Utblåsning..
Har reflektert litt i det siste, og veien til barn er jaggu ikke enkel! Jeg slutta på piller i april 2014, og hadde allerede vært klar i noen år, men mannen ville vente. Det skulle ta 15 måneder, med mange undersøkelser, blodprøver og til slutt en pergokur før jeg endelig ble gravid. I svangerskapet ble det en ekstrem halsbrann, bekkenløsning og begynnende svangerskapsforgiftning og opp 21 kg, for det meste vann. Hadde veldig mye vondt og ble til slutt sykmeldt. Fødselen ble satt igang pga svangerskapsforgiftningen, og det hele endte i katstrofesnitt, pga en navlestreng på bare 30 cm. Gutten kunne i verste fall dødd, og det samme kunne jeg da morkaken begynte å rivne. Ammingen ble ikke som jeg hadde håpt, og endte i to heftige brystbetennelser med innlagt dren og i det hele tatt..
Vi begynte aldri på prevensjon igjen, da vi var redd det skulle ta like lang tid med nr 2. Håpet var jo to tette, og vi så ikke noen grunn til at det ikke skulle skje, da vi hadde fått det til en gang før, kun ved hjelp av pergo. Nå sitter vi her, 18 mnd etter jeg fikk tilbake mensen etter fødsel, nettopp vært igjennom en laparoskopi, og har mange ultralyder, letrozol- og pergokurer bak meg, og ivf i vente..
Kjenner psyken min har fått en real knekk etter disse snart 4 årene. Hadde aldri trodd det skulle være så altoppslukende å prøve å få barn. Andre forstår ikke hvordan dette er, da de fleste blir gravide uten problem.. Hvorfor meg? Hvorfor skal det være så vanskelig? Det er jo det mest naturlige som finnes, og alle andre rundt meg får det jo til på første forsøk.. Er bare så lei av at man skal gjennomgå så vanvittig mye, og ikke en gang vite om premien finnes i enden..