Av og til så kjenner jeg sånn "eeek" når jeg innser man er
nesten halvvegs på veg (nuvel, noen uker til så..) også kan man ingen ting om babyer? Kommer jeg til å vite instinktivt hvor mye en fot eller arm kan bøyes? Hvordan vet jeg at de er varm eller kald? Hvordan skal jeg kle babyen, finnes det noen normer å forholde seg til? Kommer jeg til å vite instinktivt hvor ofte babyen skal vaskes? Kommer jeg til å huske at hodet må holdes fast? Kommer jeg til å vite når det er mattid, kommer det instinktivt? Hva med alle tingene jeg ikke en gang har tenkt på? Jeg har aldri hatt noe med babyer å gjøre, så jeg er å anse som 100% totalt uvitende. Forteller noen deg alt dette? Is it learning by doing?
Tror dette er noe som kommer i bølger, men det er jo et helt liv og av en eller annen grunn føles det så mye mer skjørt enn og skremmende. Tåler de at man gjør feil (selvfølgelig ikke snakk om feil i kategori filleristing altså, men mer sånn.. ala det jeg har listet opp
)?
Jeg ble ganske overasket etter fødsel, da jordmor trillet baby inn på rommet til meg og bare gikk. Whaaaat? Jeg kan ikke en dritt om babyer! Haha! Jeg tenkte at dette var jo interessant, jeg som ikke en gang vet hvordan man skal holde en baby, bare at man må støtte hodet. Aldri skiftet så mye som en bleie før. Men jordmor hadde trua på meg, eller ante kanskje ikke hvor uvitende jeg var.
Det er learning by doing. Jeg hadde lest meg litt opp. Men du må bare finne ut av ting. Det var veldig interessant, for ellers når jeg har vært borti babyer så har jeg aldri fått lov til å gjøre noe med de. Mammaene har alltid vært veldig beskyttende og røsket barnet til seg om det så mye som gryntet, så jeg hadde ingen erfaring med babyer annet enn å se på de på avstand. Jeg fikk liksom inntrykk av at folk med barn generelt ikke anså meg som en fornuftig person å overlate et barn til, siden jeg aldri fikk lov til å holde de i mer enn fem minutter, og aldri fikk lov til å være med å skifte bleie, eller trille, elller rape eller noe av det. Men så trillet jordmor som sagt babyen inn til meg, og gikk. Litt av en tillitserklæring! Jeg var ganske fornøyd med det egentlig, endelig min tur til å utforske dette med baby og finne ut av ting uten at noen henger over skulderen og røsker barnet til seg så fort at man ikke rekker å blunke.
Jeg tror absolutt at babyer tåler at man gjør feil. At man for eksempel setter på bleien bak frem. Eller at man misforstår signalet om å baby vil rape/gulpe, og ender opp med gulp utover hele ungen. De tåler å skiftes på litt ofte, de tåler å gulpe og bæsje på seg, så lenge man skifter på de og sørger for at de er varme og tørre. Noen ganger når jeg måtte summe meg oppi alt, så krøp jeg bare under dyna med han i bare bleien og lå hud mot hud. Så kan man tenke litt over ting og legge en slagplan, og babyer elsker å ligge hud mot hud. Om baby da er sulten, så kunne han strekke seg etter puppen, eller bare ligge og kose om han ville, eller gulpe ut senga osv. Så: ha et håndkle under lakenet, eller ha en madrassbeskytter, det er mitt beste tips! For det meste skjer i senga altså; gulp, morsmelk, tiss, bæsj, sikkel.... Og ha et stort lager av klesskift ved stellebordet, det er mitt heteste tips nr. 2. Men er det krise kan babyer fint pakkes inn i en dyne og bare bæres rundt.
Det meste som kan gå "galt" med babystell (i min erfaring som helt grønn på dette), går utover deg selv og møblementet, og ikke babyen.
du blir kjent med din egen baby og kommer til å kjenne igjen alle mulige lyder etterhvert. 
Tror det er en av grunnene til at jeg ikke liker å være på barsel, føles som at jeg bare låner ungene.
