Først, veldig leit å høre at du også har opplevd dette. Det er en umenneskelig og ensom smerte.
Jeg har brukt masse tid på å prosessere, reflektere og snakke om dette med mann, familie og klinisk sosionom via fostermedisin. Sorgen og tapet blir man aldri ferdig med, men for hver dag som går klarer jeg litt med å leve med sorgen og ikke oppi den.
For meg har det aller viktigste vært at ha ikke blir glemt, at folk vet at vi er en familie på fire selvom Emil har reist i forveien

Vi snakker masse om han, datteren min tegner tegninger og vi drar å tenner lys hos han når vi trenger det.
Jeg håper du og jentene dine får ett nytt tilskudd til gjengen snart


Det er definitivt en tøff prosess og de negative testene treffer hardere enn jeg trodde de skulle.
Jeg krysser alt jeg krysser kan for oss begge, måtte vi få hjerteplastrene våre snart