Ønsker et mirakel
- Trådstarter RedBushTea
- Opprettet
-
- Tags
- Ingen
RedBushTea
Glad i forumet!
Takk! Det er et persisk navn.Gratulerer! Så fint navnHvor kommer det fra?
RedBushTea
Glad i forumet!
Tusen takk alle sammen!
RedBushTea
Glad i forumet!
Tusen takk! Ja det har vært en lang ventetid og vi er så takknemlige for å få henne.Har lest gjennom dagboken din. Litt av en reise må jeg si. Men gratulerer så mye med nydelig datter. Dette er så absolutt velfortjent. Nyte dette og prøve å kose deg
fremdeles føles som en drøm.
RedBushTea
Glad i forumet!
Det har vært lenge siden siste jeg skrevet her. Jeg har vært innom å fulgte opp litt men hadde ikke noe å skrive om. Vi fikk ei lite jente etter over tre år med prøving. Hun vokser og vokser og verden nydeligste barn. Hun er blid og hver gang hun sier mamma og smiler, smelter hjerte mitt. Vi har vært så heldige!
Jeg har vært godt fornøyd med å ha et barn og aldri tenkt å gjennom dette en gang til. Men ifjor ble jeg spontan gravid. Vi ble helt sjokkert. Hvordan var det mulig. Men før vi klarte å glede oss, mistet jeg i uke 6. Det var trist men trøstet meg med at det var altfor tett med dattera mi. Jeg ble igjen gravid på neste syklus og da var jeg super glad og redd at hvordan vi klarer oss med to barn. Det varte ikke den heller og mistet i uke 5. Det var trist men sånn er tyldigvis livet. Vi var forsiktig for å ikke bli gravid igjen sånn at kroppen får hvile litt og etterhvert kom det spørsmålet om vi har lyst og vi ble enig om vi ikke vil. Da alt ble glemt på en måte. Men etter en rekke episoder på jobb, familie og venner, plutselig kom det som et slag fra blå himmel, jeg vil ha et barn til! Jeg vet ikke hvordan klarte jeg å grave ned disse følelsene, men her de. Problemet er at mannen min er ikke helt overbevist og jeg er så redd at vi ikke klare å håndtere to barn uten noe familie som kan hjelpe oss. Jeg er jo 38 år gammel og blir ikke yngre. Vet ikke va skal jeg gjøre. Sjansen for å lykkes er ganske smal, det vet jeg og vil ikke tvang min mann til noe han ikke har lyst. samtidig er jeg redd for to ting, hva om vi ikke prøve å få nummer to og jeg angerer seinere og den andre hva om vi lykkes men klarer ikke å gi nok oppmerksomhet til begge barna?
Jeg har vært godt fornøyd med å ha et barn og aldri tenkt å gjennom dette en gang til. Men ifjor ble jeg spontan gravid. Vi ble helt sjokkert. Hvordan var det mulig. Men før vi klarte å glede oss, mistet jeg i uke 6. Det var trist men trøstet meg med at det var altfor tett med dattera mi. Jeg ble igjen gravid på neste syklus og da var jeg super glad og redd at hvordan vi klarer oss med to barn. Det varte ikke den heller og mistet i uke 5. Det var trist men sånn er tyldigvis livet. Vi var forsiktig for å ikke bli gravid igjen sånn at kroppen får hvile litt og etterhvert kom det spørsmålet om vi har lyst og vi ble enig om vi ikke vil. Da alt ble glemt på en måte. Men etter en rekke episoder på jobb, familie og venner, plutselig kom det som et slag fra blå himmel, jeg vil ha et barn til! Jeg vet ikke hvordan klarte jeg å grave ned disse følelsene, men her de. Problemet er at mannen min er ikke helt overbevist og jeg er så redd at vi ikke klare å håndtere to barn uten noe familie som kan hjelpe oss. Jeg er jo 38 år gammel og blir ikke yngre. Vet ikke va skal jeg gjøre. Sjansen for å lykkes er ganske smal, det vet jeg og vil ikke tvang min mann til noe han ikke har lyst. samtidig er jeg redd for to ting, hva om vi ikke prøve å få nummer to og jeg angerer seinere og den andre hva om vi lykkes men klarer ikke å gi nok oppmerksomhet til begge barna?
Så godt å høre dere har nytt tiden med datteren deres
Hva dere er i stand til å klare med et barn til eller ikke er jo selvfølgelig noe dere må bestemme selv. Det går jo som regel bra, og man angrer ikke når man har fått barnet. Det er vel heller lettere å angre på det man aldri prøvde på, og som man aldri vil kunne gå tilbake på.
Har du snakket godt med mannen din? Avfeier han tanken om et barn til med det samme?
RedBushTea
Glad i forumet!
Så godt å høre dere har nytt tiden med datteren deres
Hva dere er i stand til å klare med et barn til eller ikke er jo selvfølgelig noe dere må bestemme selv. Det går jo som regel bra, og man angrer ikke når man har fått barnet. Det er vel heller lettere å angre på det man aldri prøvde på, og som man aldri vil kunne gå tilbake på.
Har du snakket godt med mannen din? Avfeier han tanken om et barn til med det samme?
Det er det jeg sier, hva om det går 10 år og det blir alt for seint og vi angere at vi ikke har prøvd... Han avfeier ikke det med det samme, men ikke så positivt heller. Det føles om vi blir heldig en gang til (som er ikke garantert i det hele tatt) og blir jeg sliten i prosessen, kan jeg ikke klage fordi det var mitt ønske. Jo mer han er ikke villig, jo mer vil jeg ha
Kanskje han bare ikke har kommet så langt å tenkt tanken før du tok opp temaet? Slik som du sier, så kom lysten på et barn til ganske plutselig for deg, så mulig han må bearbeides litt med å få tenke på det?Det er det jeg sier, hva om det går 10 år og det blir alt for seint og vi angere at vi ikke har prøvd... Han avfeier ikke det med det samme, men ikke så positivt heller. Det føles om vi blir heldig en gang til (som er ikke garantert i det hele tatt) og blir jeg sliten i prosessen, kan jeg ikke klage fordi det var mitt ønske. Jo mer han er ikke villig, jo mer vil jeg ha
RedBushTea
Glad i forumet!
Det er godt muligKanskje han bare ikke har kommet så langt å tenkt tanken før du tok opp temaet? Slik som du sier, så kom lysten på et barn til ganske plutselig for deg, så mulig han må bearbeides litt med å få tenke på det?
klarte å overbevise å få en time for å se om det er noe egg igjen i det hele tatt. Hvis ikke, da trenger vi ikke å tenk på det lenger.
Hva var deres problem med å få barn, at du hadde for få egg?Det er godt mulig