☆☆Fødselshistoriene våre☆☆

[Mammalykken]

Det hele startet Fredag 15. Januar. Sambo hadde fri fra jobb. vi våknet i 11 tiden. Han gikk på badet for å stelle seg, mens jeg lå og dro meg litt i sengen. Da kjente jeg plutselig noe som kjentes ut som mensensmerter. Jeg tenkte tanken på at det kunne være rier, men la det fort i fra meg da det ikke var så vondt som jeg trodde det skulle være. Da han kom inn igjen sa jeg at jeg kanskje hadde fått rier og at dette kanskje var starten på fødsel. Han ble veldig giret og glad og ville at jeg skulle ringe føden med en gang, men jeg syntes ikke det var så vondt så jeg ventet. Timene gikk og det ble vondere og vondere, jeg hadde ikke matlyst og spiste ikke frokost. Timene gikk egentlig veldig fort, og jeg lå fortsatt i sengen i smerte da mamma kom hjem klokken 17. Jeg sa til henne at jeg hadde hatt noe som minnet om mensensmerter, bare at det ble vondere og vondere. Hun sa jeg skulle ringe føden om jeg var usikker, så det gjorde jeg. Da var klokken rundt 18:00. I telefonen ble jeg møtt av en veldig hyggelig jordmor. Hun spurte noen spørsmål, og vi kom frem til at jeg skulle komme inn for sjekk. Jeg pakket ferdig fødebagen, og reiste til sykehuset. Det var et forferdelig snøvær denne dagen og anbefalt å holde seg inne om man ikke måtte ut. Selvfølgelig hadde en trailer satt seg fast og vi måtte stå lenge å vente på å få komme forbi. Jeg satt med rier hele veien. Heldigvis lindret varmen i setet veldig. Vi kom til sykehuset i 19:30 tiden. Der ble vi møtt av jordmoren jeg hadde snakket med i telefonen. Hun sjekket åpningen min og jeg hadde allerede 4 cm åpning og var i aktiv fødsel. Jeg ble innlagt, og det var helt sikkert at jeg ikke skulle dra hjem igjen uten prinsessa mi. Vi satt i stuen på avdelingen og så på TV. Jordmor kom med jevne mellomrom og sjekket pulsen min og om babyen hadde det bra. Da klokka ble 22, var det vaktskifte og jordmoren jeg hadde blitt så trygg på skulle hjem Hun ønsket meg lykke til og sa at vi snakkes i morgen og forhåpentligvis med baby. 23:30 ba jeg om epidural. Da klarte jeg ikke mer og hadde så vondt. Jordmor hentet legen og jeg fikk satt epiduralen. Det var helt fantastisk! Jeg fikk endelig sovet litt etter mange timer. Stakkar sambo hadde bare en stol han sov i. Timene gikk veldig fort etter jeg hadde fått epiduralen og plutselig var klokken 03:00 da hadde jeg hatt påfyll med epidural to ganger og ba om mer. Jordmor sjekket åpningen som var 9 cm. Hun ville ikke gi meg så mye epidural slik at jeg skulle klare å presse. Jeg ble litt småirritert fordi epiduralen ikke virket da pressriene kom. Jeg hadde så vondt og jeg følte jeg måtte på do. Jeg fikk lov å gå på do, men fikk ikke noe ut. Det var babyen som presset på, og jeg var klar til å presse. Jeg begynte å presse rundt klokken 03:50. Det var så utrolig vondt, og det verste jeg har vært med på. 04:06 var hun ute og all smerte ble borte med en gang. Hun var den fineste babyen jeg noen gang hadde sett. Jeg ble forelsket med en gang!

Lørdag morgen, 16. Januar klokken 04:06 kom hun med sine 3870 gram og 49 cm. Hun var helt perfekt! <3

 

[Nr3 <3]

Jeg er kjempetreg å skrive min historie, men her kommer den altså[emoji5]

Det hele startet lørdag 9.januar da jeg kjente lite liv i magen, ringte jeg til jordmor og hun ville sende meg til sykehuset for sjekk siden jeg hadde hatt mye masrier siden tidlig desember, men ingen ting som hadde hatt noe virkning.
Da jeg kom opp til sykehuset målte vi aktivitet og lille begynte å livne til etter en liten stund, og riene kom sigende med 7minutters mellomrom, men jeg kjente ikke noe til dem. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte inlegges på sykehuset, men fikk lov å ligge på sykehushotellet sammen med mannen. Jeg var på sjekk 3 ganger daglig, frem til tirsdag 12.januar, da var riene nede på 5minutters mellomrom, jeg kjente fortsatt ikke noe til riene, og klarte å mase meg til å dra hjem igjen (vi bor 2timer unna sykehuset). Da jeg kom hjem snakket jeg med jordmor som sa jeg bare skulle ta meg to paracet og legge meg for å hvile, rett etter jeg hadde tatt paraceten gikk jeg på kjøkkenet å lagde meg vann og tyrkis pepperdrops, som jeg skulle kose meg med til en film, men først måtte jeg på do, på tur til do gikk "forvannet" og jeg ringte jordmor på nytt, da måtte jeg utover på sjekk, men ble sendt hjem igjen og fikk beskjed om å sove så godt og lenge jeg klarte, og heller ringe hvis jeg kjente riene kom eller at vannet gikk på nytt - siden hodet ikke var festet var det viktig at jeg ikke skulle opp å gå når vannet kom til å gå på nytt. Jeg sov natten gjennom, kjente at magen var stam og knøt seg inni mellom, men ikke mer enn jeg allerede var vant til. Da jeg våknet sto jeg opp, spiste frokost og stelte meg, mamma sendte melding å spurte om jeg og lillesøster ville være med på café, og det ble jeg. Da vi hadde vært der en stund spurte søster om vi skulle gå litt i butikker før jeg skulle til jordmor, og så klart sa jeg ja, i det jeg reiste meg fra stolen på caféen gikk vannet mitt på ordentlig, jeg ringte jordmor og fikk beskjed om å komme bort på kontoret som var bare rett bort i gangen. Derifra ble jeg fraktet til sykehuset med 4cm åpning, og jordmødrene trodde det kom til å bli ambulansefødsel, men det ble det så absolutt ikke, jeg lo og lekket fostervann hele veien, byttet ambulanse da vi var kommet halvveis til sykehuset og kjente fortsatt ingen ting til riene.
Da vi kom frem til sykehuset var det mye diskusjoner om når vannet mitt egentlig gikk, og de på sykehuset bestemte seg for at det enda ikke var gått siden det hadde dannet seg en ny blære. På kvelden skulle jeg på enda en sjekk og vannet gikk på nytt, denne gangen midt i fleisen på jordmor på sykehuset, jeg hadde 2min mellom riene, men kjente fortsatt ingen ting til dem. Det ble bestemt at jeg skulle settes på medisin for å få i gang fødselen dagen etterpå (torsdag 14.) men hadde ingen effekt av den. Fredag 15.januar ble jeg datt på drypp men lillegullet reagerte dårlig på denne. Kl 21.57 ble det bestemt at den lille keiseren vår skulle komme i rakettfart med hastekeisersnitt!
Kl 22.23 fredag 15.januar kom vår lille Linus-Emilian til verden, med sine 3090gram og 50cm! En perfekt velskapt gutt, med en liten "babysvulst" på hodet etter å ha ligget for lenge å presset skjevt å villet ut av mammas magehus!
(Den forsvant etter bare en time)