vei ut av bevissthet at jeg ikke var mulig å få respons fra. Når jeg da også hylte i smerte fikk han nok og vi klarte sammen å få overtalt jordmor til å øke epidural dosen (jeg hadde da ikke fått den mengden anestesilegen sa jeg kunne få). Fikk endelig litt hvile og krefter igjen, kranglet med jordmor om vond veneflon og litt andre ting jeg var uenig om (ikke godt å være sykepleier og ikke bli helt hørt når "bagateller" og unødvendige smerter ikke blir tatt vekk!)
Vi fikk også planlagt videre fremgang. Kl 20 var mini langt nok nede i bekkenet, full åpning men jeg kjente ikke rier eller presstrang godt nok. Så da var vi alle helt enig om å redusere epiduralen, fikk også litt riestimulerende da såklart riene avtok noe akkurat da.
Kl 21 var det ingen nød, nå skulle det presses. Jordmor hadde også med seg sykepleierstudent og medisinstudent, begge fikk ta en aktiv del med å hjelpe meg med å holde beina oppe og jeg fikk sparket mot de. Det hjalp påat jeg fikk presset godt under hver rie. Men det var ikke nok. Hodet lå feil så det kom mer og mer frem, men tilslutt sa det stopp.
Dette var tydeligvis noe som var forventet, så kl 2145 kom lege stressende inn uten at jm hadde ringt på noen. Legen hadde fulgt utviklingen fra vaktrommet. Beibi hadde det bra, men de var redd for meg. I mitt hode var det omvendt. Ultralyd ble tatt og vakum plassert på hodet til mini. 3 rier så var hun ute og jeg fikk henne opp på brystet.
Jobben var ikke over,morkaken skulle jo ut og jeg var blitt klippet i tillegg hadde jeg revnet godt flere veier. Så opprydding skulle også gjøres.
Morkaken ville ikke ut. Jeg skreik når de presset på magen og lirket i navlesnoren. Det var sinnsykt vondt selvom epiduralen fremdeles hadde god virkning. De gav meg medisiner og akupunktur for at morkaken skulle komme ut og begynte arbeidet med å sy mens de ventet. Litt før det hadde gått en time kom det mange grønnkledde mennesker inn på rommet. Her var anestesilege og sykepleiere tilkalt. Min kjære og flinke samboer fikk klar beskjed om å ta beibi fra meg og flytte seg ut av veien. Nå var jeg og blitt dårlig. Kvalm og uvel. Og etter hva jeg ble fortalt hvitere enn sykehus lakene.
De pjåtet på med mer væske og økte epiduralen. Legen måtte manuelt inn og skrape ut morkaken. Dette fikk hun heldigvis til på fødestuen og jeg slapp operasjon. Her var det mye som skjedde som jeg ikke fikk med meg. En del har jeg fått fortalt i ettertid nå.
Jeg ble litt bedre, men plutselig ble jeg kjempe dårlig igjen og mistet følelsen i tenner og ansikt. Snudde meg mot blodtrykksmaskinen 45/37 (normalt er jo 120/60). Masse jordmødre og andre stormet inn i rommet, jeg hadde ikke bevegelse i kroppen lengre så de dro meg over i en ny seng og jeg ble trillet opp på overvåkning. Siste jeg tydeligvis sa til sambo var at han skulle ringe mamma. Sånn kl 2330 på kvelden.
På overvåkning fikk jeg mye væske, blodtrykkstigene medisiner, og medisiner så jeg skulle slutte å riste. Jeg skalv tydeligvis ukontrollert. Fikk sovet litt og nårjeg våknet var mine foreldre der og passet på meg. Det gav meg mye støtte da mamma er en av de viktigste jeg har i livet mitt!
Sambo og beibi hadde fått familierom. Mine foreldre var så på vei hjem, hadde faktisk satt seg i bilen og kjørt halvveis før pappa snudde. Han var bekymret for meg og for mini som hadde ligget så lenge i misfarget fostervann. Då når jeg endelig fikk komme ned fra observasjon var mine foreldre på rommet der. God støtte for oss alle 3!
Jeg derimot var fremdeles ikke god. Blodprosenten min fortsatte å synke drastisk og jeg var generelt uvel! Ikke klarte jeg å komme meg ut av sengen alene, rullestol for å komme seg fra seng til do og assistanse i alt.
Dag 2 fikk jeg endelig blodoverføring og formen ble stigende. Fikk endelig dusjet og har klart å gå noen steg uten hjelp. Ikke minst - endelig litt overskudd så jeg gleder meg over vår nydelige jente! Nå får jeg ikke sove, selvom jeg burde. Meb ligger bare å ser på jenta vår!
Jeg har værtkjempe heldig. Vi har fått beholdt familierommet i 3 netter og min samboer har mer kontroll på jenta enn meg. Han har sagt når jeg skal amme, ellers har han ordnet resten med henne selv. Fy søren som han har stilt opp og overrasket meg. Og han får masse skryt fra personalet!
tror det er eneste grunnen til at han har fått bli, da det har vært ganske hektisk og travelt rundt på avdelingen her.
Nå er formen heldigvis sakte men sikkert stigende, jeg har ammet og vært på do for første gang alene, sambo har kunnet sove.
jeg får ikke sove nå, ligger bare å ser bort på mirakelet vårt!
håper på at testene er fine på morningen nå, da får vi endelig reist hjem!